Frode Grodås: – Noe av det tyngste jeg har kjent på
Keeperlegenden Frode Grodås har opplevd både VM-drama og FA-cup-gull. Men han har også kjent på hvordan det er å bli møtt med et knusende negativt søkelys. Nå deler han hvordan han overlevde karrierens tøffeste periode.
En drøy måned før VM braket løs i USA, unte keeperlegenden Frode Grodås (61) seg en tur inn i konkurranseboblen igjen. Ni år etter at han sist konkurrerte i «Mesternes mester»-formatet, hvor han ble slått ut like før finalen, returnerte han til team-versjonen av det populære programmet.
– Jeg skal innrømme at jeg var litt i tvil om jeg skulle takke ja. Jeg var med på «Boksen» tidligere i år, og det tok litt på. Og så er det jo grenser for hvor mye en skal være med på TV, humrer vestlendingen.
Video: Frode Grodås & Astrid Lødemel: - Godt å slå ungdommen
Han er stadig å se i kulissene rundt det norske herrelandslaget, hvor han er keepertrener. Og han innrømmer at det er nettopp jobben som keepertrener som har motivert ham til å holde seg aktuell, også blant de yngre TV-seerne.
– Å være tidligere keeper og nå keepertrener, er veldig altoppslukende og en stor del av min identitet. Og en del av grunnen til at jeg takker ja til ting som dette, er at når jeg jobber med yngre keepere, så når jeg dem på en helt annen måte når de kjenner igjen ansiktet mitt. Det er jo ikke alle som husker meg fra jeg var aktiv, poengterer Frode.
Når han nå får en ny sjanse til å heve det gjeve «Mesternes mester»-trofeet over hodet, er det side om side med ingen ringere enn alpinveteranen Astrid Lødemel (54). De to kjenner hverandre fra før; faren hennes er nemlig fra samme bygd som ham.
– Vi blir et veldig bra team. Hun er halvt horndøl, jeg er helt horndøl, påpeker han med et smil.
Vi snakker med en mann som lett ler av seg selv i dag. Men bak seg har han et langt keeperliv som i mange år handlet om å vente – og om en ventetid som nesten knakk ham.
Reserven
Da Grodås debuterte på landslaget i 1989, var Erik Thorstvedt selvskreven som førstekeeper. I flere år var Grodås henvist til benken, som reserve for en av Norges beste målvakter gjennom tidene. Gjennombruddet kom først i 1993, i en avgjørende VM-kvalifiseringskamp mot Polen på Ullevål. Men ventetiden fulgte ham også da han senere dro utenlands, til klubber der han måtte kjempe om plassen på nytt.
– Det mest utfordrende er kanskje når du kommer til utenlandske klubber og føler at du er god nok – men ikke får sjansen til å vise det. Den hjelpeløsheten, når du vet du er bra nok, men er totalt sjanseløs likevel. Det er noe av det tyngste jeg har kjent på.
1992 skulle bli det tøffeste året i karrieren – noe han senere har omtalt som en mental kollaps i TV 2-dokumentaren «Våre Beste Menn». I dette intervjuet går han ikke inn på bristepunktet i detalj, men beskriver mekanismene som gjorde perioden så krevende.
– Jeg fikk et veldig negativt søkelys rettet mot meg, og det er vanskelig å takle over lengre tid. Du leter etter en overlevelsesstrategi i møte med media – skal du gå til angrep, være ydmyk, bare tåle det? Du finner liksom ikke svarene.
Presset kom utenfra, men slo rot innvendig.
– Du er et produkt av omgivelsene dine. Ingen er upåvirket av det presset. I perioder var det mennesker jeg bevisst unngikk, for det ble for mye negativitet. Heldigvis hadde jeg vært gjennom noen oppturer og nedturer før, og hadde noen verktøy å ta frem. Men det var en stor påkjenning.
Rødt kort mot Polen
Et vendepunkt, som vi nevnte tidligere, kom da Erik Thorstvedt fikk rødt kort midtveis i en kamp mot Polen, og Grodås måtte inn fra benken. Det skjedde i en periode der han slet med å bli lagt merke til – etter en korsbåndskade hadde han mistet plassen på klubblaget og følte seg glemt.
– Det var en «game changer» for meg. Jeg var ute av rampelyset, folk snakket ikke om meg. Det er viktig å bli lagt merke til òg, vet du. Og så ble det plutselig rødt kort, og jeg var der ute med en halvtime igjen, og det var viktig å avgjøre kampen. Da satte karrieren fart igjen.
Landslagssjef Egil «Drillo» Olsen virket nesten å ha spådd at muligheten ville dukke opp.
– På spillermøtet før kampen gikk Drillo runden og da han kom til meg, sa han: «Og du, Frode – du kan bli den viktigste spilleren i dag.» Det var litt spesielt å tenke på i etterkant.
Mirakelet i Marseille og FA-cupen
Fem år senere sto han som lagkaptein og ledet Norge i VM 1998 i Frankrike. Kampen som ga ham karrierens sterkeste minner, sammen med FA-cup-triumfen med Chelsea året før.
– Det er kanskje de to som står igjen som de fineste minnene fra karrieren. Øyeblikket hvor Brasil-kampen ble blåst av, kommer jeg aldri til å glemme. Men jeg syns også det var stort å få debutere på Hornindals A-lag som 16-åring. Du må sette pris på og hylle der du er, til enhver tid.
I dag bruker han karrierens opp- og nedturer flittig i møte med unge utøvere.
– Jeg sier til unge keepere, at det er ingen karriere som bare peker rett opp. Det vil være gode og dårlige perioder, og du må bare stå i det.
Tre barnebarn
I dag er fotballen fremdeles en del av hverdagen. Men det som virkelig fyller livet hans nå, er noe annet.
– Jeg er veldig glad i familien, gjengen rundt meg. Og så er jeg privilegert som er frisk. Det er ikke gitt når du blir 50–60 år.
Han er bestefar til tre barnebarn, alle under fem år.
– De er skikkelig tette. Det er en berikelse, og det gleder jeg meg over. Det er mye mer bekvemt å være bestefar enn pappa – du får bare de gode tingene.
Og han sørger for å være aktiv, til tross for at det kjennes på kroppen at den har kjempet på toppnivå halve voksenlivet.
– Jeg har åtte-ni operasjoner i venstre kne bak meg, så jeg må passe litt på. Men jeg trener og holder meg aktiv, og holder det i sjakk på den måten. Jeg prøver å få til 25 økter i måneden, med særlig styrke og sykling.
Frode Grodås har stått last og brast gjennom det meste. Det han sitter igjen med, er enkelt.
– Å fylle dagene med noe meningsfylt. Det tror jeg er oppskriften på et bra liv. Og å fortsatt være nysgjerrig, lærevillig og sulten på livet.
