Kritikken haglet etter bruddet: – Det var tøft å lese
Da Dora Thorhallsdottir startet på nytt etter et krevende samlivsbrudd, oppdaget hun noe viktig: Hun trengte ikke lenger alles godkjenning og har bestemt seg for å gi litt mer «f».
– Har jeg ikke fått det fint?
Dora Thorhallsdottir (52) står midt på stuegulvet og slår ut med armene. Det er lett å forstå at hun trives i den nye leiligheten på Skarpsno i Oslo, som hun kjøpte ved årsskiftet.
– Det er både noe av det beste og dummeste jeg har gjort, ler hun.
Se video: Dette er det beste rådet Lilli Bendriss noen gang har fått
– Ja, for det ble beintøft økonomisk. Jeg sto midt i et ekteskapsbrudd med et hus som skulle selges. Det slo meg ikke at det ville ta mange måneder å få det solgt.
Hun falt pladask for den 80 kvadratmeter store leiligheten, selv om den virket upersonlig med de hvite og blå veggene.
Nå er stuen malt i en varm, brun tone, soverommet har fått jordfarger inspirert av Marrakech, og kjøkkenet er dempet grønt.
– Altså, jeg bare elsker å bo her!
På bordet står te med ingefær, sitron og honning. Kaffe har hun aldri vært begeistret for.
– Det må i så fall være med masse Baileys oppi, opplyser hun med glimt i øyet.
For første gang på mange år bor Dora alene. Datteren Sara (20) studerer i Australia, og sønnen Elias (18) har nylig flyttet hjemmefra for å gå siste året på videregående.
– Jeg føler at jeg har begynt et nytt liv.
Hun sier det uten dramatikk, mer som en konstatering. Det siste året har bydd på store forandringer. Hun begynte for alvor å stille seg selv spørsmålet hun mener vi kvinner ofte glemmer: «Hvordan har jeg det egentlig?»
For Dora er det viktig at vi snakker åpent om skyldfølelse, flink pike-fellen og hvorfor vi må slutte å be om unnskyldning for å ta plass.
Flink pike
Mange av tankene hun formidler fra scenen, i foredrag, podkaster og som EQ-terapeut, har røtter i oppveksten. Som eldst av tre søstre tok hun tidlig på seg omsorgsrollen.
– Jeg var en flink pike, en sånn skikkelig flink en, forteller hun når hun skal beskrive seg selv, for hun gikk bevisst inn for å være blid og ta hensyn.
I dag ser hun at mange kvinner på hennes alder bærer med seg lignende erfaringer.
– Å oppføre seg «pent» ga flest positive tilbakemeldinger. Hvis jeg var lett å ha med å gjøre, følte jeg at andre likte meg bedre.
Selv om det var før sosiale medier gjorde sitt inntog, vokste hun opp med sterke idealer rundt hvordan jenter skulle se ut.
– Forbildene våre var modeller som var tynne og smale over hoftene. Kompleksene kom jo nærmest av seg selv.
Hun sier det med et smil, men alvoret ligger like under overflaten.
Følelsen av ikke å være god nok har aldri handlet om én enkelt opplevelse. Snarere er det summen av mange små beskjeder gjennom livet: Vær snill. Ikke vær vanskelig. Ta hensyn til andre. Ikke ta for stor plass.
– Jeg har brukt utrolig mye energi på ikke å skuffe eller være til bry, føler hun.
– Det er så nitrist!
Først da Dora begynte på utdanningen innen emosjonell intelligens for vel 20 år siden, ble hun tvunget til å rette søkelyset mot seg selv.
– Det var da jeg begynte å spørre meg selv hvordan jeg egentlig hadde det. Et arbeid som fortsatt pågår, nevner hun og ler.
– Ja, det er jo mye lettere å gi gode råd til andre enn å følge dem selv.
Gjennom årene har Dora blitt stadig mer bevisst på å leve i tråd med egne følelser og behov.
– Jeg har blitt mye flinkere til å gi meg selv kjærlighet. Hvordan skal jeg kunne hjelpe andre hvis jeg ikke har det bra med meg selv?
Hun tenker seg om.
– Jeg har brukt mange år på å bli rausere mot meg selv.
Hun synes altfor mange har lave tanker om seg og sitt.
– Det er så nitrist! slår hun oppgitt fast.
For hun vet så inderlig godt hvor lett det er å lete etter egen verdi i andres bekreftelse.
Livet på høygir
Når vi spør Dora når hun har følt seg minst god nok, kommer svaret raskt.
– Småbarnsårene.
Et lite sukk slipper fri.
– Jeg elsker barna mine himmelhøyt. Det var aldri et problem. Det var bare så ekstremt intenst og slitsomt å være småbarnsmamma, legger hun ikke skjul på.
– Det er liksom ikke lov å si det høyt. Men spør du meg, så blir det bedre jo mer vi deler. Det er garantert mange som kjenner seg igjen.
Da barna var små, utdannet hun seg, skrev forestillingen «Det var ikke sånn du skulle bli», hadde en mann som stadig var på farten, og slet med å få en krevende hverdag til å gå opp.
– Jeg var konstant på etterskudd – med alt. Rett og slett fryktelig sliten og frustrert.
Hun trekker frem hvordan morsrollen ofte blir fremstilt som den ultimate lykken.
– Det er mye glorifisering rundt det å få barn. Som om det automatisk er den største lykken på jord.
Slik opplevde ikke Dora det.
– Jeg var heller ikke ulykkelig, men følte meg absolutt ikke god nok.
I ettertid tror hun det var en periode som tvang henne til å bli mer ærlig med seg selv.
– Jeg begynte å øve meg på å fortelle hvordan jeg faktisk hadde det. Det var uvant.
Hun tenker seg om.
– Jeg spurte også meg selv: «Vil andre tåle at jeg er ærlig?»
En viktig erkjennelse
Dora tror mange kvinner bruker mye energi på å skjule vanskelige følelser.
– Vi vil jo gjerne fremstå som om vi har kontroll. Jeg ville også det. Å våge å vise mitt sanne ansikt – det indre og ekte – tok tid.
Hun oppdaget at ærlighet skaper mer nærhet enn fasader.
– Når vi tør å prate om det som er vanskelig, da skjer det som oftest noe fint, lover hun.
Nå velger hun å dele det meste. Hun mener det bidrar til å fjerne skam.
– Hvis alle later som om livet alltid går på skinner, begynner vi jo å tro at det bare er vi som sliter.
Hun rister lett på hodet.
– Livet er absolutt ikke slik. Det kan jeg skrive under på.
Småbarnsårene ble starten på en viktig erkjennelse: Det er ikke mulig å være alt for alle.
– Og kanskje viktigst av alt: Det er heller ikke nødvendig.
«Dette er ikke det livet jeg vil ha»
Avgjørelsen om å gå fra ektemannen kom slett ikke over natten.
– Hele 2025 var som å dra av et plaster veeeeeldig sakte, sier Dora om tiden før bruddet.
Etter at han ble rammet av strupekreft og mistet både taleevne, lukt og smak, ble livet totalt annerledes for begge. Naturlig nok mistet den en gang så sosiale og pratsomme kjæresten hennes noe av identiteten sin. For å forstå hva han forsøkte å si, måtte Dora lese ordene på leppene hans.
– Jeg prøvde så godt jeg kunne å hjelpe, støtte, forklare og tilrettelegge.
Stemmen har blitt lavere, og øynene er blanke. Hun gikk inn i rollen som pårørende med alt hun hadde. De forsøkte hverken å skjule skadene kreften etterlot seg, eller utfordringene i forholdet. Tvert imot fortalte ekteparet åpent til pressen om hvordan kreften hadde endret hverdagen deres. De sto i det sammen.
– Ingenting ble holdt hemmelig. Vi var åpne og ærlige med hverandre.
Gradvis kjente hun at noe endret seg inni henne. Følelsene var ikke lenger de samme.
– De siste månedene våknet jeg om nettene og tenkte: «Dette er ikke det livet jeg vil ha.»
Den indre stemmen
Hun forsøkte å skyve det bort. De hadde jo bare vært gift i tre og et halvt år, og mannen hennes var hardt rammet. Men det var også hun.
– Jeg følte meg fryktelig egoistisk, betror Dora.
Men stemmen inni henne ga ikke slipp.
– Den ble bare sterkere og sterkere.
Bruddet kom ikke som noen overraskelse på de to, men det krevde alt hun hadde av styrke.
– Beslutningen min utfordret hva jeg mente et godt menneske burde være.
Hun blir stille et øyeblikk før hun fortsetter.
– Jeg måtte ta det valget – for ikke å miste meg selv.
Dora og eksmannen Jan Tore Borgersen har bevart et godt vennskap etter bruddet, og han er også kjent med innholdet i denne saken.
Hennes tøffeste valg
Da bruddet ble kjent, lot ikke reaksjonene vente på seg. I sosiale medier var det mange sterke meninger om valget hennes.
Folk mente hun burde blitt, at hun sviktet mannen.
– Det var tøft å lese, innrømmer Dora.
Så slo det henne at de uttalte seg om et liv de overhodet ikke kjente til.
– Disse nettrollene vet jo ingenting om vår situasjon.
Hun understreker at beslutningen hennes hverken handlet om mangel på omsorg eller kjærlighet.
– Jeg brukte lang tid på å forstå hva jeg følte, og jeg slet med skyldfølelse. Selvfølgelig gjorde jeg det.
Hun tror mange kvinner vil kjenne seg igjen i ønsket om å være lojal. Behovet for å strekke seg enda litt lenger.
– Men ingen bør gi bort absolutt hele seg!
Når vi spør hva hun er mest stolt av, svarer hun:
– At jeg klarte å gå.
Ordene blir hengende i luften.
– Folk får mene hva de vil. Hva andre tenker om meg, kan jeg ikke styre.
Angrer ikke
Hun ser ned i tekoppen foran seg før hun fortsetter.
– Jeg angrer ikke på bruddet. Å lytte til min egen stemme og vende ryggen til forventningene rundt meg, satt langt inne.
Det er særlig én følelse Dora vender tilbake til når hun beskriver denne perioden av livet: frihet. Kalenderen er fortsatt velfylt. Dora fyker rundt på jobber over hele landet. Forskjellen er at hun nå også prøver å gjøre plass til andre gleder.
– I årevis har mamma og pappa sagt at jeg burde lære meg å være litt lat, ler hun.
– Jeg kjeder meg, for eksempel, etter fem minutter i ro på en solseng.
Kommentaren faller på en av sommerens varmeste dager. Solen steker utenfor vinduene.
Doras planer er gjerne mer av det aktive slaget. Til jul håper hun å reise på skiferie med barna, og når sønnen neste høst også begynner å studere i Australia, drømmer hun om å bo med dem på Gullkysten et halvt års tid.
– Jeg har nemlig en bokidé jeg vil realisere, røper hun med et lurt smil.
Det er likevel å skape plass til flere daglige opplevelser ved siden av jobben hun øver mest på nå.
– I morgen skal jeg til Hammerfest for å holde foredrag. Arrangøren spurte om jeg ville ha en omvisning i byen. Før i tiden hadde jeg takket nei.
Hun vet det med sikkerhet.
– Jeg har reist Norge rundt, men enten stått på scenen eller vært på hotellrommet. Denne gangen takket jeg ja til å være sosial.
Hun virker overrasket – over seg selv.
– For meg er det faktisk stort, smiler hun.
Vil ikke stresse
Dora ønsker også å gå mer på teater, eller arrangere en spontan piknik i en av parkene i sitt nye nabolag.
– Jeg tenker mindre på hva jeg burde gjøre. I stedet prøver jeg å følge det jeg har lyst til.
Hun gir et eksempel. Samme dag som dette intervjuet fant sted, ønsket «God morgen Norge» å ha henne på besøk i studio.
– Selv om jeg allerede hadde tre avtaler i dag, ville den gamle meg ha klemt det inn – flink pike, liksom. Nå kjente jeg etter og slo det fra meg. Jeg vil heller nyte de avtalene jeg har, i stedet for å stresse, sier hun, fornøyd med valget.
Til spørsmålene om «dagens Dora» kommer vi ikke utenom det at hun nå er singel. Ser hun for seg å være alene resten av livet?
Svaret kommer kontant.
– Nei, det gjør jeg ikke. Akkurat nå nyter jeg det, men jeg er slett ikke ferdig med kjærligheten.
Hun legger til:
– Jeg har bare ikke dårlig tid lenger.
Å gi litt mer F
Denne høsten har Dora premiere på forestillingen «FØKK». Hun regner med at standupshowet vil gå i to år.
– Jeg tror det blir mitt siste, avslører hun.
Forestillingen tar utgangspunkt i overgangsalderen, selvfølelse, forventningene vi bærer med oss gjennom livet og hvor lett det er å glemme seg selv i ønsket om å være alt for andre. Dora omtaler showet som et vekkelsesmøte for kvinner.
– Nå er det vår tur, sier hun med styrke i stemmen.
Hun mener altfor mange kjenner på et press om å få til absolutt alt. Gjennom sitt virke møter hun stadig mennesker som tviler på seg selv, selv om de på overflaten fremstår sterke og vellykkede.
– Det går inn på meg. Jeg synes det er sørgelig mange som har lave tanker om seg selv.
Hun mener spesielt vi kvinner ofte går rundt med en indre kritiker som får altfor stor plass. Ett av mange temaer Dora løfter frem med humor.
– Vi ler jo som regel best av det som treffer oss.
«FØKK» handler slett ikke om å slutte å bry seg, men snarere om å bruke mindre energi på det som ikke beriker tilværelsen.
– Jeg kommer alltid til å bry meg om andre, understreker Dora.
– Men jeg trenger ikke lenger å være bra nok i alles øyne.
Hun håper publikum vil gå hjem med større tro på sin egen verdi enn da de kom.
– Altfor mange går rundt og tenker at de ikke er pene, flinke, interessante eller vellykkede nok.
Hun rister på hodet. Dora vet hvor mye energi som går med til å søke bekreftelse utenfra.
– Ingen får til alt.
Så kommer smilet.
– Takk og lov for det.