Amund og Eivind delte alt. Så delte de noe ingen søsken skulle måtte dele

– Nærheten til sjøen og naturen er noe av det aller fineste med sporten vår. Og å kjenne at kroppen fungerer og er i form.

Kajakkbrødrene Amund (28) og Eivind (32) Vold nikker samstemt. Når vi løfter blikket mot Oslofjorden, kan vi ikke si annet enn at vi forstår prioriteringen. Sola henger lavt over Bestumkilen, og lyset legger seg gyllent over vannet der Amund og Eivind har tilbrakt store deler av livene sine.

Video: Helene Spilling Ødegaard : - Vi driver ikke med sånt

Amund har hatt en aktiv sesong, med blant annet 4. plass i padle-VM i Polen i slutten av august. Men den siste tiden har handlet like mye om noe annet: et innlegg Amund la ut på sosiale medier, der han annonserte at han vil begynne å by mer på seg selv og historien sin.

For padling er ingen pengemaskin. Skal de kunne satse, trengs det inntekter – og dermed synlighet.

– Jeg følte at jeg ikke bare kunne begynne å legge ut et typisk influenserinnlegg. Jeg måtte på en måte ha en slags unnskyldning, sier Amund om terskelen for å begynne å dele litt mer.

Responsen på det første innlegget var enorm. Og det handlet ikke bare om økonomi – det handler om å løfte frem en idrett de brenner for.

– Padling er utbredt som aktivitet, men ikke så mange kjenner det som toppidrett, som en OL- og VM-gren. Det ønsker vi å vise, forklarer Eivind.

At de har en historie folk kan kjenne seg igjen i – også de som ikke bryr seg om idrett – er en stor del av grunnen til at de ønsker å dele. Historien handler om langt mer enn jakten på sekunder og medaljer.

Den begynner på Smestad, med tre brødre og en barndom i konstant bevegelse.

– Jeg prøvde alltid å løpe etter de to storebrødrene mine. Det ble mye krangling, spesielt mellom meg og Eivind. Jeg fikk en del juling i oppveksten, kan du si, forteller Amund.

Eivind ler ved siden av ham.

– Lillebror fikk gjennomgå. Jeg var jo større enn ham da. Så vokste Amund forbi meg og ble selv stor og sterk. Da tenkte jeg: Vi gir oss mens leken er god.

Løpet som forandret alt

Det var idretten som til slutt ga dem et felles mål å kjempe for. Amund fulgte etter Eivind ned til kajakklubben – ikke nødvendigvis til storebrorens begeistring.

– Det var ikke veldig populært i begynnelsen. Det var Eivinds fristed og ikke et sted han ville ha med seg lillebror, av en eller annen grunn, flirer Amund.

Men så kom løpet som endret alt. Første gang de satte seg i samme toerkajakk, en K2, og padlet i konkurranse sammen. Amund var 13, Eivind 17 – en alder der fire år er en evighet.

– Vi stilte opp som to outsidere – en posisjon vi trives svært godt i. Jeg tok med meg lillebror for å konkurrere mot noen eldre, gode padlere som tenkte de skulle slå oss lett, minnes Eivind.

Det var brødreduoen som gled først over mållinjen. I det øyeblikket var det som om noe klikket på plass. Gutta smiler nostalgisk når de gjenforteller historien.

– Det var nok den første gangen vi virkelig følte på mestring sammen. Da var vi skikkelig på lag og ivrige på å slå alle de andre, sier Eivind.

– Vennskapet og søskenforholdet tok en ny form etter det.

Fra da av gjorde de nesten alt sammen. Studerte det samme – industriell økonomi, sivilingeniør. Drev forretninger sammen. Trente sammen, hver eneste dag. To personligheter mange vil oppfatte som svært forskjellige, men med et livsløp som fulgte hverandre som fire årer i takt.

Nedslående beskjed

I 2019 sto brødrene foran gjennombruddet. Amund – ansett som et padletalent på lik linje med selveste OL-kongen Eirik Verås Larsen – og Eivind hadde VM-gull i sikte. Sammen. Så begynte kroppen til Amund å svikte, bare uker før et VM.

– Jeg hadde begynt å føle meg slapp og sliten. Det er ikke så unormalt etter en tøff treningsperiode før et mesterskap. Men så begynte jeg å bli stressa da overskuddet ikke meldte seg, forteller han.

En blodprøve viste at noe var galt. Først kjente han nærmest en lettelse – endelig en forklaring. Så ble han sendt til Rikshospitalet, der virkeligheten møtte ham i form av to leger og tre sykepleiere på et enerom.

Eivind husker godt hvordan det var å stå på utsiden.

– Jeg kjørte Amund til sykehuset og tenkte ikke over alvoret før legen på Olympiatoppen sa til meg: «Du må forberede deg på at Amund ikke skal til VM.» Jeg fikk sjokk, og begynte å google.

Han ble sittende i bilen og samle tankene, mens han ventet på at Amund skulle komme ut igjen.

For Amund kom ordene like sjokkerende som de var brutale: I verste fall kan det være blodkreft. Han kjente fargen forlate ansiktet og måtte brått sette seg ned.

– Jeg tenkte: «Hva? Det kan jo ikke stemme!» Jeg hadde levd sunt og aktivt hele livet. Kreft er noe man får etter fylt 70 – ikke som 20-åring. Og ikke hadde jeg følt meg veldig syk heller. Bare litt slapp.

Beskjeden ble bekreftet av en benmargsprøve – akutt lymfatisk leukemi.

– Benmargsprøven besto av 99 prosent kreftceller.

Alle tankene om VM forduftet. I det øyeblikket forandret alt seg – også hvordan kroppen føltes.

– Jeg gikk fra å fungere helt normalt i hverdagen, til at jeg følte meg dødssyk. At hele kroppen var råtten. Jeg følte til og med at jeg luktet vondt.

Dyr julegave

Behandlingen startet umiddelbart - sykdommen var for aggressiv til å vente. Standardløpet var to og et halvt år med cellegift. Fra å bevege seg smidig over vannoverflaten og kjenne musklene jobbe for hvert åretak, ble Amund bundet til sykesengen.

– Som frisk har du tusenvis av ønsker. Når du er syk, har du bare ett.

Når den friheten idretten representerte ble tatt fra ham, fant likevel Amund en ny mening i hverdagen. Han valgte å ta noen fag på sivilingeniørstudiet fra sykesengen.

– Når Amund sier han tok noen fag, betyr det at mens han gikk på cellegift, lå på isolat, var satt på morfin og var virkelig dårlig - meldte han seg opp til 150 prosent av det som var vanlig studieprogresjon. Han tok eksamen på sykehuset - og fikk kun A-er, skyter Eivind inn, med den galgenhumoren som løper som en understrøm gjennom hele samtalen.

Amund tålte behandlingen bra, men cellegiften virket ikke godt nok. Da legene innså at sjansen for tilbakefall var for stor, kom en ny beskjed som føltes som å få diagnosen på nytt: Han trengte en benmargstransplantasjon – en av de tøffeste behandlingene som finnes. Det innebærer en dødelig dose cellegift, helkroppsbestråling, nullstilling av immunforsvaret og utrydding av egen benmarg.

– Jeg gikk fra å tenke at jeg kom til å bli frisk og overleve dette, til å åpne for at det kanskje ikke ville skje. En benmargstransplantasjon var siste stoppested. Mitt siste håp.

Og det trengtes en donor. Tanken skremte Amund – å bytte ut en del av seg selv med noen fra et register, en fremmed. Men søsken har 25 prosents sjanse for å matche, og er det absolutt beste alternativet. Begge brødrene testet seg.

Det var eldstebror Lars Christian som matchet.

– Jeg har ikke mitt eget DNA i blodet lenger. Det er eldstebrors, sier han.

– Når jeg i dag står på pallen etter et løp, tenker jeg at jeg har med meg min eldstebror. For det er hans blod som renner gjennom mine årer.

Den endelige transplantasjonen skjedde like før julen 2019. Amund lå på isolat over julen, hvor selv hans egne bakterier potensielt kunne utgjøre en dødelig trussel. I dag kan de fleipe om det som den gangen var en kamp om liv og død.

– En slik transplantasjon koster mangfoldige millioner kroner, så vi pleier å si at det er den dyreste julegaven han noen gang kommer til å få, smiler Eivind lurt.

Hånd i hånd – og likevel skilt

Et halvt år senere var Amund tilbake i kajakken.

– Å kunne trene var ikke lenger en selvfølge for meg, og dermed satte jeg pris på det på en helt annen måte. Selv om jeg holdt langt fra det samme nivået i begynnelsen husket kroppen hvor den hadde vært. Da jeg begynte å vinne igjen, var det litt som å ta tilbake de drømmene kreften stjal fra meg.

Gjennom alt hadde Eivind vært der som en urokkelig støtte.

– Selv da jeg var dårlig, var han den som hele tiden backet meg og sa: «Du kommer tilbake, vi skal sitte i den båten sammen.» At han hadde så stor tro på meg, betyr så mye.

For Eivind var lillebrorens comeback selve drivkraften gjennom den krevende perioden.

– Jeg var vant til å se Amund som uslåelig. Jeg har vært en mer ustabil utøver, mens Amund var et unikt talent. Jeg har alltid båret på veldig store drømmer på hans vegne også. Da Amund var syk, var drømmen om at vi skulle konkurrere sammen igjen det som holdt driven i meg.

Året Amund fikk kreftdiagnosen, mener brødrene de hadde veldig gode sjanser til å vinne VM sammen. Den følelsen – av å ha fått noe frastjålet – ble en revansjelyst begge bar på. Å gi seg var aldri noe alternativ. I 2022 tok de VM-bronse i K2 maraton sammen.

Men den aller største seieren kom kanskje da de padlet inn til Norges første verdenscupseier siden Verås Larsen i 2009 – og spontant stoppet opp for å krysse målstreken hånd i hånd, for å dele triumfen. Arrangøren nektet, og skilte dem på tusendeler. Amund fikk seieren, Eivind andreplassen.

Det passer historien deres: rivaler og lagkamerater på én gang.

– Amund har vært min største konkurrent i alle år, sier Eivind. – Men samtidig ønsker jeg at han vinner over meg, mer enn at noen andre gjør det.

Klumpen på låret

De trodde kanskje at familien hadde fått sin del. Så, våren 2024, sto Eivind foran speilet på treningssenteret. Han hadde gått med en kul på høyre lår lenge. Ett år, kanskje to. Han hadde avfeid den. Bortforklart det med at det var muskulaturen hans som så sånn ut. Selv da hans daværende kjæreste kommenterte den, avviste han det. En gryende uro begynte å vokse i magen.

– Plutselig slo det meg: Det er jo kreft, det her.

En MR og en biopsi senere kom svaret. Det var bløtvevssarkom. Alvoret sank ikke inn med det samme. Dette skulle jo selvfølgelig gå bra! Eivind ble operert på sin egen 31-årsdag - og det var god stemning på sykehuset. En måned senere var han på beina og trodde han hadde sluppet billig unna, sammenlignet med lillebror.

– Jeg var i USA da telefonen ringte midt på natten. Det var fra Radiumhospitalet. Svulsten var aggressiv, forteller Eivind rolig.

Han trengte cellegift. En tung kur, av typen legene ikke engang var sikre på hadde effekt. Målet var å ta knekken på eventuelle kreftceller på avveie i blodbanen.

– Da endret ting seg raskt, og jeg forsto alvoret.

Tankene begynte å surre. Ville han noen gang kunne padle aktivt igjen? Ville senskader sette en stopper for et aktivt liv? Da bestemte han seg. Før behandlingen begynte, hadde han et ærend å gjøre opp. Noen hadde tatt rekorden hans for padling over Skagerrak, satt tilbake i 2016.

– Dagen før jeg skulle begynne på cellegiftkuren, dro jeg over til Danmark og padlet hjem igjen, sier han lakonisk.

Det ble ny rekord.

Da rollene byttet plass

For Amund var det å se storebroren bli syk verre enn å være syk selv.

– Jeg var nok enda mer bekymret enn Eivind.

Det legene aldri har kunnet forklare, er hvorfor. To brødre, to vidt forskjellige kreftformer, noen få års mellomrom. Likevel - ingen arvelig sammenheng. Særlig deres eldstebror følte seg utsatt.

– Man blir gæren av å prøve å tenke at det er en forklaring. Legene sier det er helt tilfeldig, rett og slett, sier Eivind, som fikk sin siste kur i desember 2024.

Tre måneder senere vant han Holmenkollmarsjen. Alle kontroller siden har vært fine. Men der Amund i dag er friskmeldt, må Eivind fortsette å gå til kontroller ti år frem i tid.

Fem lykkefaktorer

Spør man hvordan alt dette har formet dem, kommer man ikke unna klisjeene. Men klisjeene er jo også der av en grunn.

– Vi setter i dag mye mer pris på både menneskene og de mulighetene vi har i livet. Det som tidligere var lett å glemme i hverdagen, i den stadige jakten på prestasjoner, utdyper Amund.

At deres eldste bror Lars Christian er utdannet psykolog, har kommet godt med. De trekker frem det forskningen kaller de fem lykkefaktorene som viktige da sykdommen rammet: å knytte bånd, være aktiv, være til stede, lære nye ting, gi og bidra.

– Det rare er at du egentlig kan oppleve mye fint, selv om du går gjennom en tøff periode. Selv om det var kjipe år, var de også veldig begivenhetsrike og inneholdt mange øyeblikk vi satte veldig stor pris på. Ja, vi har vært uheldige, men oppe i alt har vi vært heldige som har klart å bli såpass friske.

Begge er i dag ambassadører for Aktiv mot kreft, og forteller gjerne om hvor mye bevegelse betydde – ikke for å prestere, men for å kjenne progresjon når alt annet stod stille.

– Fysisk aktivitet kan være utrolig viktig under en kreftbehandling.

For Eivind ble styrketreningen en redning da kondisjonen var borte.

– Jeg hadde ikke sjans til å padle fort. Men plutselig ble det gøy med benkpress og kjenne kroppen bli sterkere. Jeg følte på mestring, og at jeg ble bedre på noe.

Ulike veier videre

I dag går brødrenes veier i litt ulike retninger – for første gang på lenge. For Amund er kursen staket ut. Han er tilbake der han knapt turte å håpe han skulle komme: i verdenstoppen. Snart venter maraton-VM i Argentina.

– Jeg er spent. Det har vært en lang periode hvor jeg har fått trent bra og følt meg i god form.

Eivind nikker mot broren.

– Han har ikke vært i så god form siden før han ble syk.

Utelukker ikke OL

For Eivind selv er bildet mer åpent. Han ligger fortsatt i hardtrening, men innrømmer at fokuset er andre steder i livet nå. Det siste året har budt på mye annet – blant annet arbeidet med å bygge en plattform, dele historien og fremme idretten – ting han har ønsket å prioritere, men som ikke har latt seg forene med en full satsing.

– Jeg kan ikke si at jeg har vært en dedikert utøver i år. Det har vært mye annet som har tatt fokuset mitt.

Eivind lukker likevel ingen dører. Skal man tilbake i verdenstoppen, kreves det timer på vannet, spesifikk trening, en dedikasjon han foreløpig legger andre steder. Men én ting kan tenne gnisten på ny: Han venter på å se hvilke øvelser som kommer på OL-programmet fremover.

– Hvis det kommer langdistanse inn på OL-programmet, så er det en veldig gulrot til å satse videre, sier han.

Og skulle den dagen komme – der brødrenes sterkeste gren igjen står på OL-menyen – er det ikke vanskelig å gjette hvem som gjerne vil sitte i båten.

De har lært at ingenting er en selvfølge. At veien fra kreftfri til frisk er lang, at skuldrene aldri helt kan senkes. Men de har også lært hva de betyr for hverandre – noe de knapt kjente da de kranglet i barndommen på Smestad.

– Å ha søsken er den største gaven man kan få. Får jeg egne barn en gang, håper jeg de får søsken også, understreker Amund.

Sola er nesten borte over kilen nå. Om kort tid sitter Amund i båten igjen, med storebrorens blod i årene og en storebror til på bryggekanten. På sett og vis er de alle tre med.

Kim-André skulle få slankemedisin, men forsov seg til legetimen. Gikk ned 70 kilo på egen hånd