Hanne Alice har mistet begge foreldrene. Hun glemmer aldri farens ord

Det er en av de vakre vårdagene i Bergen. Varmen er kommet, solen skinner og hjemme hos Hanne Alice Drivenes på Paradis, litt utenfor bykjernen, er stuen full av tulipaner.

– Jeg fikk så mange blomster etter kunstauksjonen, sier Hanne Alice og skinner om kapp med solen og blomstene.

Kunstaksjonen hun snakker om, er den årlige innsamlingen til inntekt for kreftforskning som hun har tatt initiativet til sammen med søsteren Andrea. De har for lengst passert en million kroner i innsamlede midler.

– Det er det minste jeg kan gjøre, sier Hanne Alice.

Det røde huset på toppen av bakken, like foran fotballbanen og skolen, ble kjøpt nærmest ved en tilfeldighet. Hun og samboeren dumpet inn på visning og fikk kjøpe huset i fred og ro. Sammen har de pusset opp og bor nå i en liten perle av en enebolig sammen med datteren Cecilie.

– Jeg har jo selvsagt tenkt noen ganger at livet kan være urettferdig. Hva er ­meningen med at vi skal bli så himla glad i noen, for så å brutalt miste dem? Det føles menings­løst. Men jeg er ikke bitter, jeg går bevisst ikke ned den veien. Etter en stund må man ta et valg om man vil synes synd på seg selv og la sorgen skygge for det gode i livet. Den veien vil ikke jeg gå, sier Hanne Alice og smiler.

Det er ingen selvmedlidenhet å spore hos 39-åringen, som opprinnelig er fra Austevoll utenfor Bergen. Selv om hun har måttet gå brattere bakker og bære en tyngre bør enn mange av oss.

Alene uten mamma

Moren, Cecilie Drivenes, var bare 34 år da hun i 1993 døde av brystkreft. Hanne Alice var akkurat så stor at hun rakk å skape bilder av mamma i ­hodet og i hjertet, bilder som aldri blekner.

I dag har hun gode minner om moren. Minner den tre år yngre søsteren Andrea ikke rakk å få like mange av.

– Siden Andrea var så liten, husker hun ikke mamma like godt, men jeg vet jo at mammas kjærlighet har preget henne i stor grad likevel. Hanne Alice husker en mamma full av livsglede.

– Alle som kjente henne, forteller hvor positiv hun var, og at hun alltid var så varm og smilende med alle hun møtte. Hun var også flink til å finne på gøye ting, som da hun lot meg få ta hull i ørene tidlig, og vi var ofte på ulike teater og show, som Putti Plutti Pott. Det morsomme nå er at min datter spiller i denne forestillingen, sier Hanne Alice stolt.

– Det var mye glede med mamma, også etter at hun fikk kreft. Hun var nok opptatt av at vi ikke skulle preges for mye av at hun var syk.

Men da slutten nærmet seg, ble det også skapt andre minner. Minner som ikke er fullt så gode. Hanne Alice kan ­huske at moren mistet håret, og at hun lå på sykehuset. Så en dag, skjedde det. Moren døde. Pappa og jentene var alene.

– Etter dette var naturlig nok jeg og Andrea veldig ­redde for at noe skulle skje med pappa også. Men han hadde gode råd. Han sa alltid; hvis du er lei deg og ting er tungt, kom deg ut på tur i frisk luft – det hjelper. Ikke sitt inne og grav deg ned i egne tanker, sier Hanne Alice.

Les også: Symptomene du aldri må ignorere

Finne gledene i livet

Etter at moren døde, vokste Hanne Alice og søsteren opp med en pappa de elsket over alt. Han lærte dem å glede seg over de små tingene. Som for eksempel hvor heldig de var som fikk være friske, og at han kunne gå på jobb hver dag.

Da skjebnen nok en gang slo hardt ned på familien, var de ikke forberedt – men likevel klare for kamp.

– Vi var tross alt i 2010 og det hadde skjedd mye på kreftfronten siden mamma døde. Så da pappa fikk kreft i 2010, hadde vi et håp. Dette ­måtte jo bare ordne seg. Selv om vi var livredde, prøvde vi å være optimistiske da vi møtte hos ­legen.

Sjokket og sorgen var nesten ikke til å bære da legene ga Geir Atle Drivenes diagnosen hjernekreft og sa at det ikke var noe mer de kunne gjøre. Det fantes ikke håp.

– Pappa var ikke redd for å dø, men han syntes det var utrolig tungt at vi måtte gå gjennom det å miste enda en forelder, sier Hanne Alice.

Når døtrene ble engstelige og bekymret for døden, ­prøvde han å få dem til å forstå at det eneste som er sikkert i livet, er at vi en dag skal dø.

– For meg hjalp det med å sette ting i perspektiv, selv om det ofte kan være tungt.

Geir Atle Drivenes var til utredning før jul i 2009. Det ble en vanskelig jul med mye frykt og usikkerhet. Like over nyttår kom beskjeden om at han ikke hadde lenge igjen, og bare seks måneder senere var også pappa død.

Les også (+) Jeg ville egentlig skille meg. Det som skjedde, endret alt

Ny type sorg

Hanne Alice kan snakke om foreldrene uten å gråte nå. Det har vært nok dager med sorg. En periode etter farens død var hun selv redd for å dø, og fant stadig nye symptomer. Legenes ord om at hun ikke feilte noe, hjalp litt, men så kom frykten tilbake.

– Til slutt måtte jeg ta grep og tenke på det pappa hadde lært meg. Å bekymre seg hjelper ikke mot noe, det hemmer bare livsgleden.

2. juli 2015 fikk livet en ny mening for Hanne Alice og samboeren, Jan Kaspar Gjessing, som har vært en stor støtte etter at hun mistet faren.

– Da jeg fødte en datter, opplevde vi en lykke uten like. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har fått oppleve å bli mamma. Cecilie er det beste som har skjedd meg. Å bli mor gjorde at jeg kunne kjenne litt på hvordan det må ha vært for mamma. Plutselig kunne jeg føle alt sammen fra mammas perspektiv.

Hun forteller at det var vondt å kjenne på hvordan moren må ha hatt det.

– Tenk å vite at hun ikke skulle få se barna sine vokse opp. Men, som alle typer sorg, så må det bearbeides, og man kommer heldigvis ofte sterkere ut på andre siden, sier Hanne Alice som har fått et naturlig forhold til døden.

– Jeg husker hvordan pappa, spesielt mot slutten, var opptatt av å snakke om døden som en naturlig ting. Døden er en del av livet vi får her på jorden. Vi skal alle samme veien, som han sa. Så la oss heller passe på å leve livet mens vi er her.

Les også: De vanligste krefttypene – og symptomene du ikke bør ignorere

Nærhet etter døden

Å miste begge foreldrene i så ung alder, er hjerteskjærende. Hanne Alice beskriver det som en grunnmur som blir borte.

Hun og søsteren har i alle år hatt en inkluderende ­familie rundt seg, men de to som skulle være der i tykt og tynt, de som visste alt om dem og som aldri trengte noen forklaring eller innledning fordi de kjente dem ut og inn.

De to vil aldri være her mer. Eller?

– På et helt uforklarlig vis føler jeg at de fremdeles er her. At de passer på meg. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er, men jeg har hatt opplevelser som gjør at jeg kjenner mamma og pappas nærvær, sier Hanne Alice.

– Sorgen har jo vært tung å bære, men jeg har jo også lært noe nyttig. Det vi har opplevd, har i enda større grad fått meg til å nyte de små øyeblikkene i livet. Jeg vil ikke lenger utsette drømmene mine. Jeg vil flytte fokus bort fra prestasjoner og jag. Jeg kan heller klare meg med mindre, så lenge jeg får være mer til stede i mitt eget liv. Jeg er bevisst på å ­fokusere på de gode tingene rundt meg, og gjøre enda mer av det som gir meg glede.

Kjennes godt å hjelpe

Hanne Alice og søsteren Andrea hadde et ønske om bidra for at andre skulle slippe å oppleve det de to hadde vært gjennom. Det første de gjorde, var å engasjere seg i Kreftforeningen hvor de startet som bøssebærere. Men i 2019 fikk de en idé om å starte «Kunst mot kreft».

Det begynte med ett bilde kunstneren Svein Bringsdal ga søstrene for å auksjoneres bort til inntekt for kreftsaken. I år, seks år senere, auksjonerte Hanne i samarbeid med ­kunstneren Trine Sejrup og Kreftforeningen bort 100 ­bilder. Det settes nye rekorder hvert år, og stadig flere kunstnere ønsker å bidra.

Grieghallen stilte med flotte lokaler, og hele 550 besøkende kom for å by på bildene. Til nå har «Kunst mot kreft» samlet inn 1,3 millioner kroner til forskning og gentesting.

– Vi ser at forskning hjelper, og at veldig mye har skjedd ­siden mamma døde i 1993 og pappa i 2010. Stadig flere overlever, nettopp på grunn av viktige fremskritt på forsk­ningsfeltet, sier Hanne Alice.

Det finnes alltid håp

At forskning hjelper, fikk ­søstrene Drivenes et bevis på i 2020. Da ble også pappas bror, onkel Arne, rammet av kreft i lungene med spredning til hodet.

– Vi var lamslått. Nå skjer det igjen. Vi var helt sikre på at onkel aldri ville overleve når det først hadde spredd seg til hodet. Men han fikk immun­terapi og er i dag frisk.

– Å bekymre seg, er bortkastet tid. Jeg er evig takknemlig for at pappa brukte tid på å prente disse ordene inn i oss, og for hvert år som går, skjønner jeg hvor rett han ­hadde. Det høres sikkert ut som en klisjé, men vi må være takknemlige for livet vi har. Det varer ikke evig, og det må leves nå.