Hermann etterlot 19 brev, ett var til kona Stine

16. mars 2023 sto dødsannonsen til Hermann i lokalavisen, på selveste bursdagen hans. IT-konsulenten skulle ha fylt 27 år. I Moelv satt en enke med deres to år gamle sønn. 

– Han hadde nok planlagt det over lang tid, tror Stine Marthinsen Bjørnebo (26).

Mannen hennes valgte å avslutte livet. 

– Jeg visste at han slet psykisk. Som en følge av en vanskelig oppvekst levde Hermann med diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD), men at han gjorde alvor av å ende livet kom som et sjokk. Mest av alt fordi vi dagen før hadde hatt det veldig hyggelig. Bedre enn på lenge. Det var vår i luften, og sammen med sønnen vår Magne (4) tuslet vi rundt i Moelv og skravlet og lo.

Hun fikk håp om at trønderen deres var blitt lysere til sinns.

– Sett i ettertid skjønner jeg at det var hans måte å ta farvel med oss.

Klokken åtte neste morgen tikket det inn en melding til Stine. Hun overnattet hos foreldrene sine med sønnen. Det var Hermann som skrev.

 «Ring 112. Døra er åpen. Lilly er i buret, men hun er trygg. Gi Magne en klem. Glad i dere». 

Som et stort spørsmålstegn gikk hun inn på soverommet til foreldrene. Det viste seg at faren hadde mottatt en lignende melding.

– Pappa var allerede i kontakt med ambulansen. Han skjønte at noe alvorlig var på ferde, og dro dit.

Senere lærte de at meldingene var skrevet kvelden i forkant. Hermann hadde sørget for at de neste dag ble sendt ut automatisk, slik at de ikke fant ham i tide. 

Hermann hadde hengt en lapp på soveromsdøren – hvor han ble funnet: «Pårørende skal ikke komme inn!» 

– Klokka 09.30 den morgenen hørte jeg mamma skrike. Det viste seg at hun hadde ringt til pappa og fikk vite hva som var skjedd. Skriket fortalte meg at Hermann var død. Jeg falt sammen på gulvet. 

19 brev

Hermann etterlot 19 brev, ett av dem var til Stine.

– Det var svært tungt å lese, forteller den unge kvinnen.

– Stort sett handlet det om å si unnskyld. «Unnskyld for at jeg strever med det jeg gjør», skrev han. Og føyde også der til at han var glad i Magne og meg. 

Stine ser ned i fanget sitt og tvinner hendene. 

– I starten kjente jeg på et fryktelig sinne, innrømmer hun.

– «Hvorfor gjorde han det?» var et spørsmål jeg konstant grublet på. Jeg syntes det var en egoistisk handling, et skikkelig egovalg. Han var jo ikke alene om å ha en problematisk oppvekst. Å bli mobbet er min sørgelige historie. Den slags sitter i deg for alltid! På tross av det - jeg vil da aldri gi opp. Spesielt ikke når vi har satt til verden en nydelig guttunge som trenger trygghet og kjærlighet. 

Hun ser mot den lille sønnen som leker med fotografen. Det skal godt gjøres å holde tritt med Magne. Han er full av energi. 

Moren hans derimot virker veldig rolig. Den eneste hun hysjer på er Lilly, hunden Hermann viste til i brevet. Den firebente står i et bur i gangen og uler furtent. 

– Faren min fikk også et brev, røper Stine.

Hva som sto i det lar hun forbli hans hemmelighet.

– De andre 17 brevene var til sønnen vår. Hermann ba om at Magne fikk åpne et på hver bursdag fremover. Jeg har tittet på dem, og bestemt meg for at Magne skal få dem når han blir voksen. 

Les også: Seks år gamle Marianne forsvant sporløst for 43 år siden: – Hva skjedde med jenta mi?

Hverandres trøst 

Stine møtte Hermann gjennom felles venner i Moelv. Han jobbet som kundebehandler innenfor data og virket som en stødig kar. 

– Jeg tror vi raskt øynet det såre hos den andre, tenker hun tilbake. 

– Vi ble på en måte hverandres trøst, en trygg havn. Selv om han slet psykisk var han snill og god mot meg. Jeg følte meg elsket. 

Stine hadde et svært vanskelig svangerskap. Hun ble flere ganger innlagt på sykehus. 

– I den perioden trengte jeg ham langt mer enn han klarte å gi. Hermann var vant med at jeg alltid var til stede for ham: At jeg var den sterke i forholdet, den som lyttet og forsto ham. Under graviditeten hadde jeg ikke det samme overskuddet til det. 

Hermann fikk traumebehandling hos Distriktspsykiatrisk senter på Lillehammer.

– Hermann ville nok være den sterke, en solid far og ektemann som tok vare på familien sin. Han hadde bare så altfor mange plager i hodet, dessverre. Jeg prøvde virkelig å hjelpe ham. Det nyttet bare ikke, sier hun fortvilet. 

Det hendte at han forsvant hjemmefra, både under graviditeten og etter at de fikk sønnen.

– Jeg husker bare bruddstykker fra den perioden av livet. Kanskje fordi det var en svært vanskelig tid? Han kom alltid hjem fra «utfluktene» sine, men i mellomtiden bet jeg negler og lurte på om noe forferdelig hadde skjedd. 

Dårlig samvittighet 

To uker etter selvmordet ble leiligheten åpnet av politiet.

– Jeg valgte å flytte tilbake selv om det har vært krevende å bo her det skjedde. De første månedene gikk jeg nærmest rundt på autopilot. Jeg ryddet og vasket, leverte og hentet i barnehagen, lekte med Magne, gikk turer med hunden – og følte meg konstant dødssliten. Etter at Magne hadde sovnet, satt jeg her i sofaen og kjente på hvordan det føltes å være alene. At livet en dag skulle bli godt igjen var der og da ikke synlig for meg. Jeg grublet mye på hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det vil si – om jeg kunne ha gjort noe som ville ha forhindret tragedien. «Ville jeg ha reddet Hermann om vi hadde sovet hjemme den natten?»

Stine vet at dårlig samvittighet, uten å ha noen grunn til det, er en normal reaksjon for pårørende ved selvmord. 

– Å begå selvmord er jo så fullstendig uforståelig, sier hun med et tungt sukk.

Hun understreker at det sikkert er mange ulike grunner for å ta et slikt dramatisk skritt, og også at det kan skje uten forvarsel.

– Å velge kiste til mannen jeg to år tidligere hadde giftet meg med var helt surrealistisk! 

Det er likevel sønnen hun tenker mest på.

Les også (+): Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Prater til pappa

Magne tasser bort til oss i sofaen. Han vil vise frem en bok. En bok Stine har fått laget til ham med bilder av faren. Minner fra de to årene far og sønn fikk sammen. 

– Pappaen min er død, forteller Magne. 

Han statuerer bare fakta. Med et lite barns ennå lubne fingre slår han dem «pekende» mot et bilde. For deretter å bla oss gjennom samtlige – raskt. 

– Han døde fordi han var syk i tankene sine. 

Brått løper han bort til fotografen igjen. Han har allerede vist seg å være en god lekekamerat.

– Magne går i terapi og lærer å si det som det er, forklarer Stine.

– Psykologen har sagt at åpenhet er nøkkelen til å hjelpe ham. Han lever jo med sin frustrasjon over brutalt å miste faren han elsket, og han er ennå for liten til å sette mange ord på det. Til våre nærmeste har jeg sagt: «Hvis Magne begynner å prate om Hermann så la ham få lov til det». 

Stine, som utdanner seg til miljøarbeider, oppleves som veldig omsorgsfull.

– Hver kveld spør Magne om vi kan prate til pappa. Da ser vi på bildene i boken som bærer spor av å være slitt, og gjør nettopp det – prater til – om enn ikke med – pappaen hans. 

Ny start

Selv om det har gått to år siden Hermann døde, føles det for Stine som i går.

Når det er sagt så går livet likevel videre. 

– Til andre som kjenner på sorg: Hold fast ved troen på at du vil få det bedre, sier hun med inderlighet i stemmen. Det er et viktig budskap for henne å sende ut. 

Plutselig skyver et stort smil vekk tristheten i øynene hennes. Hun har en gladnyhet.

– Da jeg var 16 år møte jeg en jevngammel gutt fra Enebakk. Vi begynte å skrive sammen, ja, bare som venner. Han var en jeg kunne prate med om alt. Som at jeg ikke hadde noen venner, og at jeg på skolen ble ertet for å være tynn og stygg. Kenneth, som han heter, hjalp meg gjennom mange triste stunder, men etter hvert opphørte skrivingen.

Åtte år gikk uten kontakt.

– I desember 2023 tok han tilfeldigvis kontakt. Det føltes som praten aldri hadde stoppet.

Smilet blir værende i det pene ansiktet.

– Denne gangen ble vi kjærester. Tenk, vi har ikke kranglet én eneste gang, sier hun lettet.

– Kenneth og foreldrene hans har tatt imot Magne med åpne armer. Av moren og faren hans blir han dullet med som et barnebarn. Kenneth er en trygg og pålitelig mann som har et ønske om å gi Magne søsken. Så, sier hun og holder pusten i spenning: Vi har vi bestemt oss for å flytte til Enebakk.

Hun forteller at Kenneth er enebarn og foreldrene skilt. Moren skal flytte i kjellerleiligheten på det store huset sitt og overlate resten av boligen til de unge.

– Vi holder på å pusse opp og flytter inn nærmere sommeren. Magne og jeg stortrives på Enebakk og gleder oss veldig. Det tror jeg også Lilly gjør, sier hun med et blikk mot hunden i buret. 

– Lilly får en stor hage hvor hun kan løpe rundt med Magne, og svigermor har lovet å være barnevakt for begge.

Hun forteller også at Kenneth, som er elektriker, har inkludert henne i en stor og god vennegjeng.

– Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har gjort som fortjener dette, sier Stine rørt. 

– Når du minst venter det, kan det også skje noe veldig, veldig bra i livet.

Den unge enken er medlem i unge LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, red.anm.), og er åpen om historien sin for å hjelpe og gi håp til andre etterlatte, eller mennesker som sliter med selvmordstanker. 

Vi kontaktet Hermans foreldre, som er skilt, for å opplyse om intervjuet med Stine. Faren roser Stine og sier hun er sterk, moren ønsker også henne og Magne det beste. 

Hermans mor, Sissel, sier hun gjerne vil fortelle Magne litt om faren. 

– Slik jeg husker ham som guttunge. Han var ikke den mest pratsomme, men veldig observant. Hvis han så at noen var lei seg var Herman den første til å gi en klem. Han var en snill og raus unge, en som aldri kranglet. I stillhet gledet han andre – uten å søke ros. Stine og Magne fortjener å ha det bra. Jeg liker å tro at de har englevakt. Å miste et barn, gjør noe med deg. Det er fremdeles blytungt, sier hun.

Denne historien ble første gang omtalt i Ringsaker Blad.