Anita Skorgan: – Jeg er forlovet!

– Å ja, jeg vil gjerne ha kaffe, takker Anita Skorgan (67) morgenblid.

Vi er så vidt i gang med fotograferingen på Nedre Foss Gård i Oslo, og snart er den første koppen tom.

– Jeg elsker kaffe!

Det blir en kopp til, og så like gjerne en hel kanne med svart kaffe. Anita lar fotografen få god tid.

Hjemme i leiligheten på St. Hanshaugen startet hun også dagen med en kopp kaffe mellom hendene og blikket rettet ut mot de gamle trærne på Vår Frelsers gravlund. Der har hun fått en liten venn. En kråke hun har døpt Anton.

– Når den faste plassen hans på grenen er tom, lurer jeg på hvor han er, forteller hun lunt.

– Før var fuglene bare en del av landskapet for meg. Nå følger jeg nøye med på dem, på lyset og årstidene. Det gjør meg lykkelig på en enkel måte.

Det er noe ved den siste setningen som sier mye om dagens Anita. Etter et langt liv på scenen, og både stor kjærlighet og tung sorg, virker det som hun har funnet en indre ro.

Tre år på glattisen

I sin ferske selvbiografi «Innerst inne» skriver den allsidige artisten gripende åpent om livet. Det krevde tre år.

– Å skrive om meg selv var grusomt. Ja, virkelig forferdelig, sier hun og himler med øynene.

Så følger et skøyeraktig smil.

– Jeg følte meg som Bambi på glattisen.

Hun fikk tilbud om en ghostwriter, men Anita ville skrive selv.

– At jeg klarte å gjennomføre prosjektet, gjør meg både lettet og stolt.

Det vanskeligste var å bestemme hvor langt inn hun skulle slippe oss.

– Av grunntype er jeg innadvendt. Det føltes veldig sårbart å åpne opp. Jeg har alltid vernet om det private.  

Historiene i boken berører også andre. De nærmeste har lest og godkjent.

– «Tøm sekken», ba redaktøren min, og det gjorde jeg, sier hun – og virker litt overrasket.

Det er ingen fortelling om et plettfritt liv.

– Nei, jeg er slett ikke bare en heltinne, slår Anita nøkternt fast.

– Jeg har gått på trynet så det suser. Skikkelig også.

Boken er mer personlig enn en vanlig artistbiografi. Til tider er hun hudløst åpen om alt fra ensomhet og angst til perioder med svært dårlig økonomi.

– Takk, sier Anita genuint om den positive tilbakemeldingen. – Men om mulig: ikke røp alt før den gis ut.

Fotograferingen er ferdig. Hun synker ned i en stol på restauranten og sier muntert at hun er skrubbsulten. Snart står et smørbrød med kantareller, eggeplomme og fransk ost foran henne.

– Så deilig!

Hun nynner mens hun nyter maten, glad og fornøyd. Mellom munnfullene oppsummerer hun sine snart 68 år:

– Det føles som om jeg har levd ti liv inni ett.

Pappas Nitta

I boken nevner Anita at hun som liten elsket å være sammen med pappa Bjørn i garasjen, blant verktøy og lukten av tjære og white spirit – ofte uten at de trengte å si så mye.

– Mellom oss var stillheten både god og munter, forteller hun.

– Pappa og jeg var ganske like av vesen.

Han hadde flere kjælenavn på sitt mellomste av tre barn: Nitta, lilla konstnärinnan og oksen Ferdinand.

Beundringen for faren gikk aldri ut på dato.

– Pappa var en tusenkunstner. Han strikket til og med selbuvotter! 

Anita smiler bredt og legger til at hun selv er en lidenskapelig strikker.

– En julegave fra min eldste datter Sara (42) var en samling kofteoppskrifter fra hele landet, og jeg startet med en fra Nordkapp, forteller hun ivrig.

Hjemmet-koften falt også i smak hos den strikkeglade artisten.

Vi vender samtalen tilbake til faren. I boken forteller hun om et spørsmål hun som 11-åring stilte ham, et hun har grunnet på siden:

– «Er det mulig å være lykkelig hele livet, pappa?»

Han svarte med å tegne et bilde av livet på ulike hyller.

– Han spurte meg hvilken hylle jeg trodde det var best å være på.

Til oss svarer hun: – Nei, jeg tror ikke det er mulig å være lykkelig hele livet. Men nå forstår jeg mer om hvordan alt henger sammen. Og hvordan lykke kan oppstå. Jeg tror vi trenger motstand for å bli klokere. Det hjalp meg å rette opp en synkende skute.

Jenta bak glansbildet

Anita var 14 år da hun i 1972 vant «Chans till chansen» i Lennart Hylands «Hylands hörna». Foran TV-skjermene satt folk fascinert og lyttet til jenta i telemarksbunad ved flygelet.

– Da Hyland gratulerte meg, klarte jeg knapt å prate, minnes hun.

– Å vinne kom som et sjokk.

Etterpå begynte folk å kjenne henne igjen på gaten. Noen år senere kom den uforglemmelige melkereklamen – og bildet av den pene, sunne og nærmest plettfrie Anita festet seg for alvor.

Selv kjente hun seg ikke igjen i glansbildet.

– Jeg både røyket og festet som mange andre tenåringer, forteller hun med en litt rampete mine.

Selv om hun ønsket å rokke ved idealet mediene hadde skapt, var foreldrene lykkelig uvitende om datterens «utskeielser». Den unge jentas mest fortrolige var dagboken.

En dag oppdaget hun at låsen var klippet opp. Det mest private hun hadde skrevet, var blitt lest – og snart spredd blant jevnaldrende.

– Det føltes helt for jævlig! sier hun når vi henter det opp.

– Det var som om en dør smalt igjen inne i brystet mitt.

Hun legger hånden mot hjertet.

Etter det har hun vært nøye med å verne om det private.

Nå, mange år senere, har noe forandret seg. At hun har skrevet så åpent om sitt eget liv, tror Anita skyldes at hun føler seg – friere som menneske.

«Innbruddet» i dagboken er for lengst tilgitt. Om det nøyer Anita seg med å si:

– Storesøsteren min har bedt om unnskyldning minst tusen ganger.

Sceneskrekk

Forandringen ved Anita merkes kanskje aller tydeligst når hun snakker om å stå på scenen.

Et lite tilbakeblikk. Da hun i 1977 skulle representere Norge med «Casanova» i Eurovision-finalen i London, låste hun seg inne på et toalett.

– Jeg var overbevist om at det beste for Norge var at jeg droppet å synge, forteller hun og ler.

Årsaken var sceneskrekk.

Kjæresten og koristen George Keller klarte til slutt å lokke henne ut og opp på scenen.

– I alle år sa jeg til meg selv at «litt nerver skal en ha». Men – NEI! Det skal en ikke, sier hun bestemt.

– Det jeg kjente på hver eneste gang jeg skulle opptre, var en nesten lammende redsel. At jeg orket!

Så smiler hun igjen.

– Nå går jeg på scenen med hvilepuls.

Selv tror hun at 26 år med jevnlig meditasjon og mange år med yoga har bidratt til forandringen.

Snart skal hun holde julekonserter med datteren Sara og artisten Karoline Krüger (56).

– Gjett om jeg gleder meg!

På telefonen viser hun et videoklipp av de tre under øving.

– Sara vokste jo opp med en mamma som sang julen inn rundt omkring i Norge. Selv har hun en nydelig stemme, men har valgt en annen vei enn foreldrene sine – kunsten. 

Faktisk har hun bare sunget offentlig én gang, i begravelsen til pappaen sin. 

– At vi nå skal på scenen sammen, er nok noe vi begge har hatt en drøm om. Og med beste Karoline blir det ekstra fint.

Ifølge Anita har datteren lagt merke til at moren virker mer sosial. Hun tror det stemmer.

– Kanskje fordi jeg ikke lenger bruker så mye energi på hva andre tenker om meg?

Så kommer det lekne blikket.

– Det får jeg jo uansett ikke gjort noe med.

Jahn – og vennskapet

Det er ingen vei utenom Jahn Teigen.

Da de fant tonen, var Anita 19 år og allerede kåret til Norges mest populære kvinnelige artist.

– Jahn forsto hvordan det var å leve i rampelyset. Han kjente også på ensomheten bak berømmelsen.

Forskjellene mellom dem var likevel store.

– Han var nær sagt det motsatte av meg, sier hun – som et kompliment. 

– Jahn var både rocker og klovn, en mann full av overraskelser.

I 1984 giftet de seg i Oslo rådhus, med datteren Sara på vei.

Ekteskapet holdt ikke. Vennskapet gjorde det.

– Jeg savner Jahn …

Denne gangen kommer ikke smilet.

– Jeg tenker ofte på ham. Særlig når jeg står foran en viktig avgjørelse eller trenger litt oppmuntring. Jahn var bestandig på min side og hadde en egen evne til å løfte andre.

– Jeg savner også kaffekoppene mellom slagene, de gode samtalene og det rare, morsomme hodet hans. Jahn forandret humoren min. Han utvidet den.

Siste gang hun besøkte ham i Skåne, i januar 2020, var han svært syk.

– Men humoren var den samme. «Åssen går'e, a, Skrotdalen?» sa han.

Øynene hennes har blitt blanke, men Anita ler – som han ville ha gjort.

– Hvorfor han kalte meg Skrotdalen? Det gir ingen annen mening enn at Jahn elsket å leke med ord.

Måneden etter døde han.

– I begravelsen i Tønsberg domkirke tok jeg en sjanse som var uvant for meg. Jeg lot humoren få slippe til i talen. Det kunne ha gått veldig galt, men ble i stedet et givende vendepunkt.

Hun trekker tråden tilbake til mannen hun nettopp har beskrevet.

– Inspirert av Jahn stupte jeg inn i det – slik han pleide å gjøre, og slik han ofte oppmuntret meg til.

Noen år senere satte Ole Paus ord på forandringen hos henne.

– Etter å ha hørt foredragskonserten min «For en mamma» kom han bak scenen.

– «Bravo, Anita», sa Ole. 

– «Nå synger du uten maske.»

Mamma og mormor

Høsten 1996 ble den folkekjære artisten tvillingmamma. Sammen med musikeren Freddy Dahl (74) fikk hun døtrene Julie og Maria – som nå er 30 år.

Starten ble tøff. Tvillingene ble født svært prematurt, og det viste seg at begge hadde hjerneskader og cerebral parese. Julie var sterkere rammet enn Maria.

– Det var krevende. Svært krevende, sier hun og trekker pusten dypt.

I boken kommer hun nærmere inn på hvordan. I praten med Hjemmet vil hun heller fortelle om hvordan de høyt elskede døtrene har det i dag.

– Tvillingene bor i et tilrettelagt bofellesskap på Frogner i Oslo. Julie har fått mye hjelp av logoped og snakker nå så tydelig at alle forstår henne, forteller Anita rørt.

– Med rette er hun veldig stolt av seg selv, og jeg av henne. Tenk endelig å kunne gjøre seg forstått! Det er noe vi andre tar for gitt.

Når Anita kommer på besøk, blir hun møtt av Julies jublende velkomst:

– «Mamma, jeg er så glad i alle i Munthes gate. Jeg har det så bra her.»

– Og Maria har sin store musikkverden. Tone Damli og Céline Dion står høyt i kurs.

Anita løfter den hvite tøyservietten mot øynene.

– Du kan tro det er godt å vite.

– Og Sara? 

– Åh, hun er virkelig verdens beste storesøster – klok, morsom og begavet. Når vi møtes, snakker vi høl i hodet på hverandre.

Hun ler, stolt av dem alle.

– Sara er min beste venn.

Og så er det Josef, barnebarnet på 11 år.

– Å få være mormor er fantastisk! Josef er en blid og morsom liten kar. Og en sangfugl. Men – planen hans er å bli kokk.

Han bor i Oslo med Sara og sin italienske pappa, men én ting vil Josef ha helt klart:

– Han vil ikke kalles norsk-italiener. «Jeg er både norsk og italiensk», sier han bestemt.

En stor nyhet

Godt ut i samtalen nevner vi en enkel linje mot slutten av boken.

– Det står at du har funnet din livspartner …

Da skjer det noe uventet. Anita strekker frem høyre hånd. På ringfingeren sitter en blank gullring.

– Jeg er forlovet!

Hele ansiktet lyser.

– Det skjedde for bare to uker siden. Bjørn fridde.

Kjæresten gjennom ni og et halvt år er jevngamle Bjørn Brunborg, pensjonert dyrlege på Voss. Til nå har hun knapt nevnt ham til pressen.

– Bjørn har ingenting imot at jeg forteller litt om ham, forsikrer hun. 

– Han sa faktisk nylig at det er rart at jeg ikke har gjort det.

Så kommer den lyse latteren igjen.

– Ja, til slutt fant jeg altså min egen Bjørn, sier hun med et nikk til faren.

– Når jeg går rundt og sier «Bjørn ditt» og «Bjørn datt», høres jeg nesten ut som moren min.

For et par år siden fikk kjæresten hennes benmargskreft. Anita forteller at han deltok i et forskningsprosjekt ved Rikshospitalet i Oslo.

– Jeg ble helt tullete av redsel for å miste ham. Immunforsvaret hans måtte nulles ut, og faren for infeksjoner var stor. Jeg kjøpte til og med ny seng for å bli kvitt gamle bakterier.

Hun er fortsatt imponert over måten han møtte sykdommen på.

– Han klaget ikke én eneste gang. Han bare informerte meg: «I natt var jeg oppe flere ganger.»

I dag er Bjørn frisk, men hun sier at bryllupsplanene får vente litt.

– Enn så lenge nyter vi nuet.

Døtrene er også glade på morens vegne.

– De merker at Bjørn er bra for meg.

At samlivet også rommer hverdagslige utfordringer, legger hun ikke skjul på.

– Han hadde en tendens til å la klærne sine bli liggende på soveromsgulvet. Ja, det var irriterende, men jeg fant en løsning. Jeg kjøpte noen solide knagger og foreslo at den nevenyttige kjæresten min hang dem opp ved dobbeltsengen. Siden har han hengt klærne der, forteller Anita muntert.

Nå diskuterer de et nytt felles prosjekt: hund.

– Bjørn vil ha en over knehøyde, jeg en under. Så vi ender vel med en i knehøyde, sier hun med et skøyeraktig smil.

En fred inni seg

Selv om Anita har nådd pensjonistalderen, er kalenderen fylt med konserter, foredrag og nye planer. Med en helse som også spiller på lag med tempoet, formelig strutter den sjarmerende artisten av energi. 

– Inni meg er det fred, sier hun enkelt.

Veien dit har vært lang.

– Jeg pleier å si at jeg har ryddet opp i et villnis. Sagt unnskyld der det har føltes riktig – og tilgitt.

Hun smiler varmt.

– Nå bare nyter jeg å leve!

Som å følge med på kråken Anton mens hun drikker morgenkaffen.

Og selv om foreldrene og Jahn er borte, føler Anita at de fortsatt er med henne.

– For meg lever savnet parallelt med alt det gode. Jeg prater stadig med dem, alle tre.

Samtidig er livet fullt av dem som er her: døtrene, barnebarnet, Bjørn – og musikken som har fulgt henne siden barndommen.

Anita har for lengst slått fast at det ikke er mulig å være lykkelig hele tiden, men sier:

– Jeg tror lykken finnes i øyeblikkene. Også midt i det ufullkomne.

«Nytt på nytt»-Kristine Grændsen (33): – Da gråter jeg stille. Og så besvimer jeg