Linn Skåber og Ine Jansen: – Vi så ut som to kåte, gamle kjerringer
Linn Skåber og Ine Jansen har delt alt fra trilleturer og oppussingskaos til samlivsbrudd og sorg. I år feirer Linn og Ine 35-årsjubileum som venner. Mellom dem finnes ingen misunnelse – bare en bunnsolid trygghet, rå humor og vissheten om at de skal være bestevenninner livet ut.
– På Kapp Verde skulle Ine og jeg treffe Mr. Kapp Verde. De er ikke stygge på Kapp Verde i utgangspunktet, og så skulle vi altså henge sammen med selveste Mr. Kapp Verde! Han er influenser, og vi fikk være med han på trening blant annet. Det vi glemte bort et øyeblikk, er at Ine og jeg er 53 og 56 år, mens han er 23, sier Linn Skåber.
Hun forteller entusiastisk om hvordan hun og bestevenninnen Ine Jansen ble sittende og se på Mr. Kapp Verde i treningsstudioet.
– Vi ropte «good» og «very good» mens han sto og pumpet jern. Linn understreker at de bare prøvde å oppmuntre ham.
– Men han er jo på alder med sønnene våre … og vi så ut som to kåte, gamle kjerringer som satt og siklet, skratter Linn, så hun strever med å fullføre setningen.
Se video: Emilie Voe Nereng: - Så utakknemlig jobb
Når du har reist så mye som det hun og Ine har i forbindelse med innspillingen av «Null stjerner», er det ikke mye som oppleves ubehagelig lenger, ifølge Linn. Men dette var ubehagelig, medgir hun.
35-årsjubileum
I år feirer Linn og Ine 35-årsjubileum som venner.
– Nå er jeg ganske sikker på at vi kommer til å være venner livet ut, slår Ine fast.
Vi skal ganske mange år tilbake, til da de to flyttet inn i et bokollektiv på Grünerløkka i Oslo, to år etter at de ble kjent på et teaterkurs da de var 18 og 21 år gamle. Siden den gang har de bodd nærmest vegg i vegg. Barna har vokst opp på samme adresse og lekt i felles bakgård.
– Skilsmissene har også kommet tett, og vi har levd oss stadig lenger inn i livene til hverandre. Linn er en av de få som har vært der så lenge, forteller Ine.
Linn gliser og formulerer det sånn bare hun kan:
– Det er ikke en bukse jeg kommer til å kaste neste uke, for å si det sånn! Denne skal jeg ha i skapet mitt for alltid.
På tvers av generasjoner
Linn opplyser at tvillingsønnene til Ine; Jonas og Ole, også har blitt gode venner av henne. Ine smiler og bekrefter at hun ofte får bilder av at Linn har truffet på barna hennes.
– Nylig var Ole og jeg på fotballpub, forteller Linn.
På spørsmål om hvorvidt de avtalte å treffes eller møttes tilfeldig, får Ine streng beskjed om at dét har hun ikke noe med! Begge bryter ut i latter. Ine mener at det ligger en trygghet i å ha et nært forhold til hverandres voksne barn. Linn røper i samme øyeblikk at hun nylig også var på kino med en av sønnene til Ine – og har fått besøk hjemme, der de har sittet og pratet.
– Vi kjenner hverandres barn veldig godt, så det blir mange spennende samtaler med dem også.
– Ja, når man er så tett på hverandre og barna gjennom hele oppveksten deres, utvikler det seg noen helt spesielle bånd, sier Ine.
Linn var den siste som besøkte henne før sønnene ble født, og hun var med ut på den første trilleturen.
– Nå som de er voksne, er hun der fortsatt for dem, om enn på en litt annen måte, og det er veldig fint, synes Ine.
I tykt og tynt
Opp gjennom årene har venninnene reddet hverandre mange ganger. Linn minnes de gangene de skulle på turer, og hun kunne stole på Ine når det gjaldt både turutstyr og matpakker.
– Jeg bidro med kaffe fra Kaffebrenneriet, mens Ine fikset resten. Dessuten husker Linn oppussingsperioden i småbarnsårene da det var støv og plast overalt.
– Da tok Niels og jeg med oss dynene og banket på hos Ine. Og så bodde vi sammen i over én måned, tre gutter, Ine og jeg.
Linn glemmer heller ikke da sønnen ble syk og måtte på sykehuset. Det viste seg å være blindtarmsbetennelse.
– Det var første gang jeg så at Ine forandret seg. Hun dyttet oss inn i bilen og kjørte til sykehuset. Jeg var redd, og Ine ble en slags mann. Hun sa: «Her er en dame som trenger hjelp!» og fikk samlet sammen de fleste legene på sykehuset. Ine tar tak når det er problemer, fastslår hun.
Ine smiler mildt. De voksne rundt, og særlig Linn, har vært ekstra viktige også i hennes liv. Særlig etter at hun ble skilt.
– Barna har jo en far. Men hos meg har jeg vært alene, og det trengs en landsby for å oppdra et barn. Derfor har den lille kretsen rundt oss vært uvurderlig.
Historisk forbilde
Vi treffer Linn og Ine i den gamle hytta til skuespilleren Johanne Dybwad i Drøbak for intervju, styling og det som skal bli en minnerik fotoshoot. Dybwad var en av de mest anerkjente skuespillerne i Norge under første halvdel av 1900-tallet, og en av de aller første ansatte ved Nationaltheatret da det åpnet i 1899.
– Det er fantastisk å være her. Johanne Dybwad var en enormt markant skikkelse, og jeg har stor respekt for henne, sier Linn.
Den nåværende eieren av hytta viser Linn og Ine noen gamle detaljer, som en vindusrute der Dybwad har risset inn et imponerende antall navn på ulike roller hun hadde.
To av landets mest anerkjente og etablerte skuespillere i sin generasjon blir stående og lese på ruten: Solveig og Mor Aase i «Peer Gynt», Nora i «Et dukkehjem», Fru Alving i «Gengangere» og Tante Ulrikke og Karen i «Kjærlighetens tragedie» for å nevne noen.
Dybwad skal ha risset inn rollenavnene i glasset ved hjelp av diamantringen sin.
– Det er imponerende, og så fantastisk at det er bevart, sier Ine, som fikk fast ansettelse ved Nationaltheatret i 2017, nøyaktig 70 år etter at Dybwad sluttet.
«Is this everything?»
I disse dager er venninnene aktuelle med sesong 3 av «Null stjerner», og de forteller at de har veldig lave forventninger når de er ute og reiser. De blir for eksempel veldig glade hvis det er vinduer dit de kommer.
– For å bli lagt på et kott er veldig kjedelig! Om vi har utsikt mot en vegg, går det helt fint. Det er dette med forventninger … På andre hoteller forventer man jo så mye mer enn vinduer, sier Linn, og byr på sin rå og gjenkjennelige latter.
Men det er noe i det enkle, og de lykkeligste menneskene hun kjenner, kan være alene på et svaberg uten noen ting.
– De undersøker hva som ligger i bergsprekkene, plukker skjell og lurer på hva slags type skjell det er … Du trenger ikke så mye. Hvis du er smart nok, mener hun.
Ine forteller at de i arbeidet med «Null stjerner» har hatt en scene fra den amerikanske serien «The White Lotus», produsert av Mike White, i bakhodet.
– Det satt en jente på et nydelig luksushotell. Hun hadde en vakker kjole og dyr veske og fikk servert fantastisk mat og champagne. Jenta så mot horisonten. Det var blått i blått, der himmel møtte hav, og så vakkert og tilsynelatende harmonisk som det kan bli. Så sa hun: «Is this everything?», forklarer Ine mens blikket hviler på sjøutsikten fra hytta til Johanne Dybwad.
For lett å klage
Ine opplever at mange i dag har vent seg til en høy standard når de drar på ferie.
– Det er komfortabelt, men samtidig litt kjedelig. Mange erfarer at «det perfekte» ikke nødvendigvis gir dem det de trenger, mener Ine.
Det hun elsker ved programmet og de mange reisene, er alle de fine og levende folka, den store gjestfriheten og de spennende historiene og eventyrene.
– Vi treffer resepsjonister som har tid, og som gjerne vil introdusere oss for familien sin. Vi erfarer menneskemøter som virkelig gir oss noe.
Hun synes at mange gjester er harde i beskrivelsene sine av en dårlig utsikt og en uperfekt sofa.
– Folk har blitt litt bortskjemte og late. Det har blitt for lett å klage, mener Ine.
– Ja, et sted der vi tok leirbad, klaget folk over at det luktet for mye leire, humrer Linn.
Å se lykken der du er
Å reise på null stjerner er det selve livet handler om, ifølge Linn.
– Jeg vet at jeg har flere gode enn dårlige dager fordi jeg sjelden ønsker meg så mye. Det handler om å åpne øynene og se lykken der du er! Dét har jeg alltid hatt i meg.
Øynene gnistrer når hun tenker tilbake på barndommen på Oppsal på Oslos østkant.
– Mamma og pappa lærte meg å være takknemlig for lite. Jeg husker jeg satt i sengen min på barnerommet og tenkte at «bedre enn dette kan jeg ikke ha det!»
Hun mener det er rart at ungdommen i dag synes det er så stas med alle de store husene folk viser frem på Instagram og TikTok.
– De kan jo ikke være i mer enn ett rom om gangen uansett, humrer hun og utdyper:
– De menneskene som klarer seg best her i livet, er de som ikke har så store forventninger. Ine pleier å si noe fint om hva som egentlig er grunnlaget for lykke. Hva er det du pleier å si, igjen?
Linn roper mot Ine som har tatt plass i sminken. Ine lener seg mot døråpningen og forteller at hun pleier å si at jo kortere avstanden er mellom forventninger og realisme, desto lykkeligere kjenner vi oss.
– For stor avstand kan gjøre oss ulykkelige, mener Ine.
Ikke uten maskara
– Jeg vil påstå det. Vi rigger oss ikke ned når vi skal på tur, svarer Ine.
Hun legger til at hun og Linn har det gøyere sammen på en dansk campinghytte enn på et femstjerners hotell – men tar seg i det:
– Nei, forresten. Vi har det veldig gøy begge steder, fastslår hun.
Linn opplyser at hun ikke har gått én dag uten maskara siden hun var 13, men føler seg ikke spesielt jålete av den grunn.
– Det lærte jeg av mamma. Hun pyntet seg i takknemlighet hver morgen og tok på seg maskara bare hun skulle hente posten i oppgangen. Selv sminker jeg meg alltid før jeg skal i butikken. Og før jeg skal trene. Det er jo så mange kjekke menn på treningssenteret!
Kraft og frihetsfølelse
Mens Ine synes livet som 50 pluss er gøyere enn å være 25, ville Linn heller hatt en ungdomstid til.
Ine verdsetter selvtilliten, mulighetene som ligger i det å kjenne etter hva hun selv vil – og motet til å være uenig og takke nei til det hun ikke vil.
– Det er irriterende å se seg tilbake og erkjenne at dette var så vanskelig før. Det er pussig at det tar så lang tid å komme hit, sier Ine, som opplever at det gir en enorm kraft og frihetsfølelse å ha det sånn.
Linn rister på hodet – samtidig som hun gliser.
– Vi trenger ikke den tyngden. La oss heller tørre å være usikre etter fylte 50 – og ikke bli for bastante. Vi må våge å stå på ustø grunn. Vi har tross alt ikke skjønt alt og trenger å ha veldig små munner og litt større ører for at det skal fungere. Jeg jobber sammen med ungdom som er yngre enn Nils, og forsøker å tilegne meg mest mulig kunnskap om dem som skal ta over verden. Vi trenger å lytte til hvor kloke, sårbare og irriterende de er. Jeg hadde gjerne tatt en ungdomstid til! Det er så spennende å være der det hele begynner. Hun understreker at det viktigste er å ikke bli statiske og fornøyde 50 pluss-åringer, som tror de har kontroll på og forstår alt.
Forskjellige styrker og ulik energi
På spørsmål om hvordan de heier på hverandre uten misunnelse – og løfter hverandre når det butter – svarer Ine at det hjelper å være store fans av hver andre. Hos dem finnes ikke en eneste historie om misunnelse.
– Det er mye av grunnen til at vennskapet er så godt. Hadde det ligget misunnelse der, ville det ikke føltes så nært. Tvert imot. Vi søkte Teaterhøgskolen sammen, og Linn kom inn to år før meg. Det er det nærmeste jeg har vært noen form for misunnelse. Jeg tenker at misunnelse er bortkastet tid og følelser – og tror Linn og jeg er like der, utdyper hun.
Linn nikker. For henne er Ine den viktigste støttespilleren hun har.
– Vi driver med det samme, men har forskjellige styrker og ulik energi. Når vi trenger råd fra et annet hode eller vil vite hvor det skorter, er det hverandre vi lener oss på, forteller hun.
Ine opplever å bli forstått, og trekker frem at Linn dessuten tør å gå inn i ting og stille spørsmål uten at det oppleves ubehagelig.
– Det bunner i at relasjonen er så trygg. Jeg vet at hun er glad i meg og vil meg vel. Kommer Linn med en korreks, er jeg trygg på at hun har en god grunn. Noen ganger er vi dypt uenige, og det er også ok, forteller Ine.
– Hvis jeg er stresset, kan Ine minne meg på grunnpilaren i meg, og hva som er viktig i livet. Hvis jeg er urolig, kan hun si at jeg må huske på den roen faren min hadde, forteller Linn.
I minnetalen hun holdt i farens begravelse, hadde Linn skrevet at det var som om hun hørte sakte skritt i grus når hun tenkte på farens iboende ro.
– Jeg klarte ikke å holde talen selv, så Ine leste den opp for meg. Hun husker veldig godt og er flink til å løfte blikket og se livet i en større sammenheng, sier Linn.
Et hvileskjær i livet
Voksne barn som har flyttet ut, innebærer en ny epoke i livet for venninnene. Å være mamma til barn som flytter hjemmefra, kan være sårt, men også veldig fint, ifølge Ine. Linn tror det er avgjørende at du som forelder lever et liv som gjør at du tåler epokeskifter.
– Alt er en tilvenning, men jeg er glad for at barna har flyttet ut og lever sine liv. Det føles veldig naturlig. Noen ganger ringer jeg dem hver dag, andre ganger kan det gå en uke. Vi har nær kontakt, og jeg liker den nye tiden, forteller Ine.
– Jeg er moren deres, men vi har en vennerelasjon også. Mor- og sønn-relasjonen er imidlertid mye viktigere enn vennskapet. I den ligger det en respekt, tillit, ærlighet og en nærhet som overgår andre vennskap.
Ine kan ta seg i å savne småbarnstiden, men i det store og det hele er hun mest opptatt av at de er blitt så fine folk og klarer seg så godt.
– Jeg opplever at barna er nær meg, ikke borte fra meg, konkluderer tobarnsmoren.
Også Linn erfarer at en ny epoke har fått fotfeste. Nå verdsetter hun at sønnen kommer hjem, og at de kan lage en god middag sammen.
– Hvis jeg vet at han kommer en kveld, kan jeg glede meg til det hele uken! Dessuten kan vi dra til Roma og andre fremmede byer sammen og ha gode samtaler der. Det er fint.
Linn sier at epokeskifter er såre, men for tiden er hun mer fornøyd enn noen gang.
– Niels har gått på skole i København, og nå bor han i et kollektiv i Oslo, ikke langt unna meg. Det spiller ikke så stor rolle hvor han bor, så lenge han trives med livet sitt. Enten barnet er lite eller voksent, blir vi aldri lykkeligere enn barnet vårt. Jeg har tenkt mye på mamma og pappa de siste årene. Hvordan de hadde det den gangen jeg var på vei mellom disse epokene, sier Linn.
For henne innebærer også den nye epoken et hvileskjær i livet. Nå skal hun blant annet begynne å spikke sammen med en annen, god venninne!
– Vi skal på kurs på Dovre for å lære å spikke trefugler. Det er en deilig følelse, det, å sitte med en litt skarp kniv i mykt treverk. Nå drømmer jeg om å sitte på kafé med en liten bøtte og spikke fine figurer, sier Linn og smiler tilfreds.