Trine Lise Olsen: – Jeg savner henne hver eneste dag
Trine Lise Olsen (50) brukte barndommen på å lete etter et sted å høre til. Da hun var elleve år gammel, kom vendepunktet.
dødeHva er det indre lyset mitt?
Trine Lise Olsen (50) ser på oss og smiler.
– Det er ingen tvil. Det ligger i nysgjerrigheten min – og i vissheten om aldri å gi opp.
Hun har brukt store deler av oppveksten på å søke trygghet. Og voksenlivet på å forstå barnet hun en gang var.
I dag står komikeren på scener over hele landet og får folk til å le av det som nesten knuste henne.
– Humor ble min måte å overleve på. Den gjør det mulig å sette ord på alt det vonde.
Se video: Sondre Sundby: - Målet er at Norunn skal vinne et realityprogram
Rosa idyll
På Manglerud i Oslo har jenta fra Indre Billefjord i Finnmark skapt sin hule. Her kan ingen vurdere hvor lenge hun får bli boende. Den ytterst personlige treroms leiligheten bærer preg av at den er Trine Lises, her bestemmer hun.
De knallrosa veggene i sofakroken speiler en fargerik personlighet. Stuen er modig og overraskende – full av varme. Rundt omkring står små og store minner, ting som betyr noe spesielt for henne. Som lampen hun arvet etter mamma Ragnhild.
De andre veggene – i samme rom – er malt i sterkt grønt og blått. Ingen av dem ber om unnskyldning for å støte mot hverandre.
– Nå er livet kjempebra, konstaterer vertinnen smilende. Det hviler en lettelse i stemmen.
Hun ser rundt seg. Som om hun knapt kan tro at idyllen er hennes.
– Her er jeg trygg, slår hun fornøyd fast.
– Alt dette er faktisk mitt.
Det betyr mer enn du kan ane. Et hjem for Trine Lise betyr å høre til et sted. Å kunne låse seg inn og vite at – «her er alt som hun valgte å forlate det». Nå er det ingen som uten forvarsel pakker ned sakene hennes, ingen som bringer dette ordet på banen: «midlertidig».
– Jeg vokste opp fattig og rotløs. Å eie mitt eget sted, helt alene, er enormt stort.
Ordene faller rolig, uten store fakter, men treffer hardt.
– Først da jeg kom til Ragnhild og familien, mitt femte fosterhjem, falt jeg til ro, forteller hun.
Fostermoren – som hun kaller mamma – ble et viktig vendepunkt.
– Endelig var det et menneske som viste meg at jeg var elsket.
Barnet som lengtet
Trine Lise er en av landets mest anerkjente standupkomikere. Scenevant, skarp og fryktløs, tar hun opp følsomme tema. Publikum ler både av og med henne, og av seg selv gjennom henne.
Hun har en evne til å få oss til å hikste av latter et øyeblikk, og sitte musestille det neste – fordi hun når vårt indre. Hun viser i praksis at selv en smertefull erfaring kan gjøres om til et latterbrøl – uten å fjerne alvoret. Tvert om – humoren gjør det bare lettere å bære.
– Livet har lært meg at humor er en gave, sier hun.
Hun slo gjennom med forestillingen «Æ har rett» på Hålogaland Teater i 2015. En kritikerrost, selvbiografisk forestilling. Siden har hun laget flere soloshow, deltatt i en rekke TV-programmer – og er nå for fjerde gang aktuell i «Sofa» med Björg Thorhallsdottir. Hun holder også foredrag med en blanding av sårbarhet, temperament, selvironi og nordnorsk snert.
Bak den rå selvironien og den lune humoren finnes en oppvekst preget av omsorgssvikt, rus, utrygghet og skam.
– Min biologiske mor var alkoholiker, starter hun sin historie.
Hun pynter ikke på sannheten, men prater uten bitterhet. Snarere som et faktum – hva som formet henne.
– Allerede som toåring ble jeg flyttet hjemmefra.
Det ble starten på en barndom med skiftende beredskaps- og fosterhjem, voksne som kom og gikk. En konstant uro i kroppen.
– Jeg flyttet så ofte at uroen i kroppen ble permanent.
Fra hun var to til ni år, bodde Trine Lise ni ulike steder. Ni nye senger, lukter, kjøkkenbord, og voksne hun prøvde å tolke. Hun lærte å være på vakt. Å vinne hennes tillit skulle kreve noe helt unikt, Ragnhild.
Å vinne hennes tillit skulle kreve et unikt menneske, Ragnhild.
– På et nytt sted, tenkte jeg alltid: «Når kommer det til å rakne? Når må jeg flytte videre?»
Hun levde med sin egen rå konklusjon: «Det må være noe galt med meg.»
– Jeg trodde lenge at jeg var verdens styggeste jente, forteller hun, og ler kort.
– Men jeg var faktisk ganske søt, vet jeg jo i dag.
Så blir hun alvorlig igjen.
– Det føltes slik – fordi ingen ville ha meg. Ikke engang min egen mor. Mitt første minne er savnet etter å føle meg elsket.
Dårlig samvittighet
Det er noe nådeløst ved barns logikk.
– Da kjærligheten uteble, la jeg skylden på meg selv.
Kanskje er det ofte slik – at når voksne svikter, tror barnet at det er årsaken.
– Følelsen av ikke å være elsket var under oppveksten fryktelig sår. Samtidig hadde jeg heldigvis både håp og drømmer.
Øverst på listen var håpet om at moren skulle bli frisk, drikke mindre og velge henne. At hun – Trine Lise – skulle bli sett.
– Jeg bar på følelsene til min biologiske mor – som jeg kaller henne – til jeg var 46 år, forteller hun hoderystende.
– Først da innså jeg: «Å redde henne er ikke mitt ansvar.»
Da hadde det allerede stjålet noe fra hennes. Som et barns rett til å være et barn; leken og sorgløs.
– Jeg bar på dårlig samvittighet altfor lenge.
I dag er Trine Lise en sterk stemme for barns rettigheter. Hun er også ambassadør for Norsk Fosterhjemsforening.
– Voksnes valg, voksnes rus og voksnes svik er overhodet ikke et barns ansvar! slår hun bestemt fast.
Vendepunktet
Hun var ni da hun kom til siste fosterhjem.
– Det tok meg to år å innse at jeg fikk bli værende. Jeg testet ut fostermor Ragnhild på alle mulige vis.
Kjærlighet lander ikke uten videre hos et barn som har mistet tilliten til voksne. I redsel for å bli skuffet på nytt skjøv hun folk vekk.
– Jeg bare ventet på at fosterfamilien skulle gi opp.
Så kom øyeblikket hun anser som en milepæl.
– Jeg fant mamma gråtende på senga og spurte hvorfor.
Svaret til Ragnhild traff den da elleve år gamle jenta der ingen før hadde nådd.
– «Jeg gråter fordi jeg ikke når frem til deg», svarte hun tåredryppende.
– «Jeg vet ikke hvordan jeg skal få deg til å tro at vi vil ha deg.»
Det løsnet noe hos den da elleve år gamle jenta.
– Det var ikke som på film, der musikken stiger og alt blir rosenrødt, men jeg hørte noe nytt: «Jeg gir meg ikke. Jeg ser deg. Du er en del av oss.» Og mamma la til: «Jeg vil gjerne være bestemor til dine fremtidige barn.»
Alt det vonde forsvant ikke. Men fostermoren – som hun bare kaller mamma – oppfylte Trine Lises drøm: Hun var elsket!
Et annet øyeblikk har også brent seg fast.
– Mamma hang opp et bilde av meg.
En ufattelig begivenhet for den lille jenta.
– Jeg sa: «Du kan da ikke henge opp et bilde av meg. Hva hvis jeg skal flytte? Det blir jo et stygt hull i veggen.»
I den replikken lå hele barndommen hennes samlet. I tillegg til frykten for å bli sendt videre, bar hun på en følelse av hverken å være verdt plassen på veggen eller hullet spikeren boret.
– Mamma var den første som ga meg følelsen av å høre til et sted, sier hun takknemlig.
– Hun ga meg et fundament jeg manglet i livet.
16-åringen som flyttet ut for å gå på skole, var det en elsket datter som utdannet seg til førskolelærer.
– Jeg hadde lært at kjærlighet ikke konstant må fortjenes på nytt. Mamma rett og slett reddet meg!
Hun omtaler henne som «verdens beste mamma» med øynene sløret av tårer.
– Hun var også en som alltid ville forklare meg ting. Mamma pratet nesten alt i hjel.
Humoren glitrer nok en gang i øynene hennes. Hun ler og gråter på samme tid.
– Alle minnene om mamma er fylt av kjærlighet og glede, og derfor er sorgen og savnet tungt å bære.
Fostermoren fikk Alzheimer og døde i 2024, bare 74 år gammel.
Sorg og kjærlighet
Ragnhild ble et trygt anker for Trine Lise.
– Uten mamma dukket noe av den indre uroen opp igjen, betror hun.
– Jeg savner fælt å prate med mamma. Det skjer egentlig så mye fint nå. Jeg blir intervjuet av dere, er på TV, og opplever mye artig. Min første impuls er fortsatt å ringe ho mamma. Det er med henne jeg vil dele alt. At det ikke er mulig, gir gleden en bismak.
Savnet stikker dypt.
– Jeg har lyst til å si: «Mamma, nå må du kjøpe Familien. Kanskje jeg kommer på forsiden?»
Smilet er vemodig.
– Hun ville ha forstått hvorfor det gjør meg glad. At det handler om mer enn kjendiseri og status. Hun vet hva det har kostet meg å nå dit jeg er i dag. Etter at mamma døde har jeg ikke lenger noen å høre til hos på den måten …
Den setningen sier mye. Også voksne har behov for tilhørighet.
Trine Lise er ikke religiøs i tradisjonell forstand, men mener det finnes noe mer mellom mennesker enn det som kan forklares.
– Jeg tror ikke at vi bare forsvinner.
Etter at fostermoren døde, har hun flere ganger kjent en form for nærvær som er vanskelig å sette ord på.
– Jeg kan kjenne henne hos meg. Det høres kanskje rart ut, men det føles veldig virkelig.
Hun knytter det til sin samiske bakgrunn, der naturen og forbindelsen mellom mennesker er akseptert som noe naturlig.
– Jeg tror vi bærer med oss energien til dem vi har vært glade i, sier Trine Lise.
For henne handler ikke tro om klare svar, men om å føle tilhørighet.
– Det gir meg en ro å tenke at jeg ikke er helt alene.
Scenen ble et språk
Det er en egen karisma ved Trine Lise – både privat og på scenen. Den ligger i viljen til å vise frem det som ikke er polert. Hun bretter ærlig ut både det skjøre og det pinlige – og viser seg sårbar og dypt menneskelig.
Mot slutten av praten kommer hun inn på noe hun sjelden snakker om.
– Ikke å få barn var et bevisst valg, deler hun.
Hun virker fornøyd med avgjørelsen. Hun smiler skinnende – og betror:
– Jeg har veldig lyst til å være bestemor. Jeg er jo som født til den oppgaven – leken, gavmild og snill.
Hun sprudler ved tanken. Riktig nok er hun singel, men livet har lært henne at det meste er mulig. At både det å drømme og håpe har sin verdi. Samtidig som hun erkjenner at gamle sår fortsatt gjør vondt.
– Som barn elsket jeg å kle meg ut, etterligne stemmer og spille inn små forestillinger på kassett. Hun øvde også å være gjest i talkshow. Jeg har alltid likt å få folk til å le.
Som artist og TV-personlighet har mye av det hun forestilte seg som barn, blitt hennes virkelighet. I fjor presenterte hun sitt tredje soloshow, «Feil dame». En forestilling for alle som noen gang har kjent seg på feil plass, fått høre at de er feil, og likevel klart å le av det.
– Selv om jeg glemmer det av og til, har barndommen gitt meg dype arr i kropp og sjel. Og frykten for å bli avvist følger meg fortsatt.
Hun har, for eksempel, sluttet å lete etter en fast partner.
– Jeg stoler ikke på meg selv nok til å gå inn i et forhold.
I stedet holder hun fast ved relasjonene hun vet bærer.
– Jeg er heldig å ha både gode venner og søsken å stole på. Samtidig er jeg redd for å miste dem …
Trine Lise trekker pusten dypt.
Hun har gitt seg selv et løfte: Aldri å svikte barnet hun en gang var.
– Store Trine Lise vil gi det mennesket hun var som barn en god klem, og si: «Jeg lover å ta vare på deg.»
Kanskje er det nettopp der det indre lyset hennes finnes: I det hun fortsatt bærer med seg.
