Alma giftet seg med brevvennen Stig. Hun har et klart råd til alle som flytter til Norge

I Sandnessjøen i Nordland bor en dame som imponerer alle. Alma Vista David Pettersen (58) har først og fremst et stort hjerte og er blid og hjelpsom, men hun er også veldig arbeidsom og mål­bevisst.

Historien om henne handler om å bli født inn i fattige kår og gjennom hardt arbeid snu sin egen livssituasjon.

– Jeg hadde en veldig trist barndom. I min tilværelse var det ikke tid til å leke. Vi jobbet fra tidlig morgen til sen kveld på rismarkene og hjemme. Jeg måtte passe på mine yngre søsken og begynte tidlig å drømme om et annet liv, et annet sted. Jeg fikk jo aldri frihet, sier hun på klingende nordnorsk.

Se video: Grete er 95 år og full av skaperkraft

Bildet av barndomshjemmet er en påminnelse om det enkle livet de hadde. Så mange minner er knyttet til oppveksten i den skrøpelige trebygningen, som hverken hadde innlagt strøm eller vann.

Fortsatt bærer hun med seg et traume og en følelse av skyld, selv om hun fornuftsmessig vet at hun ikke burde. Da hun var tolv år gammel, skulle hun til besteforeldrene en tur, og hun hadde tenkt å ta med lillebroren på to år. Fordi det var ekstremt varmt, lot hun være.

– Han ble funnet druknet i brønnen samme dag. «Hvorfor tok du ikke broren din med?», var det første som ble sagt til meg. Ingen spurte hvordan jeg hadde det. I mange år var jeg tynget av skyldfølelse, forteller hun.

Det var ingen rikholdig meny i hverdagene til familien hennes. Faren var for glad i flasken og det ble lite penger igjen til mat. Stort sett spiste de ris med olje og salt på. Til frokost, lunsj og middag.

– Så tidlig jeg kunne, tok jeg jobb som hushjelp hos en rik familie. De lot meg begynne på studier innen hotellnæring. Dessverre fikk jeg ikke fullført. I stedet reiste jeg til Singapore som au pair. Når du er jente i Filippinene, blir du ikke oppmuntret til å få en utdannelse. Du skal bare gifte deg, sende penger hjem og få barn, forklarer hun.

Brevvennen fra Norge

Mens hun var i Singapore, begynte hun å brevveksle med en ung, norsk mann gjennom PenPal. I ett år skrev de til hverandre. Han het Stig, var ni år eldre enn henne, hadde en datter og studerte til å bli ingeniør i Tromsø.

– Jeg forsto tidlig at han var en snill mann. Og hele tiden gledet jeg meg til å få nye brev, forteller Alma.

I det nest siste brevet Stig skrev til henne, sa han at han ikke orket å skrive flere brev. Han ville møte henne. «Hvis du vil møte meg, må du først hilse på mine foreldre og be dem om min hånd. Det er tradisjonen hos oss», svarte hun.

Han insisterte på å komme, og Alma dro hjem til foreldrene i forkant. Da de spurte hvorfor hun kom hjem, turte hun ikke å si hvorfor og sa at hun bare ville ha litt ferie.

– Jeg turte ikke å stole på at Stig virkelig ville komme. Men da jeg sto på flyplassen og innså at han var til å stole på, forelsket jeg meg i samme øyeblikk. Han hadde på seg T-skjorte, jeans og joggesko og hadde en ryggsekk på ­ryggen. Og blikket hans var bare snilt.

«Hva er årsaken til at du vil gifte deg med meg?», spurte 27-årige Alma som aldri tid­ligere hadde hatt en kjæreste. «Fordi jeg føler at vi hører sammen», sa han.

– Jeg var så lykkelig. Vi giftet oss i Filippinene 31. oktober 1995. Og 6. mars 1996 kom jeg til Tromsø, der han fortsatt var student, forteller hun.

De tøffe årene

Stig oppmuntret henne til å lære norsk fort, og hun kastet seg ut i alt det fremmede med optimisme. Men det ble tøffe år for paret, for etter studiene fikk ikke han jobb.

De flyttet inn hos hans mor i Sandnessjøen i Nordland, men hadde ikke råd til egen bolig på grunn av hans store studielån.

– Vi fikk sønnen vår, Einar, i 1997. Jeg tok på meg vaskejobber for å tjene litt penger. Vi var heldige og fikk bo gratis, men jeg var fortvilet. Hver kveld gråt jeg masse. Jeg var vant til å jobbe hardt, stå på, og brått fikk jeg ikke gjort det på grunn av språket. Jeg følte meg hjelpeløs, innrømmer hun.

Å bryte opp, selv om det er fra fattigdom til noe bedre rent materielt, er ikke lett. Å komme ny er vanskelig på mange måter, selv om du er såkalt heldig. Alt dette vet Alma fra eget liv.

Men så snudde alt. 17. ­november 1997 fikk hun jobb på et lakseoppdrett som produksjonsarbeider, og de fikk penger inn. Det føltes fantastisk.

Stig fikk også jobb etter hvert, men var mye borte fordi han jobbet på båt. I 1998 giftet paret seg også i Norge, i den katolske kirken i Mosjøen. De fikk datteren Nora, og Alma fikk to barn å ta vare på.

Hun begynte å lage vårruller på oppdrag og fikk inn noen ekstra kroner som hun sparte. Etter hvert tok hun utdannelse som hjelpepleier og fikk jobb på sykehjem.

– I Filippinene jobber du hardt fra morgen til kveld uten at det er til stor hjelp for levekårene dine. Her i Norge får du igjen for strevet. Jeg tok ekstra vakter i en nabokommune og fortsatte også å jobbe litt på fiskemottaket. Pengene jeg tjente, ble satt på spare­konto, men jeg sendte også et bidrag til familien min for å gjøre deres tilværelse lettere. Det var forventninger om at jeg skulle sende penger. Det er en tradisjon i Filippinene. Fortsatt bidrar jeg, forteller hun.

Hemmeligheten

Alma smiler og sier at hun ikke fortalte Stig om sitt første prosjekt. Hun kjøpte en tomt i Filippinene og bygde et hus, uten at han visste om det.

– Han forsto ikke hvordan jeg kunne bli blakk når jeg jobbet så mye, ler hun. Da han fikk vite det, heiet han på henne, slik han alltid gjorde.

Datteren Nora, som er blitt voksen og er utdannet fysioterapeut, kommer inn. Hun sier at mammaen har jobbet tidlig og sent i alle år. Rett som det var, måtte hun som liten bli med henne på diverse jobber.

– Det er bare sånn mamma er, og det er jeg stolt av, sier hun.

Alma har et varmt smil og et vennlig vesen. I hjembyen på Helgeland er hun først og fremst kjent for å være et ­arbeidsmenneske. Hun har ikke bare sjonglert mellom to og tre jobber, men har i tillegg tatt seg tid til å lage vårruller på bestilling.

Og livet har ikke bare vært lett. Stig døde av bukspyttkjertelkreft bare tre måneder etter at han fikk diagnosen. Barna var 14 og 17 år da de mistet pappaen i 2014.

– Jeg har sett medsøstre som gifter seg til sorg. Selv giftet jeg meg til glede. Vi hadde et godt ekteskap. Hele veien hadde jeg min manns støtte i alt jeg ville gjøre. Han var virkelig den snilleste mannen i verden. Da han døde, føltes det som om jeg mistet en arm, beskriver hun.

Rev ned og bygde opp

Alma og Stig overtok huset etter hans mor i 2000, og det trengte pleie. Da hun ble alene, satte hun i gang og renoverte hele boligen. Hun rev og bygde opp som terapi. Hun begynte også å gå lange turer i skog og mark og ble sprekere. Ikke minst fortsatte hun å sjonglere de ulike jobbene.

I årene siden har hun stått på, spinket, spart og investert i eiendom. I Sandnessjøen eier hun nå to hus og en hytte. Hus er blitt revet og bygd opp igjen. Hytta er hun i gang med å restaurere. Den ligger idyllisk til i bjørkeskog, like ved et badeområde, med fjellkjeden De syv søstre stigende rett opp bak.

– Jeg leier ut det ene huset på somrene og nyter å se ­resultatet av all jobbingen. Å jobbe er blitt min livsstil, men jeg har også begynt å nyte det jeg har jobbet så hardt for. Jeg har reist på fine ferier i Europa og har sett mye av verden, sier Alma. Smilet brer seg over hele ansiktet.

Hun er ikke redd for å reise alene på tur. Setter seg på en restaurant og koser seg i eget selskap. Går på kino.

– Du har ikke funnet en ny mann?

Hun rister på hodet, sier at hun er redd hun ikke vil klare å finne en like god mann som Stig.

– Kanskje sier jeg ja hvis en hyggelig og høflig mann ringer på døren og står med en blomsterbukett utenfor, men det tror jeg ikke vil skje.

Ett klart råd til andre

– Hvilket råd vil du gi andre kvinner som kommer nye til Norge, uten å ha et nettverk og uten å kunne norsk?

– I mange år syntes jeg synd på meg selv, men det er ikke veien å gå. Se hvor heldig du er, som får nye muligheter.

– Lær deg språket så fort du kan. Ikke vær sjenert, stå på! Ikke gi opp, selv om det er vanskelig. Les ukeblader! Jeg leser Hjemmet, det har gitt meg god språktrening. Sist, men ikke minst, bruk mulighetene til å skape deg et godt liv. I Norge får du igjen for innsatsen du legger ned.

Alma sier at hun er blitt en annen person enn hun var da hun kom til Norge. Hun har alltid vært sterk, men er blitt mye tryggere i seg selv. Så trygg at hun endelig også tør å være litt egoistisk.

Datteren Nora er blitt 26 år og sønnen Einar 29 år. Det går godt med dem, så hun kan tenke mer på seg selv.

– Med tiden skal jeg til­bringe vintrene i huset jeg har bygd i Filippinene. På somrene skal jeg være her i nord. Jeg føler meg endelig veldig heldig.

– Jeg hadde vært syk lenge