Blodprøver

Blodprøver er et diagnostisk hjelpemiddel man ofte benytter seg av både på legekontor og på sykehus. Et lite stikk i armen og noen milliliter blod kan avsløre mye om hvordan det er fatt med kroppen.

Blodets sammensetning kan si mye om hvilke prosesser som pågår i kroppen. Blodprøver er derfor et hjelpemiddel for å påvise, utelukke eller følge utviklingen av en sykdom. Blodprøver kan også brukes til å måle innholdet av medikamenter eller skadelige stoffer i blodet eller påvise visse arvelige egenskaper.

Blodprøvetakning, også kalt venepunksjon, foretas ved at man stikker en nål med et vakumrør inn i en blodåre, slik at blod suges ut og kan samles opp i reagensglass. Som oftest tas blodprøven fra en vene i albuebøyen. Før prøven tas knyttes en slange rundt overarmen slik at blodåren trer tydeligere frem og det blir lettere å treffe riktig.

Ved noen typer blodprøver er det tilstrekkelig med et lite stikk i fingertuppen. Dette gjelder for infeksjonsprøven CRP og ved måling av blodsukker.

Blodprøvetakning er vanligvis forbundet med lite ubehag, man kjenner det kun som et lite stikk og det hele er som regel over på kort tid. Noen kan imidlertid oppleve å bli uvel, dette skyldes gjerne en forventing om at det skal gjøre vondt eller fordi man ikke liker å se blod. Da kan det være lurt å få ligge i stedet for å sitte når prøven blir tatt. Noen blodprøver analyseres på legekontoret slik at man får resultatet med en gang, andre må sendes til et laboratorium.

Blodprøver kan benyttes for å påvise infeksjoner i kroppen. Senkning (SR) og CRP er slike infeksjonsprøver. Senkning er en uspesifikk prøve som også kan stige ved andre prosesser i kroppen, for eksempel ved revmatiske lidelser og kreft.

Hvite blodlegemer (leukocytter) kan også stige ved infeksjoner, og dessuten ved en del generelle kroppslige sykdommer og ved revmatiske tilstander. Ofte vil det være aktuelt å måle Hemoglobin, Hb (tidligere kalt blodprosent). Denne verdien synker ved anemier, for eksempel på grunn av jernmangel eller blødning. Blodplater (trombocytter) måles også ofte sammen med Hb og hvite blodlegemer. Denne verdien sier noe om kroppens evne til å stoppe blødninger.

Blodsukker, glucose, måles for å påvise sukkersyke (diabetes) og for å følge forløpet av sykdommen. Prøven bør tas fastende.

Det finnes en rekke blodprøver som er knyttet til visse organsystemer, og som kan stige ved sykdomstilstander i disse organene, for eksempel lever- og galleprøvene ASAT, ALAT, Gamma-GT og alkalisk fosfatase og nyrefunksjonsprøven kreatinin.

Hormonprøvene TSH, fritt T4 og T3 brukes for å påvise sykdom i skjoldbruskkjertelen, som lavt eller høyt stoffskifte (hypo- og hyperthyreose), og for å kontrollere at medikamentdosen er riktig ved behandling av disse tilstandene. Man kan også foreta andre hormonanalyser, for eksempel måling av kvinnelige og mannlige kjønnshormoner, cortisol og en rekke andre. Ofte gjelder spesielle betingelser for disse prøvene, for eksempel at de må tas spesielle tider på døgnet.

Man kan også måle salter i blodet (elektrolytter), som natrium, kalium, kalsium og magnesium, og nivået av visse vitaminer som vitamin B12 og D-vitamin. Kolesterolverdiene måles også i blodet. Både totalkolesterol, det "gode" kolesterolet (HDL) og det "dårlige" kolesterolet, LDL kan beregnes. Ved måling av blodfett (triglycerider) må man være fastende.

Blodprøver kan også benyttes for å påvise allergier og matvareintoleranse. Likeledes revmatiske tilstander.Visse kreftmarkører kan også måles i blodet. Det finnes også en del arvelige egenskaper som kan påvises i blodprøver, for eksempel arvelig økt risiko for blodpropp, hemochromatose eller revmatisk sykdom.

Skrevet av Allmennlege

Birgitte Bjørntvedt Øie

Diskuter i Doktoronline forumet

Direktør/ansvarlig redaktør: Elisabeth Lund-Andersen

Redaktør: Trude Susegg

Utgiver: Egmont Publishing AS

Personvern og cookies Adresse: Nydalsveien 12, 0441 Oslo Telefon sentralbord: 22 77 20 00 Kundeservice

Klikk.no arbeider etter Vær varsom-plakatens retningslinjer for god presseskikk