Liv og Øyvind har sovet «i skje» i 60 år
Hvordan sørge for at man som kjærester alltid legger seg som venner? Langt nord i landet bor to pensjonister som gjerne gir et par gode råd.
I Birtavarre i Kåfjord i Nord-Troms bor en mann og kone som gjennom sitt snart 60 år lange ekteskap har vært tettere sammen enn de fleste andre.
Liv (81) og Øyvind Rundberg (82) begynte som nyutdannede lærere å dele en 90 centimeter bred enkeltseng fordi de ikke ville bruke unødvendig mye penger på nye møbler. I årene som fulgte, ble det vanen å ligge i skje.
– Fra vi møttes tirsdag 7. september 1965, har vi stort sett ligget tett sammen. Vi fikk etter mange år en dobbeltseng, men da brukte vi bare halvparten av den, og den ble gjesteseng i stedet, forteller Øyvind til Hjemmet.
Han ler godt da vi synliggjør at sengen og samsovingen i en smal seng er utgangspunktet for vår historie.
Blir man bedre venner av å sove trangt, eller motsatt? De to sier at de ikke har kunnet legge seg som uvenner fordi det er umulig å holde avstand til hverandre om natten.
Se video: Slik sover du bedre uten å sove lenger
Det ville jo ha blitt uutholdelig å være sint på den som var klistret innpå!
Liv og Øyvind er begge humoristiske mennesker. Og det er vi glade for, for det gjør at vi kan dele deres kjærlighetshistorie, som går mer enn seks tiår tilbake i tid og er helt spesiell, og veldig rørende.
– Jeg glemmer aldri øyeblikket da jeg møtte henne. Jeg var ferdig med lærerutdanningen og hadde fått post på Trollvik skole i Kåfjord. Der var det en studentjente fra Sørlandet. Hun hadde søkt om post mange steder i Nord-Norge, men fikk bare jobb dette ene stedet. Klokken var 8.15, og det var morgenandakt på radioen da jeg så henne, og jeg ble så fascinert at jeg ikke hørte noe av det som ble sagt. Etter hvert viste det seg at jenta var både sprek, engasjert og hyggelig. Hun hadde vært utvekslingsstudent i USA, og det var et internasjonalt sus over henne, minnes han.
Reklamekjendiser
For seks år siden medvirket de i en reklamefilm om Norvegia-ost. Der fortalte de om den første fysiske kontakten. Øyvind hadde invitert Liv med på en isbre på 1100 høydemeter, og valgte en krevende vei opp. Et sted måtte han gi henne hånden og dra henne opp.
– Jeg ble varm om hjertet med en gang min hånd holdt hennes. Det slo gnister! At det var skjebnen, er jeg overbevist om, sier han. Hun nikker og smiler.
– Han var veldig kjekk, så følelsene var gjensidige!
De ler og sier at man den gangen ikke flyttet sammen før man var gift. Hun hadde fortsatt mer utdannelse foran seg og gjennomførte fagene hun ville ha i lærerutdannelsen. De giftet seg i vakre Solum kirke sankthansaften 1967, og bryllupsfesten ble holdt i Livs hjem, presteboligen på Skotfoss. Så tok de etter hvert fatt på lærergjerningen på Ørnes i Nordland.
Det var da enkeltsengen ble deres normal. Og når det gikk bra, mener han at det skyldes konas valgspråk: Gøym det gode, gløym det vonde.
Jo visst, kunne de ha kontroverser, men ingen av dem malte om hendelser i fortiden.
Temperament har de ikke manglet, og det kunne gå en kule varmt for seg hos dem også. Han minnes med latter en gang han på 80-tallet satt i stua og lyttet til musikk på radioen. Hun ville at han skulle bidra med et eller annet, men han ville der og da ikke ha noen dirigering fra fruen og lot som om han ikke hørte. Hun ble sint, og fordi hun ikke fant den lille kjøkkenkluten, ballet hun sammen gulvmatten og sendte den av gårde.
– Jeg klarte å dukke bak salongbordet, og matta traff veggen. I stedet for å fortsette krangelen, begynte vi å flire, begge to. Humor og latter har vært viktig i vårt samliv, sier han.
Liv skyter inn at hun som organist i et bryllup som ung hørte et godt råd til ekteparet fra presten: ”Når dere legger dere om kvelden, ta hverandres hånd og si: Kjære Gud, takk for at vi har hverandre.”
– Jeg syntes det var så fint, så det har Øyvind og jeg gjort. I enkeltsenga hver kveld.
Stoltheten de følte
Liv er fortsatt en aktiv dame, og derfor snakker Øyvind på vegne av dem. Hun tar på seg oppdrag som organist og er støttekontakt. Han er pensjonist og fisker og plukker bær. Kort sagt: Driver matauk. Når Liv har tid, er hun med ham på bærturene.
– Vi vokste begge opp i en annen tid. Forventningene til hva vi skulle ha av materielle ting, var ikke store. Jeg fikk min barndom i en familie der vi var fem søsken. Hjemmet vårt var en tyskerbrakke, bygd på brakkeflak etter fangeleirer fra krigen. Det var trangt om plassen, og derfor måtte vi ta hensyn til hverandre. Bærekraften i mitt liv nå er disse årene, for vi var fattige og måtte høste fra naturen. Og nå er jeg tilbake i de aktivitetene, oppsummerer Øyvind.
Da han slo seg sammen med Liv, var det mye fint som fulgte, ting som på ingen måte var en selvfølge. I motsetning til ham hadde hun førerkort. De kjøpte en bil til 10 200 kroner og et piano til 7200 kroner. I tillegg fikk de telefon.
– Jeg følte stolthet fordi vi fikk et så privilegert liv. Det var ikke alle forunt å ha råd til slikt, beskriver han.
Hun ble etter hvert organist og kulturskolerektor, han kultursjef og skolesjef i hjemkommunen.
I årene 1969-1984 kom det seks barn. Datteren Anneli døde. De fem andre har gitt dem syv barnebarn, og mye annet å være stolt av. De tre eldste sønnene spiller i det kjente bandet Violet Road, som neste sommer skal turnere med Åge Aleksandersen.
– Musikk er en fellesnevner for våre voksne barn. Vi har en datter som komponerer, og et av verkene heter på nordsamisk "Árbi", på norsk Arven, der hun varierer over samiske salmetoner. Yngstemann har sine egne prosjekter, der han blant annet har laget en joik til sin hjemkommune, Gáivuotna - Kåfjord, forteller ekteparet.
90-senga har fulgt dem i alle år. Det var tilfeldig at det ble den. Nå tenker de på alle årene de har ligget tett. Da barna var små, hendte det at de også kom og la seg i den, og rett som det var, kom hunden og katten også.
– Da var det kult på kolonien, sier han og ler.
Bytter den ikke ut
Sengen er liten, men dynen stor. Fordi de bestandig har hatt soveromsvinduet åpent om natten, ville det være dumt å rane dynen fra hverandre. Løsningen ble en bred og ekstra tykk dyne.
Øyvind forteller at kona, som tok utdannelse på Statens Gymnastikkskole og dessuten var på landslaget for kvinner i løping, alltid har vært tøff. Buošši på Kåfjord-samisk betyr flink, frempå, dyktig og tøff, og det gir et godt bilde på henne, mener han. I samisk ordbok brukes samme ord om hissige kvinner, men det vil ikke Øyvind beskrive kona som.
– Jeg tenker at Liv med sin bakgrunn innenfor musikk har overført så mye fantastisk til barna våre. Hun er dessuten sterk og selvstendig. Vi var enige om at barneoppdragelsen ikke skulle bestå av 1000 leveregler, men at vi i stedet skulle gi dem forståelse av hvordan forholde seg til verden gjennom alt vi gjorde med dem. Selv om vi var lærere, var vi ikke opptatt av å være superpedagogiske, sier han.
Liv legger til at ungene var opptatt av ski, fotball og friidrett, og der var pappa Øyvind sterkt involvert. Noen ganger gikk det litt i ball med unger som ikke fikk lagt seg når de skulle, men det gikk bra til slutt likevel, oppsummerer de unisont.
I tilværelsen nå fryder de seg over at det går bra med barn og barnebarn. Så ofte de har tid, går de ut i naturen sammen. De er bevisste på å holde seg i aktivitet og god form.
– Vi er rotfestet i den felles interessen og omsorgen for slektens yngste. De er vårt ankerfeste. Samtidig har vi hverdagene våre. Heldigvis har vi fortsatt evnen til å flire av hverandre, og vi er friske. Et av våre barnebarn spurte: «Er du glad i gamle ting, farfar?» «Ja, veldig glad i,» svarte jeg.
«Veldig fint, for da er du glad i farmor, for ho er gammel», sa den lille. Er ikke det morsomt? Øyvind ler.
Liv legger til at en av ungene insisterte på å bli lagt av farfar, fordi han har så mange gode historier å fortelle.
Det hører med til historien at de voksne barna på et tidspunkt følte at de gamle foreldrene kunne trenge en bredere seng, og de lot dem overta en de selv skulle ha ut av huset. Den ble tatt vel imot, og den står ferdig oppredd, men når kvelden kommer, kryper Liv og Øyvind opp i gammelsengen. Tett inntil.
