Steffen Iversen levde med smertene i årevis – så kom vendepunktet

Det er varmt i Porto Heli. Middelhavet glitrer, sikadene surrer, og Steffen Iversen (49) er allerede brun som en bonde i innhøstinga. Han møter oss med det avslappede humøret som har blitt hans varemerke. Bak den lette fasaden ligger imidlertid en historie om en kropp som i tre tiår har kjempet mot sin egen eier.

For Steffen Iversen var 22 år og en av Tottenhams viktigste angripere da beina begynte å forsvinne under ham. Bokstavelig talt. Følelsen i dem ble periodevis borte – og mannen som hadde bygget en karriere på fart, hopp og styrke, sto plutselig overfor en motstander hverken hans gode humør eller skarpe fotballhode kunne vinne over.

Video: Helene Spilling Ødegaard : - Vi driver ikke med sånt

– Da jeg mistet følelsen i beina, ringte jeg legen i Tottenham og sa at nå trenger jeg hjelp. De skannet omsider ryggen, og da fant de to prolapser i ryggen som hadde vært der i 4–5 måneder. Det ble en tung tid, med lang opptrening.

Men han forteller det uten en dråpe bitterhet. Ingen offermentalitet, ingen dramatisering – bare en konstatering, ispedd et lunt smil.

– Jeg hadde vondt i ryggen allerede fra jeg var 18, men ikke noe voldsomt. Da jeg var rundt 22, ble det bare verre og verre. Etter en halvtimes biltur hjem til leiligheten, slet jeg med å komme meg ut av bilen. Jeg kunne bruke et kvarter på å komme meg de 50 meterne bort til døren.

Det som fulgte, ble en livslang tilstand: over tredve år med en rygg som aldri helt ville spille på lag.

Ergometersykkelen i garderoben

Historien om Iversens kropp er også historien om oppfinnsomheten som holdt karrieren i live. På White Hart Lane – der han scoret 54 mål på syv sesonger og vant ligacupen i 1999 – fant han sin egen løsning på et umulig problem: Ryggen tålte ikke at han satt stille i pausen.

– Satte jeg meg ned, kom jeg meg ikke opp igjen. Så de skaffet ergometersykkel inn i garderoben, sånn at jeg fikk holdt ryggen varm og bevegelig til vi skulle ut igjen i andre omgang.

Mens lagkameratene hvilte, syklet Steffen. Kamp etter kamp, sesong etter sesong.

Da han kom hjem til Vålerenga i 2004, trodde han selv det var siste kapittel – en fin avslutning i klubben hans far Odd Iversen en gang ga sin beste tid til. Men en fysioterapeut som hørte på ham, justerte treningsopplegget.

– Da fikk jeg plutselig spilt i åtte år til! smiler Steffen fornøyd. 

Ingen smertestillende

Hjernerystelse og frykt for hjerneblødning, vridde ankler, 11 (!) brudd i nesen, hofte ute av ledd, kneoperasjoner og ryggproblemer. Uansett hvor store smerter Steffen sto i, styrte han konsekvent unna smertelindrende preparater.

– Jeg sa egentlig aldri ifra hvor vondt jeg hadde. Jeg har nesten aldri brukt smertestillende. Jeg er egentlig litt imot det, selv den dag i dag. Da skal jeg i hvert fall ha veldig, veldig vondt. Som den gangen jeg mistet følelsen i beina, da fikk jeg epidural for å få all muskulatur til å slappe helt av. 

I en tid der smertestillende piller var utbredt i toppfotballen, valgte han bevisst annerledes – av en enkel grunn. 

– Smerte er et signal kroppen sender deg. Tar du smertestillende, kan du pådra deg en skade midt i kampen uten å kjenne det. Kjenner jeg skaden, da «jukser» ikke kroppen og lar meg spille videre med en skade. 

Natt og dag

Vendepunktet kom ikke fra en spesialist eller en operasjonsstue. Det kom fra et TV-program. Da Iversen deltok i TVNorges «16 ukers helvete», fikk han for første gang et treningsprogram skreddersydd for ryggen sin.

– Martin har selv slitt med ryggen i sin skikarriere, og visste hva han snakket om. Jeg fikk egne øvelser og fikk treningsrutinen tilbake – sånn som da jeg var aktiv og trente hver dag. Før og etter «16 ukers», er som dag og natt, gliser Steffen bredt. 

– Styrketrening har vært avgjørende for livskvaliteten min i dag. Så har jeg kanskje blitt litt smartere også, og unngår de tingene som jeg vet irriterer ryggen. 

Beviset på ryggrevolusjonen kom nylig, da han løftet to tonn med fliser til hytta. Han kjente det i ryggen resten av kvelden, men dagen etter var han fin igjen. 

– Før hadde jeg kanskje slitt med å gå i tre uker etterpå. Der andre blir verre, har jeg blitt bedre med årene.

16 sting over øyet

Nå er han tilbake i «Mesternes mester team», på lag med håndballegenden Kjersti Grini – og for første gang på flere tiår er det ikke ryggen som bekymrer ham mest. Forrige gang han deltok, måtte han bryte etter en øvelse han hadde advart mot på forhånd. Ryggen sa stopp, akkurat som han hadde spådd.

– Jeg gjennomførte til tross for at jeg visste hva konsekvensen ville bli. Jeg fikk poeng, men ryggen var ferdig. Det var jo kjipt.

At historien om Steffen Iversen og «Mesternes mester» ikke bare handler om ryggen, skyldes én impulsiv handling utenfor konkurransen. 

Han storkoste seg i villaens basseng når de hadde fri, og da han stupte, oppdaget han at det var grunnere enn beregnet. Han traff bunnen, noe som resulterte i at blodet fosset fra et kutt rundt øyet. 

– Kurt Asle Arvesen lå på en madrass i vannet, og fikk fullstendig sjokk da han så meg. Selv trodde jeg at smellen var minimal. At alt blodet som rant, var vann fra bassenget. At årsaken til at jeg ikke så på det ene øyet, var at jeg var blitt litt hoven, ikke at øyelokket lå og dinglet foran øyet mitt, sier han og trekker han oppgitt på skuldrene. 

16 sting fikk han med seg som suvenir hjem fra oppholdet – og en lærepenge han sent vil glemme. 

– Nå skal jeg ikke stupe i noe basseng eller gjøre andre dumme ting utenfor konkurransen. I konkurransene gir jeg 100 prosent. Utenfor – en litt mer rolig Steffen.

Han sier det med et smil som antyder at «rolig Steffen» fremdeles er et pågående prosjekt.

Far og sønn

I dag bor han i Trondheim med samboer og to bonusbarn. Han jobber med ungdom og som fotballekspert for Adresseavisen – tett på Rosenborg, klubben han avsluttet karrieren i.

– Å jobbe med ungdom er både spennende og artig – noe som er litt rart å si høyt. Men det er veldig givende. 

Datteren på 16 og sønnen på 19 har vokst opp i England, men har tilbrakt feriene i Norge sammen med Steffen. Sønnen Joey valgte som 16-åring å flytte til Norge for å fullføre videregående.

– Det betydde masse at han ville komme og bo her. Det var skikkelig fint for både ham og meg. 

Forholdet til sin biologiske far har Iversen vært åpen om – en fraværende mann han knapt kjente, men han har et nært forhold til sin stefar. 

– Det er stefaren min jeg kaller faren min, og det er han som har lært meg opp til å bli den pappaen jeg er.

Det siste sier han uten bitterhet. Som en mann som for lengst har sluttet fred med det han ikke fikk – og heller har valgt å telle opp det han har.

Henrik Ingebrigtsen: – Jeg tror jeg kommer til å bli lettet