Da Håkon skadet seg, trådte mamma Ruth (98) til for fullt

– «Mutter’n, husk at jeg ikke er noen ungdom lenger. Nå må vi ha en pause», sier Håkon Letvik (69) til sin snart 98-årige mor Ruth Letvik.

– Ok, må bare få denne potten ferdig først, svarer hun og smiler.

Vi er i en hage, på baksiden av en hvit enebolig på Fjellhamar i Lørenskog, og egentlig er situasjonen ganske morsom og veldig imponerende.

En dame som nærmer seg hundre år, nærmest spretter rundt mens pensjonist-sønnen, som har gips på høyre arm og hånd, står mest rolig.

– Jeg skjønner ikke hva hun er laget av, sier Håkon og ser på moren, som er i full gang med å plante årets blomster.

Vi ble tipset om unikumet Ruth etter at sønnen hadde lagt ut et innlegg på Facebook. Der delte han historien om hvordan han ulykksalig ramlet ned fra stigen under arbeide i sin og naboens lille skog. Den siste greinen skulle kappes ned, og det endte med en luftseilas og brudd i høyre hånd.

Helsevesenet fikk sin vel fortjente takk i innlegget, men det fikk også mammaen. «En stor takk også til det som trolig må være Norges eldste og sprekeste husmorvikar – min snart 98 år gamle mor. Uten et spørsmål rykket hun ut på sin 4-hjuls scooter med krykker, full av morskjærlighet og empati», skrev han.

Mamma Ruth har alltid vært full av krutt og kraft.

Hjemme hos Håkon, har hun kaffen klar. For ja, selvfølgelig stiller hun opp så lenge han går med gips. Dagligdagse små ting, som å smøre en brødskive, kan jo være krevende nok i en slik situasjon. Sier hun.

– Jeg har aldri vært flink til å sitte stille og har det fint når jeg får hjelpe til, forklarer hun med et smil.

I omsorgsboligen hun bor i har folk sagt at hun må være 79, ikke 97 år. Men hun ble født 23. juli 1927 i Rørvik i Trøndelag. De var syv søsken som vokste opp sammen, og det var en helt annen tid.

Nøysomhet

Når Ruth tenker tilbake på barndommen, slår det henne at den var fin og trygg. Selv fra de harde 30-årene har hun gode minner.

– Mamma var hjemmevær­ende og pappa maskinist på en lastebåt. Nøysomhet var vår normal, så det reflekterte vi ikke rundt. Gamle klær ble sprettet opp og sydd om til nye. Mel ble kjøpt i store sekker den gangen og jeg husker da jeg fikk en kjole, sydd av en slik. Mamma broderte den vakker og jeg var stolt da jeg kunne pynte meg med den 17. mai, minnes hun.

De hadde ikke innlagt vann og måtte hente det de trengte i en felles spring. Da de endelig under andre verdenskrig fikk lagt inn vann, var det ren og skjær luksus.

Våren 1940 g Norge ble okkupert var hun fortsatt bare 12 år. Det merket de også i Rørvik, hvor det bodde rundt 1200 personer. Det ble bygd tyske brakker rett ved dem, og ikke langt derfra, ble det fangeleirer, der russiske fanger helt tydelig led nød.

– Vi ble vant til at det var soldater og fanger rundt oss. Vi kastet mat til fangene. At de hadde det uutholdelig forsto vi alle. De var barbent i slitne sko. Jeg husker at vi måtte passere vaktposter når vi ­skulle til eller fra en onkel, som drev en gård utenfor Rørvik, og at det etter hvert rundt eiendommen hans ble plassert mange kanoner.

Krigen opplevdes ikke skremmende for Ruth – hun syntes at de tyske soldatene var høflige og greie. Ute på sjøen hadde hun brødre som var krigsseilere, og det bekymret helt sikkert foreldrene, men dette delte de ikke med de yngste barna.

– Fredsdagen er mitt sterkeste minne. Alle var så glade. Vi gikk i tog i gatene og sang nasjonalsangen, forteller hun.

Les også: (+) Hyller husmødrene: Slik var de med på å bygge samfunnet

Livet som fortsatte

Etter krigen fikk Ruth vite at en av brødrene hadde opplevd å bli torpedert ute på havet ­under krigen, og at en av dem så venner dø. Men Ruth, som var ble 17 år i fredsåret, var ung og så fremover.

– Jeg husker at jeg var litt misunnelig på en venninne, som fikk så fine sko. Vi hadde ikke råd til slikt. Å tjene egne penger ble tidlig et mål, sier hun.

Mens hun ennå var i Rørvik tok hun på seg arbeid som ­barnepike, men 18 år gammel reiste hun til Oslo, der hun hadde en tante hun kunne bo hos.

– Jeg fikk jobb på et gamlehjem og fikk en streng bestyrer som sjef. En dag fikk jeg beskjed om å vaske toalettene, og det var så ekkelt at jeg følte at jeg kom til å besvime. «Dette er siste gangen», sa jeg til meg selv.

– Da jeg fortalte kokken hvordan jeg hadde det, snakket hun meg inn i en annen jobb i et firma som leverte mat. I min nye jobb ble jeg kasserer og ved siden av tok jeg handelsskole på kvelden. Det endte med at jeg fikk jobb på et skipsreder-kontor, oppsummerer hun.

Selvstendige Ruth dro hjem til sitt kjære Rørvik på ferie. På dans møtte hun Arne Letvik, som var to år eldre enn henne. Han var pantefullmektig hos kommunekassereren og det oppsto så varme ­følelser at han bestemte seg for å følge henne til Oslo.

Familieliv

På mange måter er Ruth en dame, som har banet veien for andre kvinner. Da kjæresten kom til Oslo, ble de først samboere, noe som av mange ble sett på som upassende den gangen.

– I hybelhuset jeg lenge bodde i, skulle du helst ikke ha herrebesøk, så det var strengt, sier hun og smiler.

De giftet seg i 1953 og ble foreldre til Rolf Arne i 1954. Og Ruth fortsatte å være den moderne og sterke kvinnen. Hun fortsatte å jobbe på ­kontor, den gangen i Norges Elektriske Materiellkontroll. For å få kabalen til å gå opp, hadde de barnepike.

Og flere barn kom til verden. Håkon i 1956, Anne Karin i 1959, Tore i 1961. Med unntak av noen få år, var Ruth en utearbeidende mor, noe som ikke var helt vanlig på den tiden.

Vi sitter hjemme ved kaffebordet til sønnen Håkon da hun deler livet i kortversjon, og han skyter inn:

– Jeg husker at jeg som liten gutt var med mamma på jobb og at vi passerte damplokomotiver. Når jeg ser tilbake, tror jeg at vi etter hvert ble litt nøkkelbarn, som måtte klare oss selv noen timer etter skolen.

Ruth nikker, og poengterer at det var viktig for henne ikke å falle utenfor arbeids­livet. Hun visste at om hun var hjemme med barna for lenge, ville det kunne bli vanskelig å få jobb igjen. På 60-tallet var det fortsatt mest vanlig at kvinner var hjemmeværende.

Hun smiler, sier at det var godt for økonomien at hun sto i jobb. De kjøpte en eiendom på Hanaborg i Lørenskog og bygde seg et hus. De klarte seg godt.

– Jeg har et bilde i hodet fra den tiden, av min bror som hjalp til med byggingen, kledd i uniform. Det var en fin tid, konkluderer hun.

Og en yrkesgruppe fantes den gangen, som bare besto av kvinner. Husmorvikarene. Da Ruth havnet på sykehuset i to uker mens barna var små, kom en av dem og sørget for at mann og barn ble ivaretatt.

Les også: (+) Husmødrenes hemmeligheter: Kastet nesten ikke mat – slik fikk de det til

Sterk kvinne

Etter at barna flyttet ut, tenkte Ruth over livet hun levde og landet på at hun ville ut av ekteskapet. Hun var rundt 58 år da hun ble skilt og skulle peile ut et liv for seg selv.

– Det var vrient fordi jeg i mange år hadde overlatt all økonomi til mannen min. «Hvordan skal du klare deg, som ikke vet hvordan man betaler en regning?», sa han. Men jeg hadde en jobb, fikk kjøpt en leilighet og det gikk bra, sier hun.

Håkon nikker og sier at det pussige med bruddet var at foreldrene ble bedre venner etter at de ble skilt. Ruth bekrefter det. Nå har eksmannen vært død i mange år, og hun husker mest det fine de hadde sammen.

En kjæreste har hun hatt siden, men for det meste har hun vært alene. Og hun klarte å skape seg et godt og innholdsrikt liv på egen hånd. Da hun ble pensjonist som 67-åring, bestemte hun seg for å reise til Spania i vintermånedene.

– Mutter›n satte seg på en buss til Spania, uten å vite hvor hun skulle. I bussen ble hun kjent med folk, som hjalp henne med å finne en bolig å leie, sier Håkon og er tydelig imponert.

Ruth nikker og legger til at hun også bestemte seg for å lære spansk. Og hun endte opp i Nerja ved Malaga.

Vinter etter vinter dro hun til varmere strøk. Da hun etter hvert fant Benidorm, ble det fast tilholdssted. Der var det sosialt og fint. Der var det foreninger, klubber og felles ­middager. 25 år fikk hun der.

På besøk hos moren i hennes leilighet i Benidorm, sa Håkon: «Det er mer trafikk av folk her enn på T-banen i Oslo!»

– Det var en annen tid, før internett og mobiltelefoner. Den gangen snakket mennesker sammen, konstaterer hun.

Fortsatt sprek

Ruth rusler rundt i hagen til Håkon og er fortsatt sprek. Hun tror det skyldes årene hun fikk i Spania på vintrene. Der gikk hun lange turer hver morgen og hygget seg med andre mennesker. Alt var positivt.

– En gang jeg var på reise i jobbsammenheng, snakket jeg med en norsk lege, som jobbet i Spania og han sa at folk kunne få ti-tyve år til av livet gjennom tilværelsen de fikk som syden-pensjonister. Så ja, jeg tror du har rett, sier Håkon til mammaen. Han jobbet i mange år som kriminalreporter i Aftenposten.

Nå holder Ruth seg i Norge fordi hun føler seg for gammel til å reise ut alene, men hun holder seg aktiv og er takknemlig fordi barna er så flinke til å inkludere henne. Håkon på sin side er lykkelig over å ha en så sprek, gammel mor.

– Mamma er sentralbord­damen og limet i den store ­familien vår. Hun er blitt tippoldemor til lille Lukas, så vi er blitt fem generasjoner, som holder sammen.

Han ler, sier at en gammel kollega fra Aftenposten sa da han brakk armen at han måtte tilkalle en husmorvikar. «Den tjenesten ble lagt ned for 60 år siden», svarte han da.

– Men så kom mamma ­susende med brus, kaker og omsorg og jeg forsto at jeg har min helt egne, frivillige husmorvikar, som forteller meg at vi må ned i hagen for å få ting gjort. Hun har det så travelt at jeg må be om kaffepauser!