– Kreften gjør meg ydmyk
Rett etter et samlivsbrudd fikk Hilde Cecilie vite at hun hadde kreft. Istedenfor å la seg knekke, tok hun sykdommen som en oppfordring til å nyte livet. Nå skal hun snart løpe maraton.
Kreften kom idet livet skulle til å begynne etter bruddet. Hilde Cecilie Jordsjø (48) og barna var på plass i den nye leiligheten. Ute falt de første snø-fnuggene, og inne hadde tankene så vidt begynt å kretse mot årets julegaver.
- Jeg oppdaget kulen i brystet i november, forteller flyvertinnen Hilde.
Minnet er ennå ikke trekvart år gammelt, men synes likevel fjernt der hun sitter ved kjøkkenøya hjemme på Røa. Med lyse vegger, store vinduer og en stilfull blanding av moderne og antikke møbler er det ingenting her som minner om sykdom. Tvert imot. Både leiligheten og Hilde oser av liv.
Nå, kanskje for første gang i livet, tillater Hilde Cecilie seg å drømme på egne vegne.
- Jeg skal løpe New York Marathon i november, betror hun oss.
Sjokknyhet
Hilde beskriver tiden etter at hun fant svulsten som et maraton i seg selv. Hun fikk time hos fastlegen allerede dagen etter. Han sendte henne til mammografi. Biopsi (vevsprøve) ble også tatt.
- Egentlig skulle det bare ta syv dager før jeg fikk svar, men det tok ti, sier Hilde.
Hun innrømmer at de siste tre dagene var seige. Likevel nektet hun å bli deprimert.
- Jeg prøvde å være positiv. Alle oppmuntret meg og sa at det sikkert ikke var noe farlig. Men så ringte legen. Han ba meg sette meg, og fortalte at svulsten var ondartet.
- Da gråt jeg, sier Hilde.
Alvoret tok henne, men hun nektet å ta sorgene på forskudd. Støtte hadde hun i massevis blant familie og venner. Eksmannen stilte opp for henne og barna, og en god venn av familien spanderte en time hos privatklinikken Aleris. Der fikk hun tatt en PET/CT-undersøkelse som umiddelbart ga henne svar på om kreften hadde spredt seg.
- Det hadde den ikke, sier Hilde.
Det var en lettelse. Det første slaget var vunnet.
Tøft å miste håret
Neste punkt ble å styrke seg så godt hun kunne før behandlingen hun hadde foran seg. Hilde kom over en artikkel om supermat, og hun la om kostholdet. Deretter fulgte operasjonen hvor svulsten ble fjernet. Alt gikk bra.
Så kom cellegiften.
- Å miste håret var det tøffeste. Jeg hadde giret meg opp på forhånd. Tenkt at det kunne bli spennende å se meg selv med kort hår. Jeg som alltid hadde vært «Hilde med det lange håret», sier hun.
Likevel, dagen da håret måtte vike, ble tung. Det vanskelige oppdraget gikk til en nær venninne, som er frisør. Hilde satt mens venninnen sto bak med saksen. Begge tittet i speilet. Så falt den første lokken.
- Vi gråt begge to. Gråt og lo om hverandre, sier Hilde.
Hun forteller hvordan venninnen hadde planlagt alt, og hun klippet en kjempeflott kort frisyre. Den holdt et par uker før cellegiften gjorde det klart at det var på tide å finne frem barbermaskinen.
- Det var stusslig å barbere hodet første gangen, medgir Hilde.
De blågrønne øynene blir fjerne et øyeblikk, før smilet er tilbake.
- Men det er egentlig litt morsomt, for min mor har nemlig alltid snakket om hvor pen hodeform jeg har, så nå fikk hun endelig nyte den.
Hilde ler og sier hun foretrekker å spøke med sykdommen. Det gjør at det føles lettere for henne, og andre også, mistenker hun. Ikke føler hun at hun har så stor grunn til å klage heller.
- Jeg har vært veldig heldig, sier Hilde.
- Det er jo de som blir mye sykere enn meg. Barn som blir syke, ja, jeg blir ydmyk av å tenke på hvor heldig jeg har vært. Jeg hadde ikke spredning, og cellegiften gjorde meg aldri kvalm. Litt vondt i hodet noen dager var den eneste bivirkningen jeg fikk. Jeg kunne til og med fortsette å trene gjennom hele cellegiftbehandlingen.
Hun er overbevist om at treningen og supermaten hjalp til med å holde kroppen hennes i gang gjennom behandlingen. En annen hjelp var den enorme støtten hun fikk fra familie, venner og kolleger.
Behandlingen hun må ta de neste fem årene, består av antiøstrogenpillen Tamoxifen.
Åpen på Facebook
- Å være åpen var noe jeg valgte med én gang, sier Hilde og viser frem profilen sin på Facebook.
Øverst til venstre er det et bilde av en glad og smilende Hilde, uten hår.
- Jeg skrev når jeg hadde noe å melde, som når jeg måtte barbere hodet. Tilbakemeldingene har vært udelt positive. Jeg har mottatt så utrolig mye støtte og varme, sier Hilde.
Hun innrømmer at hun har blottlagt seg litt, men kun med de positive erfaringene.
Hilde gir arbeidsgiveren en del av æren for at hun har klart å beholde humøret gjennom det siste halvåret. Hun sitter nemlig på verdifull lærdom fra seks år tilbake da hun fikk diagnosen utbrent.
- Det føltes flaut å bli utbrent. Jeg hadde jo så mye bra i livet mitt. Gift, to barn, flott hus. Jeg hadde da ingen grunn til å bli utbrent, sier Hilde og rister på hodet.
Flylegen så det annerledes. Han sykmeldte henne på flekken. Sjefen fulgte opp med å sende henne til arbeidspsykolog. De neste månedene lærte Hilde sakte, men sikkert, hvordan hun skulle gjenfinne balansen i livet sitt.
- Arbeidspsykologen lærte meg masse. Ikke bare å tenke positivt, men også det å kunne si stopp. Jeg ble mye snillere med meg selv. Ga slipp på den dårlige samvittigheten for at jobben min tok meg bort fra barna, og klarte å kutte presset om å gjøre alt når jeg var hjemme. Jeg kan like meg selv uten å bake hundre boller og være supermor, sier Hilde og smiler.
Tid til drømmene
Hun beskriver kreftsykdommen som en ufrivillig, men likevel nyttig, pause i livet.
Når hun forteller hvor mange baller hun hadde i luften før sykdommen rammet, aner vi at hun har rett. Hilde Jordsjø har fortsatt vanene til supermoren inne. Hun som vil rekke alt, selv når det går på bekostning av henne selv. Samtidig er endringene der. Øynene gløder av iver. Løpeplanene er for øvrig ikke det eneste hun har på gang. Hilde skal snart sette nok en drøm ut i livet. Denne kommer i form av et skrivekurs i Italia.
- Jeg har alltid hatt lyst, men tenkt at nei, jeg kan ikke det. Men nå, nå kan jeg, sier Hilde.
Hun lar en hånd gli over den glattbarberte issen.
- Nå begynner håret å komme tilbake også, sier hun, og lener seg tilbake.
- Dette blir en fin tid.