Catrin og Steinar Sagen skulle ikke ha flere barn. Men så skjedde noe ingen av dem hadde forutsett

Psykolog, samlivsterapeut og podkastskaper Catrin Sagen (51) jobber med å hjelpe par med å redde forholdet. Nå åpner hun opp om sorgen, ensomhet og det uventede ønsket som endret familielivet.

Steinar Sagen i svart smoking og Catrin Eide i hvit brudekjole poserer sammen utendørs ved Nordre Skøyen Hovedgård.
Steinar Sagen og Catrin Eide ga hverandre sitt ja på Nordre Skøyen Hovedgård, 23. mai 2015.
Publisert

– Jo, dette er noe som gjør hverdagen vår bedre. Og forholdet vårt bedre.

Catrin Sagen, psykolog, parterapeut, podkaststjerne og spaltist - smiler fornøyd.

– Steinar kaller dette vår «life hack», vår smarte løsning på å gjøre livet sammen bedre.

Se video: Emilie Voe Nereng: - Har aldri sett han gjøre det

Hva snakker hun om? Hva er dette som mange flere par kanskje burde starte med, men som de færreste har tid og anledning til? Jo, hun snakker om podkasten «Catrin og Steinar redder forholdet», som ekteparet Sagen har produsert siden 2022.

I nesten 200 episoder har de snakket med gjester, om lytternes opp- og nedturer, om sine egne opp- og nedturer. Og, innrømmer hun, å lage podkasten har absolutt vært en hjelp i deres eget forhold.

– Som så mange andre har vi begge et travelt liv. Det er ikke så ofte vi har tid eller mulighet til å si: Nå må vi sette oss ned og snakke sammen. Men på grunn av denne podkasten blir vi nødt til å gjøre nettopp det.

Catrin Sagen smiler mot kameraet foran en mørkerød trevegg, kledd i en mønstret rød kåpe.
Catrin Sagen mener noe av det viktigste i et hvert forhold er kommunikasjon. Eller rettere: Å ta seg tid til å snakke sammen. Selv snakker hun lenge og ofte med sin ektemann Steinar – både når de har fri og når de lager podkast sammen.  

Catrin Sagen

Familie: Gift med Steinar Sagen. Tre barn og to bonusbarn.

Aktuell: Sagen er psykolog og parterapeut og kan høres i podkastene «Hennes verden» og «Catrin og Steinar redder forholdet». Hun har også regelmessig samlivsspalte sammen med Sissel Gran i VG.

Element av ensomhet

Sommeren har forlatt oss. Grå skyer og våte gater er en påminnelse om at det bare blir mørkere fremover. Men – rett skal være rett – akkurat denne dagen, når vi er blitt invitert hjem til den profilerte psykologen, skinner solen.

– Kom inn, kom inn, sier Sagen blidt, og så med en så streng tone som hun klarer å trykke fram – sier hun:

– Nei, det gjelder ikke deg, Tobbe.

Og dermed må den svært sosiale, halvannet år gamle dansk-svenske gårdshunden finne seg i å bli værende på gangen. Med et digert tyggeben som trøst.

– Han koser seg nå, så det er ingen grunn til å synes synd på ham, sier hun og setter seg ved spisebordet.

– La oss snakke litt om «den nye folkesykdommen» ensomhet. Og spesielt dette med å være ensom i mengden – eller i parforholdet. Det er vel noe mange føler på…

– Sosial ensomhet kan være ganske tøft, fordi man forteller seg selv at det må være noe galt med meg, siden jeg ikke klarer å være like sosial og ekstrovert som alle rundt meg.

– Som ikke trenger å være sant?

– Nei.

Hun rister på hodet og legger til at folk er forskjellige, og at ekstro- eller introvert strengt tatt bare er personlighetstrekk. Hun mener at sosiale medier har styrket idealet om å være perfekt på alle måter – også sosialt.

– Man stiller enda større krav til seg selv. Krav om at man skal mestre alt på alle arenaer. Når man ikke gjør det, føler man seg annerledes og utenfor, og da dukker det ofte opp et element av ensomhet.

Sammen med Anne Rimmen og Aina Sollie Steen driver Sagen også podkasten «Hennes verden», der temaet ensomhet og samhold har dukket opp. For som Sagen sier: Kvinner er jo ofte både sin egen beste venn og verste fiende.

– Kvinner stiller ofte ekstremt høye krav til seg selv – og til andre. Og jeg tror at kvinner ofte opplever ensomhet i følelsen av ikke å leve opp til disse kravene. Å kjenne på utilstrekkelighet. På den andre siden er det kanskje en enda større ensomhet i følelsen av å bli tatt for gitt, sier hun og utdyper: Selv i moderne hjem ligger det ofte i bunn et nedarvet mønster fra mødre og bestemødre om hvordan man gjør arbeidsoppgaver i hjemmet så usynlig og effektivt som mulig – uten å forvente noen som helst form for anerkjennelse for det.

Innrammet portrett av en ung Catrin i mørk drakt som sitter ved et vindu under konfirmasjonen.
Slik ser en fremtidig psykolog og parterapeut ut på konfirmasjonsdagen sin. 

– Men er ikke slike oppgaver ganske jevnt fordelt i dag?

- Jo, heldigvis. Men selv om man deler oppgavene, så er det noe usynlig arbeid som nesten alltid faller på kvinnen. Som å holde kontroll på hvilke barn i familien som har fått hva i gave, hvem som har bursdag når, hvilket tøy barna har vokst fra. Når må vi kjøpe inn nytt ulltøy, når er det på tilbud og hvem skal gjøre det? Skjønner du?

– Og her kommer ensomheten i parforholdet inn?

Hun nikker. 

–Det er ikke nødvendigvis arbeidsmengden som skaper slitasje, det er oftere tyngden av å være ensom med dette ansvaret. Å ikke bli sett for jobben som faktisk gjøres.

– Blir ikke også innsatsen menn gjør tatt for gitt?

- Det kan selvfølgelig også skje. Men … akkurat disse usynlige, små tingene, som til sammen blir ganske store, er det hovedsakelig kvinner som står for. Også i dag.

– Uansett hva ensomheten skyldes, synes det fremdeles å være tabubelagt å innrømme at man sliter med det. Hva kan man gjøre for å komme seg ut av det?

– Det er ikke så lett å gi generelle råd, men det åpenbare er selvfølgelig at man må oppsøke folk. Men så er det ofte flere og varierte grunner til at man synes det er vanskelig å koble seg på andre, eller å bli kjent med andre, fordi det innebærer å åpne opp. Og hvis det du har der inne er selvhat og skam – det må jo være en grunn til at du er ensom – så blir det vanskelig.

– Når kjente du sist på ensomhet?

– Jeg er og har vært heldig, så det skjer ikke ofte. Men jeg har følt meg ensom i sorg. Mamma og jeg hadde en vanskelig relasjon de siste årene hun levde. Da hun døde, sørget jeg over at hun aldri fikk lov til å være den mammaen som hun ville være for meg.

– Hva skyldtes det?

Sagen trekker pusten.

– Hun var syk.   

Catrin Sagen sitter på huk i en frodig hage og plukker blomster ved veggen på et rødmalt trehus.
Catrin Sagen mener det er noe helt eget med å kunne fylle vaser innendørs med egendyrkede blomster.

Gikk ned for full telling

Catrin Sagen tilbragte sine første ti leveår i Bergen – det vil si når hun ikke satt på et fly, ventet på en flyplass eller var hjemme hos mamma i Stockholm. Foreldrene hennes skilte seg før hun begynte på skolen, og hun ble boende hos pappa, først i Bergen og så i Ski utenfor Oslo.

– Hvordan har det å være skilsmissebarn preget deg?

– La meg ta det positive først, for det kan faktisk være noe positivt ved det. Jeg utviklet en stor fleksibilitet veldig tidlig. Og jeg fikk erfare at livet ikke går helt i stykker selv om livet endrer seg veldig. At alt likevel kan bli ganske bra. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg vil anbefale for å skape robuste barn. Men heldige skilsmissebarn, som jeg var, blir jo det.

Catrin Sagen tilbragte mesteparten av barndommen i Bergen, hvor det som regel aldri er mangel på vann.
Moren til Catrin Sagen var svensk. Etter at foreldrene skilte seg, tilbragte hun alle ferier i Sverige hos mamma og hennes slekt.

Sagen tilføyer at hun tidlig lærte seg å ta ansvar. Samt å pendle mellom Bergen og Stockholm, en relativt lang pendlevei for et barn. Hun lærte seg også at det gikk an å være Catrin i Bergen med pappa, og en litt annen Catrin med mamma og resten av slekten i Sverige.

Hun mener det var en nyttig erfaring å lære seg å veksle mellom ulike roller. Men selv om hun var et «heldig skilsmissebarn», var ikke livet bare lett.

Da Catrin ennå var en liten jente, fikk moren hennes diagnosen bipolar lidelse, eller manisk depressiv som det het den gangen. Det var mindre kunnskap om og mer skam knyttet til psykiske lidelser da, men Sagen kan aldri huske at det var noe hemmelighold rundt morens sykdom.

– Vi kalte det «overanstrengt», og jeg trodde lenge det var helt vanlig i nesten alle familier. Når man blir overanstrengt, drar man en tur på sykehuset og så kommer man hjem når man føler seg bedre. Det var aldri knyttet noe skam til det. Som jo var veldig fint.

Catrin Sagen står smilende foran en rød trevegg, omgitt av blomster og grønne planter.
Moren til Catrin Sagen hadde bipolar lidelse, og unge Catrin anså det som noe helt dagligdags. Når moren ble «overanstrengt», dro hun bare på sykehuset for å roe ned. 

Hun forteller at moren døde under pandemien, bare 69 år gammel. Timingen gjorde et fra før vanskelig forhold enda mer krevende.

– Hun fikk en infeksjon og ble liggende i koma. Men siden det var pandemi og strenge restriksjoner på reising, kunne jeg ikke dra til sykehuset. Så jeg fulgte utviklingen via FaceTime, sier hun og blir stille i noen sekunder.

– Vel, sier hun og retter seg opp.

– Det var et veldig røft år. Jeg gikk ned for full telling.

– I hvilke situasjoner savner du henne mest?

– Der hvor jeg aldri har hatt henne. For eksempel å kunne ringe henne og ha en slik deilig mor-og-datter-ping-pong-samtale – som vi aldri hadde.

Hun tenker seg om.

– Vet du, jeg tror egentlig at mitt ungdomsopprør først dukket opp i voksen alder. Jeg kunne ikke unne meg å ha det før, jeg var redd for at mamma ikke ville tåle det. Jeg var den voksne i forholdet vårt i mange år. Senere, da jeg ikke lenger ville være den voksne for henne, protesterte hun. Jeg tror hun hadde problemer med å skjønne at jeg hadde egne barn. At jeg var blitt voksen. Og da ble jeg sint på henne.

Hun smiler forsiktig. Svelger.

– Det jeg er lei meg for, er at jeg aldri fikk takket henne for alle de bra tingene hun gjorde. Så da har jeg skapt en egen dialog mellom oss. Jeg snakker til henne og hun lytter. Og så kan det for eksempel lande en fugl på en gren utenfor her, og da tenker jeg: Det må være henne nå!

– Tror du egentlig på det?

Hun rynker på nesen.

– Jeg vet ikke. Men det er det heller ingen andre som vet. Jeg synes det er veldig deilig å tro at jeg har en slags samtale gående med henne. Så derfor velger jeg å tro på det.

Holdt på å sprenges

Steinar Sagen er kjent fra det populære radioprogrammet «Radioresepsjonen». Han har også spilt i flere sesonger av tv-serien «Side om side», og han medvirker i flere podkaster – blant annet med sin kone. Da de møttes hadde hun to barn fra før, mens han hadde ett. Og de var begge skjønt enige om at de ikke trengte flere. Men så skjedde noe ingen av dem hadde forutsett.

– Jeg overtalte ham.

Sagen smiler fornøyd.

– Du lurte ham?

– Nei, ikke slik! Jeg fikk ham til å skjønne at vi skulle ha et barn til. Det er veldig rart, men det var som om kroppen min visste hvor mange barn jeg skulle sette til verden. Jeg holdt på å sprenges, ja, det føltes som om kroppen min skrek. Det var et ekstremt sterkt ønske. Et behov. Så jeg måtte si til Steinar at jeg ikke kunne leve med meg selv hvis vi ikke fikk det barnet.

– Hva sa den potensielle barnefaren?

– At han måtte gå inn i seg selv og lete. Og etter en kort stund så sa han: «Du har helt rett!».

Hun ler frydefullt.

– Det ble veldig romantisk. Helt vidunderlig. Og så ble vi gravid på fem minutter, liksom. Og så kom Petter! Å, det hele var bare helt fantastisk!

Catrin Sagen står foran lyse gardiner med begge armene løftet mens hun ordner håret.
Da Catrin Sagen giftet seg med Steinar hadde de allerede barn på hver sin kant. Men hun hadde et ekstremt sterkt behov for å få ett barn til. Og forteller at hun ble gravid på fem minutter.

Dette har de snakket om i podkasten «Catrin og Steinar redder forholdet». Og mange andre ting, som ikke alltid er… hva skal vi si, like harmoniske og uproblematiske. Naturlig nok, kanskje, for hvis man har som mål å hjelpe andre par som sliter, må man nesten ha mot til å ærlig fortelle om egne utfordringer. Men hvor går grensen for når det blir privat? Hvor ofte er den grensen krysset?

– Mange ganger. Men vi har alltid vært enige, så da er det bare å ta det vekk. Det har nok oftest skjedd i perioder der det er stress å være oss. Da har vi mindre kapasitet til å vurdere hva som er nyttig for andre. Hele ideen med podkasten er jo at folk skal kunne bruke den til noe.

– Din jobb er hovedsakelig å hjelpe folk med problemer i forholdet. Men hvis det virker umulig, har en parterapeut lov til å råde folk til å bryte opp?

– Å, ja. Absolutt. Jeg tror ikke at alle skal holde sammen for enhver pris. Men hvis bestillingen til meg er at jeg skal heie på parforholdet, så gjør jeg det. Og de fleste som velger terapi gjør det fordi de fortsatt vil være sammen.  

– Er påstanden om at mange gir opp for lett feil?

– Det tror jeg er en myte. Når folk velger å bryte opp er det som regel fordi de opplever at det er helt nødvendig. At det rett og slett ikke finnes noen annen utvei. 

Catrin og Steinar går hånd i hånd på en steinlagt sti ved blomstrende busker.
Ekteparet deler gjerne av sine erfaringer fra samlivet og i podcasten ”Catrin & Steinar redder forholdet” får du innblikk i parets opp- og nedturer.

Eldre, ikke utdatert

Den siste tiden har det dukket opp et relativt nytt fenomen i skilsmissestatistikkene: godt voksne par, gjerne i 70- og 80-årene, velger å gå fra hverandre.

– Det kan nok ha noe å gjøre med at synet på alder har endret seg. At «eldre» ikke betyr «utdatert». Og at flere tenker at hvis vi ikke har det bra sammen, så har vi fremdeles tid til å finne noen andre å ha det hyggelig med. Det er aldri for sent å gi seg selv – og sin mangeårige partner – en mulighet til å starte på noe nytt. Å føle at den siste delen av livet også kan bli meningsfull.

– Gammel eller ung: Hva er det beste rådet du kan gi til alle som mener at forholdet de er i kunne vært bedre?

– Å snakke sammen er aldri dumt. Og skape en arena der man kan gjøre det, åpent og ærlig, uten forstyrrelser.

– Du mener å gjøre som din mann og deg? Å lage en samlivspodkast sammen?

Sagen smiler.

– Vi sitter jo der, på hver vår side av bordet i studio. Ser hverandre inn i øynene, for det må vi jo gjøre på grunn av timing, og skjerper oss fordi vi sitter foran en mikrofon. Vi snakker jo virkelig sammen.

– Så det er kanskje ikke så dumt for par å finne fram telefonen, sette den på «opptak» og lage en podkast sammen?

– Det tror jeg er en god idé. Så hvorfor ikke. Den trenger jo ikke sendes noen steder.

Hun smiler.

– Som det står på mange medisiner: «Kun til innvortes bruk.»