Marco Elsafadis sønn trodde knapt sine egne øyne da han så faren
To ganger har kroppen til tidligere basketspiller Marco Elsafadi hans gitt opp. To ganger har han kjempet seg tilbake. Nå forteller han om et rørende øyeblikk på skoleveien som han aldri vil glemme.
Det er noe befriende avvæpnende ved Marco Elsafadi (49). Et vennlig smil, en imøtekommende holdning og en raus tilstedeværelse. Han var også den eneste i «Mesternes mester team» som allerede har pokalen stående hjemme – etter at han vant i 2014. Fallhøyden var med andre ord stor da han ble med i team-versjonen.
– Jeg skulle nesten tatt den med og satt den på rommet mitt. Men da hadde nok karma kommet og bitt meg i rumpa, og jeg hadde røket ut først, ler han.
Ydmykheten er ekte. Han insisterer på at seieren den gang var av det litt heldige slaget.
– Jeg tror nok at både produksjonen og de andre deltagerne heiet mer på meg, fordi Johan (Remen Evensen red.anm.) var så suveren. Jeg vant den ene konkurransen som betyr noe – finalen. Men det var nok mer flaks enn dyktighet.
I høst var han tilbake, på lag med fotballegenden Solveig Gulbrandsen. Denne gangen stilte han med en kropp som endelig spilte på lag, og duoen gikk helt til topps i konkurransen.
To nye knær
For bare to år siden var virkeligheten en helt annen. Knærne var så preget av slitasje at det var ben mot ben, og smertene tvang kroppen hans inn i en vond spiral.
– Jeg ble mer og mer hjulbent fordi jeg prøvde å beskytte meg mot smerten. Tyngdepunktet ble dratt innover, og det ble bare verre og verre.
Så byttet han begge knærne med tre måneders mellomrom. Og han kjente sakte, men sikkert, at kroppen våknet til liv igjen.
– Det føltes som å våkne i en annen manns kropp. Jeg begynte å trene igjen og fikk ned vekten. I dag tåler kroppen at jeg spiller padel i fire timer, for så å komme hjem og herje med barna.
Han rister på hodet, som om det fortsatt er vanskelig å ta innover seg.
– Jeg kan bære to unger på ryggen og løpe ned trappa. For tre år siden var det utenkelig å løpe i en trapp. Jeg måtte holde meg i gelenderet selv når jeg gikk i trappen.
Padel har forresten blitt hans nye store kjærlighet. Ambisjonen? Veteran-NM, og kanskje kvalifisering til VM. Han mener til og med at han er i bedre form nå enn for tolv år siden.
«Pappa, du kan løpe, jo!»
Det mest rørende øyeblikket kom en helt vanlig høstmorgen for halvannet år siden. Marco og barna var forsinket til skolen. Med et barn i hver hånd begynte han å jogge.
– Sønnen min sperret opp øynene og sa: «Pappa, du kan løpe, jo!» Han var ni år. Og det slo meg – han hadde aldri sett meg løpe. Han hadde levd i ni år, og jeg hadde aldri løpt foran ham.
Han lar øyeblikket synke inn før han fortsetter.
– Barna mine maste ikke om at jeg skulle jage dem eller hoppe på trampolinen, for de visste at det ikke var et alternativ. Det er sprøtt hvor mye livet endrer seg – hele dynamikken i familien – bare av det å kunne være aktiv.
For en som har hatt bevegelse og idrett som selve kjernen i identiteten sin, handlet det om mer enn fysisk funksjon.
– Bare det å sette seg ned på gulvet og reise seg opp igjen for å leke, var et prosjekt jeg ikke gadd, fordi det gjorde så vondt. Den energien jeg har som pappa og som menneske i dag, kan ikke sammenlignes.
Da kroppen sviktet
Men dette er ikke første gang Marco Elsafadi har måttet kjempe seg tilbake fra en kropp som ga opp. I 2009 ble han rammet av den sjeldne nervesykdommen Guillain-Barré – en lidelse som rammer rundt 50 nordmenn i året. Den slo til nesten over natten.
– Det begynte med prikking og nummenhet i føttene, så i fingrene. I løpet av fire dager gikk jeg fra litt dårlig balanse til å ikke kunne reise meg opp av sengen. Da jeg våknet om morgenen, klarte jeg ikke å sette meg opp. Kroppen min funket ikke.
Ekskjæresten, moren til hans eldste datter, måtte ringe etter ambulanse. Selv midt i katastrofen slo skammen inn.
– Jeg syntes det var så flaut at ambulansefolkene måtte bruke krefter på å bære meg. «Å nei, jeg vil ikke være til bry», var den helt irrasjonelle tanken som slo meg.
Han ble innlagt på Haukeland, der han ble liggende i nesten et halvt år. Beskjeden fra legene var nedslående: De visste ikke om han noen gang ville gå igjen.
– Når du som 32-årig, topptrent elitebasketspiller ikke kan flytte deg en centimeter fordi du er helt slått ut, og må hjelpes for å spise og overleve, da går du inn i en prosess hvor du på en måte må evaluere alt på nytt.
Etter fire måneder lå fortsatt begge anklene ubevegelige på madrassen. Uten evne til å løfte ankelen kan man ikke gå. De begynte å snakke om behovet for bruk hjelpemidler resten av livet.
– De sa rett ut: Du kan ikke løpe og hoppe og sprette. Det er liksom «game over».
Panikkangst
Men der legene så en blindvei, så basketspilleren en åpning. Om alt nedenfor ankelen var dødt, tenkte han – kunne han ikke da trene opp leggen og skinnleggen, musklene som faktisk løfter ankelen?
– Etter to uker med knallhardt fokus på ankler og tær, klarte jeg plutselig å få kontakt med stortåa. Da tenkte jeg: Hæ? Det skulle jo ikke skje. Og da jeg skjønte at legen tok feil, bestemte jeg meg for å få i gang hele foten.
Men den viktigste kampen ble utkjempet om natten, tidlig i sykdomsforløpet, da panikkangsten satte inn.
– De første dagene var pulsen min så høy at jeg ikke fikk sove. Jeg hørte mine egne hjerteslag i puta. Så lå jeg der en natt og lurte på: Hva er jeg egentlig redd for?
Han begynte å ta fryktene én for én – en metode faren hadde lært ham: Det du er redd for, må du akseptere og la passere, ikke la henge over deg. Han jobbet seg nedover listen og sparte det tyngste til slutt.
– Jeg hadde en datter på seks måneder. «Jeg kommer til å bli en dårlig pappa,» tenkte jeg. Det var egentlig det alt landet på. Men så tenkte jeg: «Hun har en onkel i rullestol som er en helt nydelig fyr. Jeg kan jo bli en bra pappa i rullestol også.» Og da var det som om mynten trillet ned. Tyve kilo lettet fra skuldrene, og jeg sovnet.
Da han hadde akseptert det verste, kunne han begynne å satse på det beste. Da turte han å si høyt: «Jeg skal løpe maraton. Jeg skal spille basket i Eliteserien igjen».
– Legen hatet de hårete målene mine, men det var jo dem jeg trengte. Jeg sa til henne: Kanskje jeg ikke klarer å løpe Berlin Marathon i år. Men tenk om jeg gjør det. Den tanken skal få meg til å trene hele veien. Og løper jeg bare ti meter – ja, da har jeg løpt ti meter. Alt vil være en seier.
Året etter løp han Berlin Marathon. Nummenheten under bena ble aldri borte, så under «Mesternes mester team» var det balansen som bekymret ham mest.
– Får vi en balanseøvelse underveis her, så har jeg ikke sjans. Der må Solveig briljere, og det er hun klar over, sa han da Her og Nå møtte deltakerne i Hellas.
Balanseproblemer til tross: Det ble altså Marco og Solveig som stakk av med seieren i «Mesternes mester: team» til slutt.