Mio var bare seks år da familien fikk beskjeden ingen ønsker å få
Livet stanset opp, og planer ble lagt til side. Alt kom til å handle om én eneste ting: – Det fantes bare ett fokus – at Mio skulle bli frisk.
Det er en ro over Mio Olert når han åpner døren hjemme i Söråker i Timrå kommune. En ettertenksomhet som ikke er så vanlig på hans alder, men som likevel føles helt naturlig hos ham.
– Vi har bare ett liv, og det må vi leve mens vi kan, sier han.
Han er 17 år, går på videregående skole, driver sin egen bedrift og satser stort på motorsport.
Når Hemmets Journal møter ham, lader han opp til nok en reise til Italia og premieren i Formel 4.
Se video: Sebastian Solberg: - Jeg hater å si det, men de er veldig hyggelige
Når vi kommer inn i huset, blir vi møtt av glad bjeffing. Puddelen Mimmi kommer løpende gjennom gangen, hilser ivrig i noen sekunder og følger oss deretter inn på kjøkkenet. Hun hopper opp i fanget til mamma Jennie og legger seg godt til rette.
På kjøkkenbordet står en nybakt kladdkake med pisket krem, og duften fyller rommet. Vi setter oss ned, og samtalen kommer snart inn på det som forandret alt.
Fikk kreftdiagnose som seksåring
Da Mio var seks år gammel, ble han stadig oftere syk. Forkjølelser med feber avløste hverandre, og kroppen verket. Ingenting så ut til å gå ordentlig over.
Familien levde et vanlig hverdagsliv med jobb, aktiviteter, henting og levering i barnehagen. Men det var noe som ikke stemte helt.
– Man prøver alltid å tenke at det finnes en rimelig forklaring. Vi skjøv fra oss tanken på at det kunne være noe alvorlig, sier Jennie.
Til slutt var det hun som ringte legevakten, noe som førte til en rekke undersøkelser. Omsider fikk foreldrene beskjeden ingen ønsker å få: Mio hadde kreft.
Beskjeden innebar en lang ventetid for mamma Jennie og pappa Jonas. Legene måtte finne ut nøyaktig hvilken form for leukemi det dreide seg om, for å kunne sette i gang riktig behandling.
– Jeg husker at det bare handlet om å kjempe og prøve å tenke positivt. Da vi fikk vite at det var en form for leukemi med gode prognoser, lettet noe av angsten. Da sa vi til hverandre at nå måtte vi komme oss gjennom dette som familie, sier Jennie.
Barberte bort håret
Så begynte en ny virkelighet. De neste to og et halvt årene dreide alt seg om behandlinger, sykehusbesøk og lange perioder i Umeå, siden det er der barnekreftavdelingen for hele Nord-Sverige ligger. Familien fikk en plan å forholde seg til, noe som paradoksalt nok ble en trygghet midt i alt det vanskelige.
– Vi visste hvilke behandlinger som skulle gjennomføres, og omtrent når. Det var bare å ta én behandling om gangen. Ett steg om gangen.
Livet stanset opp, og planer ble lagt til side. Alt kom til å handle om én eneste ting.
– Det fantes bare ett fokus – at Mio skulle bli frisk, sier Jennie og stryker Mimmi over ryggen.
Samtidig forteller hun om hvordan Mios lillebror Max ble et viktig lyspunkt.
– Han betydde mye for oss. Vi var midt i sorgen, men samtidig måtte vi fortsette å kjempe, også for Max’ skyld.
Da behandlingen startet, hadde Mio langt, krøllete hår. Da håret begynte å falle av, bestemte Mio seg for at han like gjerne ville barbere det bort.
– Det holdt at man tok på håret, så løsnet store tuster. Da tok Jonas fram barbermaskinen. Det var tungt, og tårene rant, sier Jennie.
Midt i alt det vanskelige ønsket lillebror Max å vise sin støtte, på sin egen måte.
– Han sa at vi skulle barbere håret hans også. Det gjorde vi aldri, men det var så fint at han tilbød seg, sier Jennie.
Har fått en ny sjanse
Mio husker selv deler av tiden på sykehuset: cellegift, narkoser, kvalme og nedtellinger til behandlinger. Noen minner har brent seg dypere fast enn andre.
Samtidig forsøkte familien å skape små pusterom av glede. Når han hadde krefter til det, spilte Mio TV-spill og Monopol, og så på film. Så snart han orket, ville han gjerne kjøre alt som hadde motor: crosser, firhjuling og snøscooter. Det ble en måte å kjenne på fart, frihet og glede igjen – om så bare for et par runder rundt huset.
– Alt som kunne gi ham glede, ble viktig, sier Jennie.
I 2020 kom endelig beskjeden familien hadde ventet så lenge på: Mio ble erklært frisk. Siden den gang har han vært på jevnlige kontroller, og bare et par dager før intervjuet vårt hadde Mio, Jonas og Jennie et siste møte med barneonkologen i Umeå for å avslutte kapittelet med barnekreft.
– Livet har gitt meg en ny sjanse, og jeg skal ta vare på den. Både sykdomsperioden og takknemligheten over at alt har gått bra, har forandret meg. Jeg bestemte meg ganske tidlig for ikke å utsette ting, sier Mio.
Glede i motorsporten
Det er en setning som kommer igjen flere ganger i løpet av samtalen vår. Ikke som en klisjé, men som en leveregel han faktisk bærer med seg.
Familien merker også hvordan sykdomstiden har satt spor hos Mio.
– Han modnet veldig fort. Han ble voksen i måten han tenkte på, mye tidligere enn mange andre, sier Jennie.
Da kartingen kom inn i livet hans, ble det raskt mer enn bare en hobby. Mio ville prøve å konkurrere allerede som niåring. Etter sitt første løp ble han hektet, og satsingen skjøt fart.
Mio begynte å konkurrere i Norrlandscupen, en serie han kjørte i fire somre på rad. Da han var 14 år, kjente han at han ville videre og søkte større utfordringer. Familien begynte å reise sørover for at han skulle få tøffere motstand og utvikle seg videre.
Sommeren 2024 markerte det virkelige gjennombruddet. Mio innledet sesongen med å vinne den andre, tredje og fjerde runden i serien Rotax Max Challenge. Det førte til at han overtok sammenlagtledelsen. Deretter beholdt han ledelsen gjennom hele sesongen og vant mesterskapet med totalt 8 av 15 finaleseire.
Å kjøre gokart på dette nivået krever imidlertid langt mer enn bare talent. Bak hvert løp ligger det timevis med trening, forberedelser og mange lange reiser.
Manager i Italia
En viktig bekreftelse på at han er på rett vei, kom da Svensk Bilsport tok kontakt i begynnelsen av 2025 og spurte om Mio ville representere Sverige i en internasjonal serie på sommeren – Senior Academy Trophy. Dette er et internasjonalt kartingmesterskap med 36 førere fra 36 ulike land.
– Bare én fører blir valgt ut fra hvert land, forklarer Mio.
I denne serien kjører alle med nøyaktig det samme utstyret – like karter og like motorer – noe som gjør at fokuset utelukkende ligger på føreren.
I det første løpet i Portugal var Mio raskest av samtlige, og der ble han også lagt merke til av en italiensk manager. Det førte til et samarbeid, og i dag får han og familien bistand av manageren i Mios videre satsing.
Det koster mye å konkurrere i Formel 4. Mio har selv skaffet sponsorer, invitert til nettverkstreff og bygget relasjoner for å finansiere satsingen. Samtidig har han solid støtte hjemmefra.
– Kom, så går vi ut i garasjen, så kan jeg vise deg hvor jeg trener etter skolen.
Tar vare på livet
Vi forlater kjøkkenbordet og går ut. På en hylle står pokaler på rekke og rad. Noen tilhører Mio, andre lillebroren, som også konkurrerer i karting. I et tilstøtende rom står simulatoren, der han trener flere ganger i uken.
– Jeg får hjelp med den mentale delen av treningen og med hvordan jeg skal tenke rundt søvn, kosthold og alt som hører med, forteller Mio.
Satsingen handler om langt mer enn bare å sitte bak rattet; den krever disiplin, restitusjon, fysisk trening og kontinuerlig utvikling. Ved siden av kjøringen pågår det dessuten et vedvarende arbeid med å få økonomien til å gå rundt.
På spørsmål om hvordan han håndterer alle kravene og forventningene, svarer han rolig:
– Jeg gjør mitt beste, og håper at det rekker langt.
Når samtalen er over, venter neste punkt på Mios timeplan: en treningsøkt. Inne i huset har mamma Jennie begynt på middagen. Jeg får en klem av Mio før jeg reiser.
På vei hjem tenker jeg på hvor mye livskraft som kan bo i et ungt menneske. Det som en gang startet som en måte å finne glede på midt i en alvorlig sykdom, har vokst til noe mye større. En lidenskap. En drivkraft. En måte å gripe livet på.
For Mio er retningen krystallklar:
– Livet er kort. Da vil jeg gjøre det jeg elsker.
Artikkelen ble først publisert på hemtrevligt.se, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en redigert versjon.
