Fremtidens operasjoner

Noen dråper blod kan være nok til å ødelegge operasjonen til Ronald Mårvik. Kikkhullskirurgi ved Fremtidens operasjonsrom skjer uten sår, søl og smerte.

Bedre symaskiner

Bedre pasientbehandling, logistikk og arkitektur. Det er målet med Fremtidens operasjonsrom ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

- Utstyret blir stadig mindre og bedre. Symaskinene våre, for eksempel. Her er det julaften annenhver dag, smiler kirurg Ronald Mårvik.

Han er mer enn vanlig interessert i teknologi, og blant verdens fremste kikkhullskirurger.

Mer elektronikk

Det var i 1987 det hele begynte, da Ronald Mårvik ble introdusert for kikkhullskirurgi i Bordeaux. Siden har buksnittene blitt mange.

Nå har St. Olav, SINTEF og NTNU gått sammen om å skape det optimale operasjonsrom, og allerede har om lag 400 hundre pasienter blitt operert her.

- Faget er nytt for oss. Å lære det har vært litt som å gå fra murermester til møbelsnekker. I denne jobben er det en stor fordel å være teknologisk interessert, like nyvinningene og forstå teknikken, ellers er det lett å bruke dem feil, påpeker kirurgen.

- Hva synes pasienten om at menneskehender byttes ut med elektronikk?

- Det menneskelige er som tidligere for pasienten. Det er tiden under og etter operasjonen som er annerledes, forteller Mårvik.

Sponset operasjonssal

Etter en labyrintisk runde med tøyskift og vask, åpner han endelig døren til hele Sykehus-Norges stolthet: Fremtidens operasjonsrom.

Vår første tanke er: men hva opererer man med? Hvor er tangen, saksen og klemmene?

Salen er en studie i blankt stål, endoskopisk lys, skjermer, displayer, knapper, dimmere og automatikk. Ikke engang lysbryteren ser ut som en lysbryter. Her har til og med lyset egen datamaskin.

Operasjonssalen har teknologi som ikke finnes noe annet sted i verden, og det uten at det har kostet sykehuset stort. Fremtidens operasjonsrom sponses nemlig av Olympus og Sony, som til gjengjeld får bruke rommet til utvikling av ny teknologi.

Overvekt og svulster

I dag er den typiske pasienten i Fremtidens operasjonsrom en med sykelig overvekt eller binyresvulst. Men om få år finnes det knapt den operasjon som ikke kan gjøres med ultramorderne kirurgi.

På 1980-tallet startet det hele, for da fikk man muligheten til å overføre bilder fra operasjonen til en monitor. Jo mer kirurgen ser, dess lettere og mer presist kan operasjonen utføres. Men teknologien er ikke uten utfordringer: kirurgen spesialiseres innenfor stadig snevrere felt, og i fremtiden kan vi få et ressursproblem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

- Først trenger man hundre timer i laboratorium for å lære teknologien. Deretter må man praktisere noen hundre timer under assistanse.

Da kan man kanskje kalle seg en habil kikkhullskirurg, sier Mårvik og tar oss med én etasje opp til auditoriet.

Rommet er som en liten kinosal, her kan 20 personer følge operasjonen fra egen pc og kommunisere med operasjonsstaben.

- Det er ikke kirurgen, men assistenten som fører kameraet og svarer underveis, forteller Mårvik og understreker at utidige spørsmål ikke er noe problem.

Filmer med mikrokamera

- Se her, sier han og setter på en ikke altfor underholdende video av en binyreoperasjon.

Med små hudsnitt åpnes det til bukhulen, som blåses opp med gass. Slik ligger kroppens organer fritt, og det lille kameraet på tuppen av et 11 millimeter tykt rør tar oss med inn i pasientens kropp. Bildene er glassklare og superdetaljerte.

Den store utfordringen er å finne inn med instrumentene uten å komme borti andre organer.

- Her deler vi bukhinnen, gassdotten tørker blod, forklarer Mårvik. Gjennom røret med kameraet fører kirurgen operasjonsinstrumentene. Kirurgen heter forresten ikke kirurg i denne sammenheng, men operatør.

- Noe av det verste som kan skje er at en stor blodåre sprekker, for da lekker det to liter blod i minuttet, og det går millisekunder før vi mister oversikten. Får vi ikke stanset blødningen, må vi åpne opp, forklarer Mårvik.