Kjersti Grini: – Tøft å være mamma når du ikke føler at du fungerer
Kjersti Grini vant alt som var å vinne i håndballen, men de siste årene har budt på langt tøffere kamper.
Hun ler mye, Kjersti Grini (54). Det er kanskje det første man legger merke til der hun sitter i solveggen ved «Mesternes mester»-villaen i Porto Cheli – en løssluppen, hjertelig latter fra en kvinne som virker påfallende vel forlikt med livet.
Men det har ikke alltid vært slik. Og nettopp derfor betyr det så mye.
– Store deler av det siste året har vært veldig, veldig bra for meg, sier hun. – Jeg føler jeg er på andre siden nå. Og er takknemlig for det.
Video: Helene Spilling Ødegaard : - Vi driver ikke med sånt
For å forstå hvor mye de ordene rommer, må man reise et stykke tilbake i tid. Forbi rekordene og gullene, forbi de tolv kneoperasjonene, og helt inn i de årene da en av Norges største idrettsstjerner satt fast i et mørke hun ikke trodde hun skulle komme ut av.
Ga alt - og litt til
Først litt om det som gjorde henne til den hun er. Kjersti Grini står med 201 landskamper og svimlende 1003 mål for det norske håndballandslaget – fortsatt tidenes målrekord, uansett kjønn. Hun var en av bærebjelkene da Norge tok sitt første EM-gull i 1998 og sitt første VM-gull i 1999. En vinner av den kompromissløse sorten.
Men prisen var høy. Allerede som 32-åring måtte hun legge opp, med knær som var utslitt lenge før tiden. I dag har hun protese i det ene kneet, mens det andre venter på tur – bein mot bein, som gir smerte og hevelse ved den minste anstrengelse.
Likevel sitter hun altså her, i Mesternes mester team - et program spekket med fysiske konkurranser.
– Hvis du spør legen min, er dette det dummeste jeg kan gjøre, sier hun og ler. – Og det er jeg klar over. Men man lever én gang, og kneet må byttes uansett.
Hun har jogget litt, syklet noen intervaller hjemme som forberedelse, og kneet har svart med et rungende nei. Nå har hun kortison i leddet og sterke smertestillende i bagasjen.
– Jeg er realistisk. Min fysiske form har ingenting her å gjøre. Men hodet stortrives. Jeg vet at dette er ufornuftig, men jeg fikk meg bare ikke til å si nei.
Det er noe gjenkjennelig grinisk i det. Kjersti var aldri den som ga seg da leken var god.
– Jeg lærte aldri å stoppe når jeg burde stoppe. De som kjenner meg godt, sier jeg ikke er så flink til å gjøre ting bare litt. Så får vi bare håpe jeg ikke angrer for mye …
Identitetsjakt
Den samme viljen som gjorde henne uslåelig på banen, ble vanskeligere å leve med da fløyta stilnet. For hvem er man, når det man har vært hele livet, plutselig er over?
– Ulempen med en idrettskarriere som min, er at man sammenligner alt etterpå med den. Man stiller veldig høye krav til seg selv hele tiden. Det sliter deg fort ut.
De siste sju-åtte årene beskriver hun som en tung tid – en periode der de mestringsstrategiene som alltid hadde båret henne, ikke lenger holdt. Der hun måtte grave i ting hun lenge hadde båret på, og stille seg selv de vanskeligste spørsmålene: Hvem er jeg i dag? Er jeg nok?
Den utløsende faktoren var det tyngste et menneske kan bære.
– Jeg mistet broren min i en bilulykke. Han var klippen min. Når jeg ser tilbake på det i dag, var nok det noe av det som utløste et større ras.
Hun snakker om depresjonen med en åpenhet som er sjelden, og med bilder som sitter.
– Man begynner å grave seg ned og angripe seg selv. Man tror man skal finne en bunn. Men poenget er at du bare må bli lei av å grave. For det finnes ingen bunn.
Noe av det vanskeligste, forteller hun, var avstanden mellom hvordan hun hadde det inni seg, og hvordan verden så henne utenfra – en kjent og vellykket idrettsstjerne, tilsynelatende sterk mentalt.
– Det de ser, og det jeg selv følte, ble veldig forskjellig. Jeg var en offentlig person fra jeg var 16 år gammel, og det tok lang tid å innse at jeg ikke trenger å tilfredsstille andre hele tiden, men finne ut hva som var viktig for meg. Hva jeg ville og hvem jeg var. Det tok meg mange år i terapi før jeg greide å svare på disse spørsmålene, for jeg hadde ikke noe særlig kontakt innover.
Å være mamma i mørket
Gjennom alt var hun mor til Fillip og Sara. Og det er her stemmen blir aller mykest.
– Det er tøft å være mamma når du ikke føler du fungerer og egentlig er syk. Det eneste barna dine vil, er at du skal ha det bra.
Men hun nekter å dømme seg selv for hardt for de årene. Tvert imot finner hun noe å være takknemlig for i dem.
– Som forelder trenger du ikke å være perfekt. Det viktigste er at barna ser at du prøver. Mine barn har nok måttet bli litt mer selvstendige, litt raskere enn andre. Og det tror jeg er en kjempegod egenskap i en tid med curling-foreldre og sarte ungdommer.
I dag har hun barn som er takknemlige for at moren har det bra – noe hun vet ikke er en selvfølge.
Veien tilbake
Det fantes ingen snarvei ut. Ingen quick fix, som hun selv sier - som for å understreke at den som venter på et mirakel, venter forgjeves.
– Jeg har tatt baby steps. Det å være lenge nok i dritten, grave nedover lenge nok – du blir jo sliten og lei av det til slutt.
Hun peker på god traumebehandling over lang tid. På en fastlege som en dag sa noe hardt og ubarmhjertig – noe man kanskje ikke skal si til en som er nede – men som likevel traff noe i henne og tente en trass. Og hun snakker, forsiktig, om et vendepunkt så mørkt at det ble til lys: et øyeblikk der hun var helt på kanten, og der noe inni henne til slutt sa stopp, at nå fikk det være nok.
Hun bruker et bilde som blir stående:
– Hvis jeg i tre år kjørte en vei som overhodet ikke var rett for meg, så tar det tre år å kjøre tilbake igjen. Man må være jævla tålmodig. Og fortsette å gjøre jobben.
Det største som endret seg, var kanskje ikke omstendighetene, men blikket.
– Dritten er der fortsatt. Men nå ser jeg over dritten, og ser på det som er å være glad for. Før klarte jeg ikke å kjenne på takknemlighet, selv ikke for de tingene som jeg forsto at jeg burde. Og så angrep jeg meg selv for det også. I dag er jeg mer takknemlig og kjenner at det er godt å leve.
På den andre siden
Det har skjedd andre viktige endringer i livet til Kjersti de siste årene. Hun har sluttet å isolere seg, er mer aktiv, sier ja til å møte mennesker, tørr å være sårbar - og henger seg ikke lenger opp i det perfekte. Og noe av det aller viktigste: i dag jobber hun som miljøterapeut i medleverturnus og passer på en 15-åring. Det er kanskje ikke en jobb som imponerer andre, sier hun, men det har heller ingen betydning.
– Den er rett for meg der jeg er i livet nå. Å være trygg på at det er det viktigste, er et stort skritt i riktig retning. Jeg har sluttet å tenke på hva andre synes jeg burde drive med.
Hun husker tilbake til noen av de lærerene hun selv hadde på ungdomsskolen, i en vanskelig tid, og hvor mye det betydde at noen så henne.
– Jeg husker hvordan de ga meg trygghet og selvtillit. Å få være en viktig påvirker i en vanskelig periode for noen andre – det betyr mer for meg enn penger eller status.
Hun tror de fleste mennesker møter veggen en eller annen gang. Og det å klore seg gjennom, og komme ut på andre siden, er noe av det fineste som finnes.
Åpenheten om det er et bevisst valg.
– Jeg tror det er litt tabu, litt flaut, å føle at man ikke mestrer livet. Desto viktigere er det at noen tørr å snakke om det.
Nå sitter hun der, i den greske sola, med knær som knapt bærer henne gjennom konkurransene, men med et hode som stortrives. Hun poengterer at fysikken egentlig ikke har noe her å gjøre, men så er det heller ikke derfor hun er her.
Hun er her fordi hun endelig kan kjenne det igjen – det enkle, uendelig vanskelig tilkjempede: at livet er verdt å leve.
