Nora åpner Instagram og deler det hun har vært livredd for at noen skal finne ut

Nora ligger hjemme i sengen. Det er midt på dagen. Hun skulle egentlig ha vært på skolen, men besvimte i kunst- og håndverkstimen.

 Hun kjenner smerten i hele kroppen. Hodet verker, magen svir, føttene brenner. Hver eneste fiber i kroppen gjør så vondt at hun nesten ikke holder det ut. 

Hun har mistet mye av håret sitt, og kroppen er dekket av ekstra hårvekst fordi hun konstant fryser. Hun er bare 15 år.

Skal dette være hele livet mitt? Hva skal jeg fortelle barnebarna mine? Skal jeg ikke få oppleve noe mer enn dette?

Tankene kommer som lyn fra klar himmel. Det er nå hun forstår at hun er alvorlig syk. At om hun skal overleve og en dag få barnebarn, må hun gjøre noe nå. 

Hun tar frem telefonen og åpner Instagram. Og deler det hun har vært livredd for at noen skal finne ut. Hun skriver om hvor syk hun er. Hun skriver om de syke tankene, om hvordan hun heller vil besvime på tredemølla enn å spise før hun trener. 

Hun deler bildet av hvor sykelig tynn hun er. Det er ikke pent. Og veldig, veldig skummelt. Så legger hun telefonen bort. Hun ser ikke på den før flere timer senere.

Psykisk helse

Vi treffer Nora Selvaag (19) hjemme på familiegården på Melhus, rett sør for Trondheim. Det er lite ved Nora nå som minner om sykdom. 

Hun er engasjert og ivrig, noe som merkes både på måten hun snakker og det engasjerte blikket. Ungdom og psykisk helse er en hjertesak.

– Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger etter at jeg stilte opp i lokalavisa i fjor høst. Det er selvfølgelig ikke bare lett å fortelle en slik historie. Men jeg gjør det med et ønske om å hjelpe, sier hun.

Nora er vant til å ha mange jern i ilden. Hun har holdt på med teater, musikk og skuespill siden hun var liten. 

Hun har hatt en rolle i ungdomsserien «VGS», vært aktiv i Musikalfabrikken og gitt ut egen musikk. Nå bruker hun friåret til å jobbe ved Gyda parfymeri, som eies av mamma Heidi. 

Hun er den som har tatt på seg det meste av verv og ansvarsoppgaver. Det kan til tider bli mye.

– Jeg har hatt en tendens til å bli utbrent. Det handler kanskje om å ville innfri forventningene jeg setter til meg selv, sier hun.

Les også: Gabriel var en frisk og sterk 14-åring. Ingen i familien var forberedt på diagnosen

Astma

Innlegget hun delte på Instagram den dagen for snart fire år siden har endret mye i livet hennes. For da hun åpnet telefonen sin igjen noen timer etter at hun åpenhjertig fortalte om sykdommen, hadde ting skjedd.

– Innlegget mitt var blitt delt av nesten alle som følger meg. I løpet av de neste dagene fikk jeg over tusen nye følgere. Mange tok kontakt fordi de hadde lignende erfaringer, eller fordi de var bekymret for noen de var glad i. Slik har jeg fått bli kjent med mange hyggelige mennesker og fått lov til å bidra med noe positivt. Det kjennes godt, smiler hun.

Å endelig dele det hun hadde gjort sitt beste for å skjule, var befriende.

– Nå kunne jeg endelig slutte å late som. Jeg slapp å bruke energi på å være redd for at noen skulle oppdage det.

Problemene begynte da hun var 14 år, og pandemien og la et lokk på landet.

– Det ble mye spising og stillesitting, og jeg la på meg en del. Det å være så isolert over lang tid, gjorde også at det ble mye tid til å tenke. Etter hvert begynte jeg å utvikle negative tanker om meg selv.

Nora har astma og begynte etter hvert å bli andpusten når hun gikk opp trappa.

– Da forsto jeg at dette går ikke lenger. Jeg startet med løping og spise sunt, og i starten gikk jeg ned en del kilo. Det la folk merke til, forteller hun.

Råd til foreldre og nære relasjoner

–   Søk råd så fort som mulig, og be om hjelp. Ventelisten er lang, og situasjonen kan bli akutt.

– Sørg for å ha en god dialog med skolen, så også lærerne kan følge med.

– Kommenter aldri et annet menneskes kroppsvekt. 

– Husk: Barnet ditt kan ikke noe for at det ikke klarer å spise. Unngå for all del å kjefte.

– Gjør hyggelige ting for å ivareta forholdet.

– Rådfør deg med en fagperson. Det kan være en lege eller ernæringsrådgiver. Da har du noen å vise til, så barnet ikke tror det bare er noe du sier.

– Søk informasjon og les deg opp på temaet. Det blir også lettere for barnet hvis du forstår situasjonen.

– Snakk positivt om egen kropp.

– Aksepter at det vil ta tid. Man kan ikke vinne alle kampene. Sett pris på små fremskritt.

– Unngå snakk om mat. Dette vil øke konfliktnivået og gjøre det vanskeligere å spise sammen.

Kuttet ut måltider

Og de nølte ikke med å kommentere endringen. Nora kjente på en mestringsfølelse hun ikke tidligere hadde følt.

– Jeg var litt rund som barn. På grunn av astmaen ble jeg redd for å være fysisk aktiv, mye på grunn av lite kunnskap og mangel på tilrettelegging fra skolen. Derfor var det helt nytt for meg at jeg kunne mestre dette.

Hun ble mer og mer opptatt av å kontrollere hva hun spiste.

– Jeg forsto at folk mente jeg burde gå mer ned i vekt. Det ga meg prestasjonsangst. Jeg hadde ikke mye kunnskap om ernæring, så det naturlige ble å kutte ut måltider, forklarer hun.

Hun ble sittende mye alene med egne tanker. Løsningen ble å søke fellesskap på nett.

– Det gjorde meg bare sykere. Her finner du miljøer som fremsnakker anoreksi. Det ble en slags trygghet, for endelig var det noen som hadde det som meg. Det er livsfarlig, og foreldre bør ha mye større styring over barn og ungdom i sosiale medier, understreker hun.

Vrangforestillinger

Første skoledag etter lockdown sitter spikret i minnet hennes. Når hun nærmer seg vennegjengen, blir alle stille. De bare ser på henne med overraskelse i blikket. Ingen sier noe.

– Det var forferdelig. Jeg følte meg avslørt. Jeg ville ikke at folk skulle forstå hvor lite jeg spiste, og nå følte jeg at alle så det, sier hun.

Gradvis tok de skadelige tankemønstrene overhånd.

– De syke tankene overstyrte fornuften totalt. Jeg manipulerte venninnene mine. Jeg fortalte dem hvor viktig det var med mat, for at de skulle tro at jeg spiste. Jeg passet på å spise litt mens jeg var sammen med andre, men ikke når jeg var for meg selv. Jeg trodde at hvis jeg spiste en sjokoladebit, ville jeg legge på meg 20 kilo. Jeg hadde rett og slett vrangforestillinger.

Kommentarene fra jevnaldrende var vanskelige å forholde seg til.

– Ei fra klassen lurte på hvordan jeg hadde klart det. Jeg sa at jeg ikke ville anbefale det. Men det forsto hun ikke, for hun syntes jo jeg var mye finere nå enn jeg var før. Er det bra at du sulter deg selv, bare du ser bra ut? Nora slår oppgitt ut med armene.

Les også (+): Jeg tittet inn i naboens hage og fikk hakeslepp, det kunne ikke stemme

Blir du aldri mett?

Ungdomsskolen ble en beintøff tid for Nora. Det var så mange som hadde lignende tanker som henne.

– Folk kommenterte alltid hvor mye jeg spiste. Alt fra «spiser du ingenting du, da?», til «blir du aldri mett?» Det ble vanskelig å spise noe som helst på skolen. Etter hvert drakk jeg kun energidrikk til lunsj, siden dette ikke hadde noen kalorier.

Etter en stund ble reguleringen av sult forstyrret. Hun kjente hverken sult eller metthetsfølelse. Til slutt ble det så ille at hun ikke visste hvordan hun skulle orke mer.

– Jeg klarte ikke å se for meg at jeg skulle bli 18. Smertene var så sterke, både fysisk og psykisk, at jeg bare ville at det skulle forsvinne, sier hun.

Hun vurderte likevel aldri å ta sitt eget liv.

– Jeg kunne ikke gjort noe som ville påføre familien min slik smerte. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for bekymringene de hadde på grunn av meg. Men jeg visste jo at hvis jeg ikke sluttet å sulte meg, så ville spiseforstyrrelsen ta livet av meg.

Hun hadde også episoder med overspising.

– Jeg klarte ikke å slutte å spise før jeg lå i fosterstilling. Jeg kunne våkne av mareritt om at jeg hadde spist masse mat, sier hun.

Vondt å se seg i speilet

Det var alle kommentarene som var verst. Hun fikk ikke bare høre hvor fin hun var blitt, men hvor lite fin hun hadde vært før.

– Jeg var livredd for å legge på meg. For hva ville folk si når jeg la på meg igjen?

Hun synes det tungt å tenke på skaden hun har gjort mot seg selv. De negative tankene hadde tatt helt overhånd.

– Det er nok det som er vanskeligst å snakke om i ettertid. At jeg hatet meg selv. På et tidspunkt slet jeg med å se meg selv i speilet. Hver dag var det en kamp å stå opp, fordi jeg måtte se meg i speilet når jeg skulle sminke meg.

Det er så mange ting med anoreksi man ikke snakker om. Som forstoppelse, hårtap og kviser. Du fryser konstant. Fordøyelsen slutter å fungere normalt, og du ser alvorlig syk ut.

– Fortsatt sliter jeg med å holde seg varm på hender og føtter. Å miste håret var noe av det verste. Å ringe legevakten med forstoppelse. Det er ikke gode minner.

At hun likevel så for seg at hun en dag skulle få barnebarn, fortalte henne at hun fortsatt hadde et håp om å bli frisk.

– Men jeg visste også at det var jeg som måtte ta ansvaret for å gjøre det. Og det gjorde meg redd. Men når jeg virkelig vil noe, så er jeg nærmest ustoppelig, sier hun.

For er det noe Nora har mye av, så er det stahet og vilje.

– Når jeg bestemmer meg for noe, så gjennomfører jeg. Det var jo også slik jeg så raskt gikk ned i vekt. Men nå handlet det om å bruke den samme viljestyrken til å legge på seg igjen. Det var mye verre, sier hun alvorlig.

Ikke snakk om mat

Å være mamma når barnet ditt får en spiseforstyrrelse, er noe Heidi Munkhaugen Selvaag (56) ikke vil at noen skal oppleve.

– Du føler deg maktesløs som mamma når du ikke kan hjelpe barnet ditt, sier hun.

Når hun prøvde å snakke med Nora om mat, ble Nora bare sur. Hun ville ikke at noen skulle forstyrre hennes perfekte opplegg.

– Det er vondt å tenke på hvor bekymret mamma og pappa har vært for meg, men jeg er evig takknemlig for at de aldri ga opp, smiler hun.

Heidi smiler tilbake til datteren. Hun kan skrive under på at råd om spising ikke ble tatt godt imot.

– Jeg skjønte fort at det ikke var veien å gå. Samtidig var jeg selvfølgelig ekstremt bekymret. Vekta raste sykt fort, og det eneste jeg kunne si var «Du må da spise!».

Heidi tok etter hvert kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), som hadde seks måneders ventetid.

– Vi har skjønt hvor viktig det er å søke hjelp tidlig. For når det er akutt, er det for sent.

Hun gjorde det hun kunne for å bevare det gode mor-datter-forholdet. Løsningen ble å gjøre hyggelige aktiviteter sammen og få oppmerksomheten over på noe annet.

– Det aller viktigste var å ikke snakke om mat. Å snakke om hyggelige ting, eller kanskje se på noe koselig mens vi spiste, ble viktig. Da ble det lettere å ikke grue seg til måltidet. For oss er det positivitet som har hjulpet, sier hun.

Les også: Eggstokkreft: Aldri ignorer disse underlivssymptomene

Kommenter aldri andres vekt

Sammen har Heidi og Nora kommet ut på den andre siden og bevart det gode forholdet. Det gjør at de gjerne vil dele sin historie dersom det kan hjelpe noen. De er begge enige om at det aller viktigste er å ikke kommentere andres kroppsvekt og utseende. Uansett.

– Og for all del ikke snakk negativt om deg selv foran barnet ditt. Det har stor påvirkningskraft, understreker de.

Å kommentere vekten til noen som har spiseforstyrrelser, er som å kommentere at en som har kreft har mistet håret, mener Nora.

– Er det noe jeg har oppdaget etter at jeg ble syk, er det hvor frekke folk kan få seg til å være. Mange mener det sikkert godt, men det er ikke på sin plass å kommentere på andres utseende og kropp.

Det er også viktig å ta en prat med storfamilien og de man omgås med til daglig, mener Heidi.

– Orienter besteforeldre og storfamilie om at de ikke skal kommentere på matinntak eller vekt. Forklar dem at de velmente kommentarene bare gjør vondt verre.

Å velge å bli frisk

Det å velge å bli frisk var å velge å leve igjen. Men for å klare det, måtte Nora bli bevisst sine egne tanker.

– Jeg hadde overbevist meg selv om at jeg var talentløs og ubrukelig. Det var skikkelig hardt å finne tilbake til drømmene og hobbyene sine igjen, sier hun.

Likevel ga hun aldri opp.

– Jeg lærte meg å sette pris på alle små fremskritt. Å være i krig med seg selv hver dag er utrolig tøft. Jeg måtte akseptere at jeg ikke kunne vinne hver kamp. Det betydde ikke at slaget var tapt!

Å legge på seg igjen var beintøft.

– Følelsen av å miste kontrollen var skummel. Det var synonymt med å mislykkes. Det tok tid å kvitte seg med de gamle klærne. En del av meg håpet fortsatt at de skulle passe igjen. Det var kampen jeg sto i hver dag, sier hun.

Hun oppfordrer alle til å søke hjelp hos fagfolk.

– Jeg føler meg så frisk som jeg noen gang kommer til å bli. Samtidig vil livet aldri bli det samme. Jeg kommer nok alltid til å ha en indre kalorikalkulator, men det betyr ikke at jeg lar den styre livet mitt. Jeg kan ha negative tanker om mat, men det betyr ikke at jeg handler på dem, sier hun.

Om fremtiden har hun gode tanker.

– Neste år har jeg lyst til å studere. Hvor og hva vet jeg ikke ennå, men jeg holder mulighetene åpne, smiler hun.