Liv Grete Skjelbreid: – Det har vært en sorgprosess
Den siste av døtrene har nettopp pakket eskene og flyttet ut. Skiskytterlegenden ser nå frem til og en dag bli bestemor og få barnebarn hun kan dulle med.
Liv Grete Skjelbreid (52) vet nøyaktig hva hun er og hva hun ikke er lenger. Det er kanskje det mest befriende med å ha rundet 50 – at man slutter å late som.
Vi møter henne i Porto Heli i Hellas, der årets nyvinning – «Mesternes mester team» – spilles inn.
15 år etter at hun røk ut som første deltager i programmet, er hun tilbake – denne gangen på lag med skiskytterkollegaen Emil Hegle Svendsen. Det må jo bare gå veien … eller?
– Jeg er revansjesugen, men jeg er jo realist. Ingen skiskyttere blir best i verden hvis de ikke er realistiske. Jeg ønsker å gjøre det bra her, men du blir jo ikke sprekere når du fyller 50 fremfor 30. Det vet jeg.
Overivrig i forberedelsene
Liv Grete er en av Norges mestvinnende skiskyttere gjennom tidene. Med åtte VM-gull, to OL-sølv og sammenlagtseier i verdenscupen har hun vunnet det aller meste.
Nå er det noe annet som teller.
– Det er en grunn til at du er på ditt aller beste mellom 20 og 35, når du er på topp både fysisk og psykisk. Da kan du bli bedre og bedre hele tiden. Nærmer du deg 40, går det sakte, men sikkert nedover, uansett hvor mye du trener. Og i en alder av 50 år havner du litt i en tåkeheim også. Reaksjonen er tregere, og tankene går saktere, sier Liv Grete.
Men der mange enten romantiserer alderen eller beklager seg over den, velger Skjelbreid en tredje vei – ærlighet med et smil.
– De som sier de er 50 år og føler seg som en 30-åring – de har ikke unger som er 30 år. Skal du finne frem til noe på mobiltelefonen, gjør ungene det på tre sekunder. Og du sitter der: «Vent, vent! Jeg er ikke klar ennå.» Det er en forskjell der, og det skal det også være.
Hun ler av seg selv. Kommenterer at kroppen – den har fått nok av overivrige treningsøkter.
– Kroppen har jo vært brukt, og i likhet med de fleste tidligere toppidrettsutøvere har jeg fått med meg noen skavanker på veien. Derfor er jeg veldig spent på hvor mange ganger jeg klarer å gå opp og ned med knærne før de bremser meg litt under konkurransene. Skiskyting er en skånsom idrett, men jeg har nok blitt litt vel overivrig i oppkjøringen mot «Mesternes mester team».
Hun nikker mot det uunngåelige.
– Hodet vil mer enn det kroppen tåler.
Men å runde 50 er ikke ensbetydende med noe negativt. Tvert imot. Det som en gang ville ha gnaget, gjør det ikke lenger.
Femti har gitt henne noe hun ikke hadde som ung – en ro hun hverken trengte å trene seg til eller kjempe for.
– Du driter litt mer i om du ikke er like godt trent og på plass som før. Jeg er litt mer avslappet til akkurat den delen – og til mange andre ting.
Barna har flyttet ut
I år er det tyve år siden hun la opp som aktiv. Det merkes ikke først og fremst på formen – men på hennes tre døtre.
– Jeg ser det på ungene. Og det er nesten det verste – at de blir så store at de har flyttet ut. Også den minste har flyttet ut nå. Det har vært en sorgprosess for meg. Det var tyngre enn jeg trodde det skulle være å slippe dem ut i verden.
Hun er stolt av dem. Ikke redd for dem. Men hun savner det hun ikke lenger får lov til å gi.
– Jeg liker jo å dulle med dem hele tida, men de har ikke så lyst til å bli dullet med lenger. Nå får jeg bare håpe at jeg en gang i fremtiden blir bestemor, så jeg kan dulle med noen mindre unger igjen.
Det er noe lyst og litt vemodig på én gang i det hun sier. Som om hun vet at det er riktig – og kjenner savnet likevel.
Men tomheten har også skapt rom for noe annet.
– Jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv nå når de har flyttet ut. Jeg trener mer. Jeg blir ikke sittende hjemme og sutre i sofaen. Jeg kommer meg ut, og det gjør at jeg føler meg som en bedre utgave av meg selv.
Samboeren Giacomo hjelper. De løper sammen, lager god mat etterpå og trives med den samme rytmen i hverdagen.
– Det skaper jo trygghet for barna òg. Selvfølgelig vil de at mor skal ha det bra.
Flyttet hjem
Da karrieren var over, valgte hun å vende tilbake til Hålandsdalen i Fusa – den lille vestlandsbygda der hun vokste opp, og der fjellene og stillheten alltid har gjort henne til seg selv igjen.
Det var ikke et valg hun behøvde å tenke lenge over.
– Jeg tror jeg som bymenneske hadde vært en stresset person. Jeg klarer å lage liv og røre rundt meg uansett, så jeg har godt av at omgivelsene er rolige. Og jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på det.
At samboeren er av samme støpning, gjør det enklere.
– Da er det ikke noe stress. Det er vel kanskje det jeg setter mest pris på.
Hun snakker varmt om det nettverket som gjorde henne til den utøveren hun ble – familie, trenere, menneskene som var der uansett.
– Det viktigste for meg var å vite at om dette ikke gikk, så hadde jeg en plass å komme til. Det skapte den tryggheten som gjorde at jeg kunne slippe meg litt mer løs og gi jernet. Uansett om du er i individuell idrett eller lagidrett, er det et team bak resultatene.
Og nå er hun tilbake – med Emil ved sin side, med knær som protesterer litt og med en ro som ikke fantes da hun konkurrerte for alvor.
– Jeg har et avslappet forhold til trening nå. Jeg liker det, men jeg går ikke over lik for å få det til. Får jeg tre-fire ganger i uka, er jeg superfornøyd.
Hun smiler.
– Og så er det deilig med følelsen etterpå. Den har ikke forandret seg.
