– Jeg trodde at «det bare er sånn det skal være»
1 av 10 av oss har ikke «bare mensen». Vi har endometriose, skriver Ingrid Gjessing Linhave.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Jeg var 12 år. Vi danset swing i kjelleren til en klassevenninne. Vi var tre jenter og tre gutter som danset og danset, og svetten rant. Denne dagen hadde vi vært på Munch-museet med klassen, husker jeg. Aner ikke hvorfor jeg husker det, for jeg pleide å kjede meg veldig på slike klasseutflukter der vi måtte gå som en seig materie i slow motion gjennom gammel bygning.
Jeg hadde kjøpt smågodt for 20 kroner og hadde veldig vondt i magen, og jeg husker at jeg tenkte at dette kunne jeg ikke fortelle hjemme, for regelen var kun godteri på lørdager. Men denne ettermiddagen hadde vi overlevd Munchs kunst, vi spiste dundersalt og dansa så busta føyk.
For sånn var 80-tallet: Pardans var kult! Bestevennen min, Kristoffer, og jeg skulle senere denne våren bli østlandsmestere i pardans; han et hode lavere enn meg. Han rakk meg opp til skuldrene, så jeg heiv han under beina og opp på livet og på siden av hoftene. Nok om det!
Magesmertene ble verre, og jeg husker at jeg gikk på do. Der inne oppdaget jeg det: Underbuksa var full av blod. Som i en actionfilm datt jeg ned på gulvet, og Kristoffer og resten av dansegjengen kom ilende til, bar meg ut i kjellerstua, la en klut på panna og behandlet meg som om jeg var livstruende skada.
Jeg tror nok jeg forstod at det var snakk om menstruasjonen, men det var så voldsomt! Blod. Jeg følte livet passerte i revy. Denne stunden, med min første menstruasjon ankommet, ble jeg behandlet som en døende dronning.
Tenk så fint!
PCOS, endometriose og migrene
Jeg fikk bare min første mens. Men på de 35 årene som har gått siden den gang, har jeg ofte tenkt at det nok er mange som hadde fortjent en varm klem, et lyttende øre og mye bedre behandling når de «bare har mensen». For 1 av 10 av oss har ikke bare mensen. Vi har endometriose.
To år senere, og mye mer erfaren på 80-tallets fæle, tykke bind som aldri holdt seg på plass, var jeg på vei til Bergen. Jeg skulle besøke venner av familien, og det ble strømstans på Nesbyen. Toget stod bom fast, temperaturen var glovarm sommerdag, og jeg hadde så menstruasjonssmerter at jeg lå sammenkrøket på doen på toget og gråt. Men trodde at «det bare er sånn det skal være» når man har mensen.
Vi er mange kvinner i verden. Og i Norge er vi nok heldigere enn så uendelig mange andre, men likevel går mange gjennom livet med voldsomme smerter og må kjempe for å bli trodd.
Har man ikke det ene, så har man det andre; de fleste har noe å stri med. I hvert fall på et eller annet tidspunkt. Det skal sabla mye til for å bli født og så kun ha medvind gjennom hele livet. Livet er opp- og nedturer i en salig blanding, og av og til er det nok riktig at «det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det». Men slike ordtak synes jeg er mer som et klyp enn en klem når man føler at livet er tøft.
Jeg tror ikke jeg har slitt med mer enn gjennomsnittet, og jeg takler motbør og motgang helt ok. Men idet man blir mor, og man ser at ens døtre må slite med det man selv har strevd med, da får man et nytt perspektiv. Og jeg vil påstå jeg representerer den grenen som har hatt litt uflaks.
Mine gener inneholder PCOS, endometriose og migrene. Pluss en haug med annet ræl! Og sånn sett er det uflaks å bli født av meg; mine døtre har måttet takle sin mors arvemateriale.
Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde vært hund, så hadde man nok ikke vært så ivrige på å avle på meg. Men mannen min og jeg fikk to nydelige døtre, med ti fingre og ti tær, men så har de arvet sin mor.
Og svosj, så ble det mer endometriose i familien!
Les også: Eggstokkreft: Aldri ignorer disse underlivssymptomene
Litt folkeopplysning!
Hvis du lurer: Endometriose er en tilstand hvor vev som ligner slimhinnen i livmoren, også finnes andre steder i kroppen. Som oftest er dette i bekkenet, på utsida av livmoren, på toppen av skjeden, på bukhinnen over blæra og på bekkenveggene, i tarmen, i urinveiene, i mellomgulvet og rundt nerver i bekkenet, forklarer Helsenorge.no. Man skiller mellom tre typer endometriose: overfladisk, dyp og endometriose i eggstokkene.
Mange begynner å lure på om de kan ha diagnosen idet de sliter med å bli gravide, eller har mye mer vondt under menstruasjonen enn andre. Diagnosen blir dessverre ofte stilt først etter mange år med mye smerter.
Ifølge Endometrioseforeningen går det i gjennomsnitt syv år før man får svar på hvorfor man har det så vondt. Man regner med at ca 10 prosent av alle kvinner i fruktbar alder lider av endometriose. Noen med diagnosen lever uten symptomer, men i andre enden av skalaen er de som ikke klarer å fungere, som får fatigue og et liv farget av smerter.
Årsaken til endometriose er ennå ikke kartlagt. Men man tenker at det handler om genetiske-, immunologiske- og miljøfaktorer. Men bottom line er: Det er ingen som vet hvorfor sykdommen oppstår!
Les også: 5 fordeler ved å drikke mindre alkohol: Slik takker du nei
Livet kan bli bedre
Jeg er veldig glad i mannfolk, men har tenkt tanken at det neppe hadde vært slik, og neppe hadde vært så mye som syv års ventetid for menn dersom de blødde ut av penis og i tillegg hadde så store smerter at de lå i kramper under pulten på jobb. Eller måtte bruke lenger enn estimert tid på studiene fordi samme type materiale som i penis, plutselig også dukket opp i endetarmen...
Men nok om det!
I 2025 har vi endelig fokus på sykdommen. Livet kan bli bedre for mange! Slik det ble i min familie, takket være nydelige, lyttende fastlege John, som følger med i tiden. Og engelen Guri Majak, etter mitt syn Norges flinkeste og mest empatiske ekspert på endometriose.
Jeg skulle gjerne avslutta med noe gøy og tøysete, men vil heller si takk til alle som gjør en innsats for alle som sliter med endometriose. Og ønske lykke til til til alle dere tapre jenter og kvinner som strever med denne sykdommen Og minne om at Endometrioseforeningen kun er et lite klikk unna.
Det er alltid godt å ikke være alene!
