– Jeg betaler for feilene min mor gjorde da hun var gravid

Jeg ble født for tidlig og var bitte liten, starter Kirsten (35) sin fortelling. 

– Som mamma til to sunne barn i dag får jeg inderlig vondt ved tanken på hvorfor. Sannheten er den at min biologiske mor både var alkoholiker og narkoman, og hun hadde ikke vilje til å stoppe under svangerskapet. Alt hun tyllet i seg, ble ufortynnet sugd opp til meg via morkaken. I åtte måneder hadde jeg like høy promille som henne. 

Ingen vet hvor mye alkohol eller rusmidler som skal til før det oppstår skade hos et barn. 

Forbruket til Kirstens mor var så stort at legene aldri tvilte på at barnet var påført skade. Som nyfødt ble hun tatt fra moren, som ikke satte seg imot, og adoptert bort.

– Jeg kom til verdens snilleste foreldre og fikk to fantastiske, eldre søstre; deres biologiske barn. Det går ikke an å bli mer heldig enn meg – sånn sett, men helsemessig har jeg hatt mye å slite med. Mamma og pappa hadde en svært tøff start med meg. De første seks månedene hadde jeg alvorlige abstinenssymptomer. Visstnok slet jeg også med å knytte nære bånd. De er begge leger og var klar over at jeg kom med alvorlige skader.

– Hva er det første du husker selv?

– At jeg ble lett frustrert, både fordi jeg slet med å lære ting og løse problemer. Ta for eksempel det å knytte skolisser. En klassisk lærdom for småbarn, som de fleste takler etter noen forsøk. Det gjorde ikke jeg! Noe som førte til både sinne og gråt. Jeg beundrer mamma og pappa for å ha holdt ut. Jeg var et hissig barn! sier hun ærlig.

– Hva var de største utfordringene under oppveksten?

– Lærevanskene. Jeg var rastløs, eller snarere hyperaktiv, og slet med å lære og huske. Det tok meg også mange år å forstå konsekvensene av handlingene mine. I tillegg forble jeg liten og tander av vekst, som du jo kan se, sier hun og klapper hendene mot den spede kroppen. 

– Jeg egnet meg overhodet ikke innen idrett, ler hun.

Fine rynker kommer til syne rundt de smale, blå øynene. Hun ser gladere ut.

– Jeg er glad, understreker hun, var og oppmerksom av vesen. 

– Takket være mine tålmodige og ressurssterke adoptivforeldre fant jeg min vei i livet. 

Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter

Tøff start

Det første leveåret var Kirsten mye inn og ut av sykehus.

– Selv husker jeg jo ingenting, men vil tro at det ubevisst har preget meg.

Hun hadde store problemer med mage- og tarmsystemet, ble behandlet for infeksjoner og måtte også fjerne en nyre.

– Jeg kjempet for livet og vant, sier hun og reiser den ene hånden seirende.

Foreldrene har innrømmet at adopsjonen ble tøffere enn de hadde forestilt seg.

– Men jeg har aldri tvilt på at de elsker meg. De ga aldri opp å kjempe med og for meg! 

– Hvordan føles det å betale for de feilene din biologiske mor gjorde?

Øynene hennes fylles brått med tårer. – Det er fremdeles sårt, sier Kirsten med lav stemme.

– Jeg velger å fokusere på det positive. Som gode venner, lærere som har støttet meg, og et trygt nærmiljø i en småby. 

– Har dere vært åpne om din bakgrunn?

Nå må hun tenke seg om. – Vel, det er ingen hemmelighet, men heller ikke noe vi har annonsert. Noe jeg setter pris på. Jeg følte meg annerledes nok som jeg var.

– Kunne du ha hjulpet andre ved å være åpen? 

Kirsten ser ikke ut til å like spørsmålet. 

– Jeg føler ikke at temaet er min oppgave å opplyse om, sier hun kort. – Det får holde at jeg fremmer budskapet om å leve sunt som gravid her. 

Stemningen mellom oss kjennes tyngre.

– Beklager, sier hun kjapt. 

– Innimellom sliter jeg fremdeles med å kontrollere følelsene, spesielt irritasjon. 

Selvironisk føyer hun til: – Det er nok bra at jeg allerede som ung tok et standpunkt om aldri å prøve rusmidler. Jeg drikker ikke engang et glass vin. Hvem vet, kanskje hadde jeg ikke tålt det? Det er beste ikke å la seg friste. 

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Mange barn 

Kirsten nevner at det er store mørketall når det gjelder barn som blir født med russkader, enten det gjelder alkohol, narkotika eller sterke medisiner. 

Det er ingen tvil om at hun ønsker å rope ut om faren.

– I mange tilfeller blir ikke diagnosen satt før barnet kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten, henvist for adferds- og/eller lærevansker, vet Kirsten.

Hun arbeider selv innenfor helsevesenet.

– Min biologiske mor var i det minste ærlig om sitt misbruk. Dermed var det mulig å sette i gang en tidlig utredning av mine skader. 

– Har du møtt henne? 

– Hun døde dessverre før jeg kjente til min historie, og etterlot ingen nær familie. Jeg tror hun var et ensomt menneske. Kanskje burde jeg være mer nysgjerrig, men jeg har hatt mer enn nok med å takle skadene hun ga meg. 

– Hva vet dine barn om denne historien? 

– De er ennå for små, fire og seks år. Når barna blir eldre, skal jeg fortelle at jeg er adoptert og svare på spørsmålene deres. En «fun fact»: Mine søstre og jeg er veldig like. Få vil tro at jeg er adoptert.

Mannen hennes kjenner sannheten.

– Han er selv adoptert. Det knytter oss sterkt sammen. Spesielt nå som vi har egne barn. For selv om vi begge er høyt elsket av våre adoptivforeldre, er det første gang i livet at vi lever med to skapninger som også biologisk er i slekt med oss. Den følelsen er helt fantastisk, og meg gir den også en indre ro, sier hun varmt.

– Peter og jeg ønsker oss en haug med barn! Jeg er faktisk gravid på nytt, røper Kirsten og klapper hendene over den usynlige kulen på magen. 

– Barn fortjener kjærlighet fra første stund.