Håvard Sandvik fra «Kompani Lauritzen: Tropp 5»: – Jeg var redd for å skuffe pappa
Håvard bar på frykten alene. I «Kompani Lauritzen: Tropp 5» fikk han og faren endelig snakket ut.
Når vi møter Håvard (24) og Bjørn Sandvik (54), bærer de på noe de ikke hadde med seg inn i Bømoen leir: en ny fortrolighet som lenge hadde ligget og ventet, bak en sperre ingen av dem helt hadde satt ord på.
De to, far og sønn fra Erfjord i Suldal, er blant de seks familieparene i «Kompani Lauritzen: Tropp 5» – versjonen der unge voksne møter oberst Dag Otto Lauritzens strenge regime sammen med en av foreldrene eller andre de er nært knyttet til. Håvard er student i Oslo, Bjørn er leder i Statkraft i Suldal, med bakgrunn som ingeniør.
Video: Halvor Bakke: – Disse fargene bruker jeg aldri hjemme
Det var ikke de fysiske øvelsene som skulle bli det tøffeste for sønnen. Det var det han lenge hadde gått og båret på alene.
– Jeg har alltid følt at det har vært en liten sperre mellom oss to, forteller Håvard.
Frykten han bar alene
Kjernen i den sperren handlet om tro – og om kjærlighet. Håvard er homofil, og faren er kristen. Og et sted der imellom hadde sønnen bygget opp en frykt for ikke å strekke til.
– Jeg har hatt et litt vanskelig forhold til kristendommen, med tanke på at jeg er homofil. Jeg har følt på at jeg ikke kan gi det samme som en «vanlig» mann eller sønn. At jeg ikke lever slik det står i Bibelen – jeg kommer jo til å gifte meg med en mann, om jeg en dag gifter meg.
Han bar på en tung følelse av at han kunne ha skuffet sin egen far, bare ved å være den han er. Og den fikk næring av verden utenfor hjemmet.
– Man ser hvordan mange kristne uttaler seg, og da tenker man fort at alle mener det samme. At man blir mindre akseptert.
Følelsen satt så dypt at det nesten var umulig å snakke om det.
– Hadde du spurt meg om dette for et halvt år siden, hadde jeg begynt å grine, sier Håvard.
– Nå, etter tiden vår i «Tropp 5», går det endelig fint å prate om det.
Telefonen fra sønnen
At de i det hele tatt havnet i et realityprogram langt utenfor noe de hadde sett for seg, startet med en telefon Bjørn aldri kommer til å glemme. For det var Håvard som meldte dem på – opprinnelig for moro skyld, sa han til seg selv.
Men under lå det noe mer: Et ønske om å komme nær faren igjen, og kanskje endelig få sagt det han aldri hadde turt.
– Jeg husker akkurat hvor jeg var, på vei hjem fra jobb i fjor høst, da Håvard ringte, forteller Bjørn.
– Han sa: «Du, pappa? Jeg har meldt oss på ”Kompani Lauritzen”.» Og den første tanken som slo meg, var: «Oi, han vil faktisk tilbringe tid sammen med meg».
For det har ikke alltid vært en selvfølge. Håvard flyttet hjemmefra som 16-åring, og de to hadde ikke alltid stått hverandre nær. Så da produksjonen begynte å stille de dype spørsmålene – de som får fram det man helst lar ligge – ble tullesøknaden brått blodig alvor.
Samtalen som ventet
Det var i de personlige samtalene, langt under overflaten av gasstelt og militærøvelser, at det endelig løsnet. Og for faren ble det klart hvor mye sønnen hadde gått og båret på i det stille.
– Jeg tror du endelig har våget å sette ord på hvordan du egentlig har hatt det. At du har trodd vi tenkte andre ting om deg enn vi faktisk har gjort, sier Bjørn og vender seg mot Håvard.
– Man kan godt være både kristen og homofil. Det trenger ikke å kollidere. I mitt kristne nettverk har jeg aldri hørt noen snakke negativt eller stygt om homofile eller om andres tro. Jeg håper du vet at du er elsket og akseptert for den du er.
– Jeg vet jo egentlig det. Men det har av og til vært vanskelig å tro det når man ser hvordan mange andre er. Men at jeg er elsket av dere – det er jeg ikke i tvil om i dag, svarer Håvard.
Bjørn trekker frem et minne fra en av sommerleirene familien var på da Håvard var liten.
– En pastor vi kjente fra Trondheim, bøyde seg ned til Håvard og sa: «Du er du, og du duger». Jeg håper det har sunket inn nå, Håvard.
For Bjørn sitter én undring igjen.
– Hvorfor har ikke dette kommet opp tidligere, så vi kunne fått snakke om det før? spør han ettertenksomt og utdyper:
– Vi ser gjerne verden fra vårt eget ståsted, og så lager vi våre egne sannheter som ikke nødvendigvis stemmer. På Bømoen leir fikk vi endelig snakket om det.
Han lar ordene henge et øyeblikk – dette som kanskje er det største et strengt militærregime på Voss uventet ga en far og en sønn fra Suldal: ikke medaljer eller mestring, men hverandre.
– Det har betydd veldig mye, både personlig og for relasjonen vår, sier Håvard.
– Jeg har sett pappa på en helt ny måte.
