Ine og Mette fikk kreft og delte alt på Facebook
- Åpenheten ga oss styrke
Da livet var som aller tøffest, ble kreftsyke Ine og Mette hverandres gode støttespillere.
En i lilla strikk og en i flortynn silke. Mette Bugge er 63 år og Ine Thereze Gransæter er 45. Mette eier knapt en leppestift. Ines lepper er knallrøde, og hun kan mye om designermerker. Mette kan alt om sport. De er så forskjellige som to like høye damer kan være. Men det går ikke en dag uten at de snakker sammen en gang eller to. Eller tre.
Alvorlig diagnose
Det var en liten melding, sendt en mørk natt for noen måneder siden, som nå gjør at de regner seg som søstre.
Meldingen lød slik, «Vi er visst i samme båt, du og jeg». Det var Mette som sendte den. Hun satt med telefonen, i sengen. Mannen hennes sov, og hun var på Facebook. Via en venninnes «liker» av en melding Ine hadde lagt ut på Facebook, så Mette at Ine lå på Radiumhospitalet med en alvorlig kreftdiagnose.
Umiddelbar kontakt
Pling! Tre sekunder tok det, så kom svaret: «Vi må ro som bare faen!» Mette skjønte det med én gang; denne damen liker jeg. Og siden har det gått tusenvis av meldinger mellom dem. Men ettersom de begge var alvorlig syke, skulle det gå noen uker, og to svære operasjoner, før de møttes.
– Det er trygt å ha en skikkelig god venninne som jeg kan snakke med om hvordan jeg har det innerst inne. For selv om jeg har verdens beste ektemann og to fantastiske voksne barn, er det ikke alt jeg vil plage dem med. Jeg er redd for å uroe dem unødig. Men en som er i samme båt, forstår, sier Mette.
Unormale blødninger
La oss spole noen måneder tilbake. Ine var inne en hektisk arbeidsperiode. Hun hadde kastet seg ut i gründerlivet og sto på terskelen til USA-lansering. Men disse blødningene, de var litt voldsomme, så hun tok en ekstra sjekk. Ine har aldri skulket den årlige undersøkelsen, så noe alvorlig kunne det ikke være. Legen fant en cyste, og den måtte ut. Da hun i januar i år var på Ullevål sykehus for utredning før operasjonen, tryglet hun legene om å la kniven ligge.
– Kikkhullskirurgi, ba Ine. Et stort operasjonssår på magen kunne gjøre det vanskelig å gjennomføre USA-turen.
Det var bare lansering og jobb som sto i hodet på henne.
Ubehagelig samtale
Så da legen ringte noen dager etter og ba om en prat, var Ine sikker på at det var rent operasjonsteknisk. Det må sies om Ine at hun er tøffere enn de fleste av oss, og mye modigere. Men i møte med leger blir hun puslete. Derfor ba hun sin beste kompis, Thomas, bli med. Han er god å ha når noe står på. Før de dro til sykehuset, kjøpte hun en real svineknoke. Dagen etter ville hun servere ham ertesuppe til takk. Ines ertesuppe er nemlig hans livrett.
Cyste var kreft
«Det er 90 prosent sjanse for at dette er kreft. Det er alvorlig. Du er overført til Radiumhospitalet», sa legen. Ine brøt sammen. Hun gråt i store hulk. Med to kilo svineknoke i vesken og en fjellstø bestevenn ved sin side, trasket hun gatelangs i Oslo i seks timer. Å holde bena i gang, holdt galskapen unna.
Da hun kom hjem, skrev hun testamente. Så la hun regien for begravelsen. For det var slik hun tolket legens ord. Det var over nå.
Dødens forgård
Resten av natten brukte hun på å lage ertesuppe. Dagen etter inviterte hun dem hun kaller «de fine folka mine». Det ble suppe, trøst og latter. Noen gråt. Men ikke Ine. Hun hadde grått seg ferdig. Tiden frem til operasjonen brukte hun på å gå, for å bygge fysikk til maratonløpet som ventet. Hun la ofte turen innom Radiumhospitalet. For å forberede seg på at hun snart ble en av dem. De hårløse, de som klamret seg til dryppstativet. Og til et syltynt håp om liv. Og hun tenkte at dette er dødens forgård.
Fortalte på Facebook
Da hun ble «en av dem», gikk det opp for henne: «Det er her jeg blir reddet. Det er ikke her jeg skal dø». Men idet hun går inn dørene, vet hun ikke det ennå. Ines Facebook-venner er vant til å få servert lekre matbilder og oppskrifter. Nå la hun ut en melding om at hun hadde kreft og skulle opereres.
Kul på halsen
I det siste hadde Mette tenkt at livet gikk nesten for greit. Hun er sportsjournalist i Aftenposten, og har vært der i 38 år. Hun er en senior i den gylne betydningen av ordet. Av de 10 mest leste artiklene det siste året, var syv skrevet av henne. Hun lærte opp de unge i den nye digitale hverdagen, og hun hadde varslet familien om at de neste tre månedene måtte hun reise mye. Hun gledet seg. Men så var det denne merkelige kulen på halsen som hadde dukket opp i løpet av de siste 14 dagene. Sikkert ingenting.
Kreft med spredning
Legen var enig, sikkert ingenting, men sendte henne til ultralyd. Der møtte hun en voksen doktor. Erfaren og trygg. Mette ble overrasket idet hun hørte seg selv spørre: «Er det kreft? Jeg tåler å høre det».
«Dette er kreft. Med spredning».
I samme øyeblikk gjorde hun Pippis ord til sine, med en liten omskrivning: «Kreft har jeg aldri hatt, så det klarer jeg sikkert».
800 «liker»
17 undersøkelser senere var det klart at hun hadde kreft i venstre ørespyttkjertel. Kreften satt også i halsmuskelen, og i fem lymfeknuter. Idet hun skulle skrives inn for operasjon på Rikshospitalet, tok hun en selfie, og skrev at at hun hadde kreft. Og da skjedde det.
En brottsjø av «liker» rant inn på Facebook-siden hennes. 800 personer trykket «liker». 650 skrev en kommentar. Hun fikk mange direkte meldinger også. Gode ord som varmet. Trøstende ord. Mange som hadde hatt kreft selv, skrev oppmuntrende ord. En lege hun hadde intervjuet, skrev at han hadde hatt flere med kreft i ørespyttkjertelen, og at det hadde gått bra med dem.
Mette ble helt satt ut. Og overrasket. Over hvor mye disse «liker» skulle komme til å bety for henne. Nå vet hun at de hadde terapeutisk effekt.
Den fine heiagjengen
Ine ble skrevet inn på Radiumhospitalet en fredag, det var da hun la ut meldingen, og operasjonen var mandag. I løpet av helgen trykker 453 «liker», og 399 skrev en kommentar.
- Responsen bar meg gjennom helgen, forteller Ine til Norsk Ukeblad. Hun ble overveldet. I dag kaller hun alle som var på Facebook-siden hennes, for «den fine heiagjengen min».
Gode ord og trøst
Ine hadde egentlig tenkt å la det bli med den ene meldingen. Men tenk at så mange brydde seg om henne! De fortjente jo å få vite hvordan det hadde gått med operasjonen. Så hun instruerte superkompis Thomas om å legge ut en oppdatering på hennes vegne, når hun kom til seg selv etter operasjonen. Så hadde hun ikke tenkt å si noe mer om denne saken.
Men slik gikk det ikke. For den meldingen fikk enda flere «liker» og jubelrop. Det strømmet på med blomster-tegn, hjerter og enda flere gode ord. Det inspirerte Ine til å legge ut en oppdatering hver dag. Og hun overrasket seg selv med sin ærlighet. Hun la ut bilder med uvasket hår og uten røde lepper. Hun fortalte at hun besvimte og hadde vondt. Men hun var nøye med å få med alt det gode som også skjedde.
Feiret en promp
Et lite eksempel: Det siste Ine hørte legen si på operasjonsbordet, var dette: «Kanskje våkner du med utlagt tarm. Og det er ikke sikkert vi kan redde blæren din». Etter operasjonen var alt intakt – klart en liten promp fra en hel tarm fortjener en Facebook-feiring.
Viktige museskritt
Hun fortalte om overraskende vennebesøk, varme strikketepper, elleville enhjørningtøfler, og de daglige seirene i sitt VM i pasient. Hun omdøpte korridoren på Radiumhospitalet til «Sognsvann». Ine skulle gå rundt Sognsvann hver dag, i «prekestolen». Et temmelig hårete mål for en som svimte av før hun var ute av rommet. Men hun ga seg ikke. Trasket og gikk, med museskritt i rosa tøfler og morfinpumpe på slep. Og Facebook-vennene fulgte med, og heiet. Ine ble overrasket over hvor lett det falt henne å dele fra denne vanskelige livssituasjonen. Men responsen ga henne så uendelig mye.
Med tryllestav og teppe
Ine ble operert tre uker før Mette. Et par dager etter at Mette var operert, så hun en krok av en skikkelse bevege seg i sakte fart i den lange sykehuskorridoren. Det var Ine, hun hadde akkurat fjernet 57 sting. Hun klarte ikke å rette seg opp, men nå villle hun hilse på Mette.
Hun hadde med seg en rosa tryllestav, og brukte den slik vi har sett i Disney-filmer, pluss et strikketeppe. Ine hadde fått et tilsvarende selv, og det varmet så godt. Men Ine hadde en dårlig dag, og måtte snart tusle. De visste det begge to da hun gikk, dette var det første i en serie på tusenvis av treff.
Positiv innstilling
- Ine er en helt spesiell dame. Hun har en unik varme, og så lærer jeg så mye av henne, sier Mette.
- Mette har en positiv innstilling til alt i livet. Tenk å være så engasjert og sprudlende i jobben når du er over 60 år. Makan finnes ikke, sier Ine.
Tre måneder etter operasjonen fikk Ine jubelbeskjeden: Hun var ferdig behandlet, og trengte hverken stråling eller cellegift. Mette fikk 33 strålebehandlinger.
Trend på sosiale medier
- Før delte vi gjerne solsiden av livene våre på sosiale medier og vi pyntet til og med litt på den. De siste årene har vi sett en tendens til å dele sykdom og sorg, sier Cecilie Staude lektor ved Handelshøyskolen BI.
Om dette er en motreaksjon eller en mottrend, er vanskelig å si, mener hun.
- Vi så det første gang etter 22. juli. De siste årene har sosiale medier blitt en kanal vi alle bruker både privat og på jobb. Det naturlig for mange å dele opplevelser på sosiale medier. Vi ser også at terskelen for å dele er blitt lavere.
Høyskolelektoren, som underviser nettopp i sosiale medier, tror de positive tilbakemeldingene en får på meldingene en legger ut, kan være veldig bra for veldig mange.
Viktig støtte
- Å få støtte i sosiale medier kjennes virkelig som støtte for mange. Ine og Mette er gode eksempler på det, sier Staude, og legger til at de aller fleste er god’hjerta og vennlige på nettet. Du løper ingen stor risiko ved å poste meldinger om sorg og sykdom. Det finnes selvsagt troll der ute, men på nettet vil vi hverandre vel, dermed er det lav risiko for stygge tilbakemeldinger, ifølge lektoren.
Tenk deg om
Hun råder likevel folk til å tenke seg godt om før de poster dramatiske hendelser og sykdom på nettet.
- Det er selvsagt opp til hver enkelt å sette en grense for hva en skal dele. Men før en deler, bør en tenke seg godt om. Hvis du legger ut mye om sykdom, og så blir frisk, hvor lenge blir du assosiert med å være den syke utgaven av deg selv? Det vet vi ikke, sier Cecilie Staude og fortsetter,
- Det er ikke sikkert du synes det er OK at det ligger bilder av deg som veldig syk der ute på nettet. Det er også et annet aspekt ved dette, og det er din øvrige familie. Er de komfortable med at du legger ut meldinger og kanskje bilder av deg selv som syk? Det er lurt å tenke seg om. Men vit også at heiaropene fra nettet gjør mange veldig godt. Og Ine og Mette er gode eksempler på det fine som kan skje når man våger å by på seg selv når man er som svakest, sier Staude
Sykdommen forandret dem
I dag beskriver Mette tiden fra hun fikk diagnosen, som en reise. Nå sier hun:
– Jeg tror jeg hadde litt godt av dette. Jeg var litt ovenpå. Jeg trengte å komme ned på jorden. Før tenkte jeg når folk ikke fikk gjort ting, «men kan det være så vanskelig da!» Nå sier jeg til meg selv: «Ja, Mette, nå vet du hvordan det er å ha det tungt».
Ine er heller ikke den samme. En ydmykhet har sneket seg på. Og hun har blitt flinkere til å uttrykke hva hun tenker og føler. Hun har kommet mye nærmere dem hun kaller «mine beste folk». Hun tror at hun har blitt en bedre person. Tidligere var hun styrt av frykt. Frykt for å stagnere og ikke få til ting. Nå frykter hun ingenting. Hun har vært gjennom det verste, hun har stått på dødens terskel.
Imponert
– Sant å si er jeg stolt over måten jeg taklet det. Imponert over hvor rolig jeg har vært. Men mye kan jeg takke heiagjengen min. Den hadde ikke vært så stor om jeg ikke hadde våget å være ærlig på Facebook, sier Ine.
Og hadde ikke Mette trykket «liker» den natten, hadde ikke en lilla strikk og en hvit silke kunnet kalle hverandre søstre.
Denne saken ble første gang publisert 18/10 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.