Perioden i Einar Gelius' liv satte dype spor: – Jeg mistet alt

Han kommer gående fra bilen med bestemte skritt. I hendene holder Einar Gelius (66) nøklene til kirken.

– Da går vi inn, sier han.

Nøkkelen settes i låsen. Døren glir opp, og vi følger ham inn i stillheten. Det er høyt under taket i Strøm kirke på Skarnes.

Se video: Lilli Bendriss: – Døden er ikke noe å være redd for 

Kirkerommet ligger halvmørkt foran oss: med benkerader, alter og den særegne roen som bare finnes i rom der mennesker i generasjoner har kommet med sorg, glede, kjærlighet, skyld, håp og bønn.

– Vi må sette på litt lys, sier han mildt.

Snart skal prestekjolen pakkes ned for godt. Men før det skjer, skal han ta den på én siste gang. For oss. For bildene. Kanskje også litt for seg selv.

Kreftdiagnosene

Etter 40 år som prest er Einar Gelius ved veis ende. Han har døpt barn, viet forelskede par, konfirmert ungdommer, trøstet sørgende, provosert kirkeledere og vært opptatt av å snakke om Gud på en måte folk flest kan forstå.

– Nå er det slutt, understreker han.

Så blir han stille et øyeblikk.

– Ja, legger han til, nesten som om han må bekrefte det for seg selv.

Tidligere samme dag holdt han sin siste gudstjeneste – kirken var nesten full.

– Det var kolossalt med folk. Veldig koselig, men også litt vemodig. Det at man skal slutte …, sier han, og lar setningen bli hengende i rommet.

Så trekker han pusten.

– Men jeg er også lettet. Dette er ikke noe jeg kom på i går. Det er veloverveid. Jeg har tenkt på det en god stund. Alt til sin tid, konstaterer han.

De siste årene har kroppen gjort ham oppmerksom på nettopp det.

– Helseutfordringene jeg har hatt de siste årene, har gjort at jeg blir sliten. Først prostatakreften. Så to runder med føflekkreft. Da blir du litt sliten. Også mentalt, forklarer han.

Døden har han tenkt på hver eneste uke. Det er en del av prestegjerningen. Og når man er tett på andres sorg, er det naturlig at man også begynner å tenke på sin egen.

Da kreftdiagnosene kom, var han ikke fremmed for tanken om å gå ut av dagen.

– Jeg er ikke redd for å dø. Men jeg har ingen planer om å forsvinne nå. Jeg vil se barnebarna mine vokse opp, legger han til. 

– Mange har vært sinte

På armen har han tatoveringer fra tiden som Vålerenga-prest: et kors, et anker og et hjerte.

Tro. Håp. Kjærlighet.

– Det er stort sett det jeg snakker om. Livet. Det er summen av hele prestegjerningen min. Å gi mennesker noe å tro på. Gi dem håp. Og gi dem troen på kjærligheten, poengterer han og blir blank i øynene.

– Har du fått det til?

Han trekker litt på det.

– Jeg vet ikke hvordan andre prester har det, men jeg har alltid fått mange tilbakemeldinger. På godt og vondt. Det er jo ikke alle som har likt det jeg har holdt på med. Mange har vært sinte på meg, men jeg setter veldig pris på når folk sier: «Du snakker så vi forstår», forteller han.

For Einar Gelius har det kanskje vært den fineste attesten.

– Da vet jeg at jeg har klart å berøre noen.

Mange har delt sine innerste tanker med ham. Han har lyttet til samlivskriser, sorg, skyld, skam og hemmeligheter. Han tror han har hørt det meste. Ingenting overrasker ham lenger.

Livets ytterpunkter

– Det må jo ha blitt noen tusen menneskemøter. Det er nok enkeltmøtene jeg husker best; både i glede og sorg, sier han.

Noen av dem har aldri sluppet taket. Han forteller om den gangen han ringte på hos foreldrene til en ung kvinne som var blitt drept. Han husker sokkelesten. Stillheten. Øyeblikket før han måtte si ordene som skulle forandre alt.

– Jeg måtte fortelle dem at datteren deres var død, minnes han.

Han husker også en begravelse av en ung far. Kisten sto inne i kirken. Rundt den løp to små barn og lekte.

– Slike ting blir du aldri vant til.

Han har vært den som kommer inn når livet rakner. Når noen har mistet et barn. En ektefelle. En forelder. Når en familie sitter igjen med spørsmålet ingen kan svare på: Hvorfor?

– Når du begraver små barn eller unge mennesker, blir det aldri rutine. Da er det like ille hver eneste gang.

Og ofte finnes det ikke svar.

– Mange ting finnes det ikke noen logiske svar på, erkjenner han.

– Har det forandret troen din?

– Jeg tror ikke jeg har forandret troen min så mye, men en blir kanskje mer tvilende jo eldre man blir.

Han smiler litt.

– Men jeg tenker at det er sunt å ha et kritisk og tenkende forhold til troen. Tvil er en del av det å tro.

For ham er troen ikke først og fremst et regnestykke som skal gå opp. Den sitter et annet sted.

– Troen sitter i hjertet ditt. Hjertet er noe annet enn hodet.

Vålerenga-presten

Mange vil alltid forbinde Einar med Vålerenga i Oslo. Han kom dit i 1995 og ble værende i 16 år. Det var der han ble kjent som «Vålerenga-presten».

En folkekjær, synlig og uredd prest som fylte kirkerom, støttet laget, snakket rett frem – og etter hvert havnet i noen av de største stormene i livet sitt.

– Når jeg ser tilbake, var tiden på Vålerenga på mange måter den beste tiden i livet, men også den vanskeligste.

Det var også i denne perioden han gikk gjennom skilsmissen. Barna var fortsatt unge.

– Når du er så synlig som jeg var den gangen, og prest i tillegg, blir privatlivet ditt på mange måter også en offentlig greie. Det var ganske tøft, erkjenner han.

Senere kom bråket etter at han ga ut boken «Sex i Bibelen». Konflikten med kirkeledelsen endte med at han sluttet som sokneprest på Vålerenga.

– Jeg mistet både hus og hjem og jobb. Alt sammen, forteller han.

Han opplevde at han sto alene i møte med kirken, men ikke blant folk.

– Uten støtten fra folk hadde jeg aldri overlevd i kirken. Jeg har aldri opplevd denne støtten fra lederne mine, sier han.

Telefoner, brev og meldinger kom. Folk stoppet ham på gaten. Mange meldte seg også ut av kirken i protest mot behandlingen av ham.

– Det var et enormt folkelig engasjement. Det følte jeg på.

Likevel kostet det.

– Når jeg tenker tilbake nå, var det tøft. For jeg mistet alt. Stedet jeg hadde bodd i 16 år. Jobben. Identiteten min.

Men han angrer ikke.

– Livet er for kort til å angre. Ikke alt har vært like gjennomtenkt, men jeg har gjort det jeg har trodd på. Og jeg har prøvd å være meg selv, forklarer han.

Stillheten

Når han nå slutter, skal han først og fremst hvile. Og hvile gjør han på Sørlandet, nærmere sagt i Arendal, hvor han har barndomshjemmet sitt.

Dit reiser han når han trenger å roe ned. Nå skal basen hans være der, i nærheten av datteren og barnebarna Leah og Jonathan. Ikke altfor langt unna sønnen som bor i Oslo.

– Sørlandet har vært et tilfluktssted. Et sted hvor jeg kan hvile og være meg selv, beskriver 66-åringen.

Han liker å være på sjøen.

– Det gir en egen følelse av ro, forteller han.

Behovet for stillhet har også vokst seg viktigere.

– Når du går oppi så mye folk som jeg gjør, blir det også deilig å være alene.

Sirkelen er sluttet

Einar har kanskje alltid vært litt forut for sin tid. Allerede for 40 år siden, helt i begynnelsen av prestelivet, arrangerte han en gudstjeneste sammen med Åpen kirkegruppe for homofile og lesbiske.

Det var en tid da slikt fortsatt skapte sterke reaksjoner.

– Det ble veldig mye bråk den gangen, minnes han.

En klokker sa opp jobben sin i protest. Samtidig kom det mennesker langveisfra. Fra små bygder. Skeive og pårørende. I dag er situasjonen en annen. Homofile og lesbiske kan gifte seg i kirken.

– Det har skjedd mye. Heldigvis.

På avskjedsgudstjenesten fikk han en uventet hilsen fra fortiden. En mann kom bort til ham etterpå. Einar kjente ham igjen.

Mannen var leder i Åpen kirkegruppe den gangen, for 40 år siden. Han kom for å takke Einar. Det ble et sterkt øyeblikk.

– Da føltes det som om sirkelen ble sluttet. Da skjønner jeg jo at det jeg har holdt på med, har vært viktig for noen mennesker, resonnerer han med et smil.

Han står i kirkerommet i Strøm kirke og ser seg rundt. I 40 år har mennesker kommet til ham med det de ikke klarte å bære alene. Nå legger han prestekjolen bort, men ordene på armen skal fortsatt følge ham.

Tro, håp og kjærlighet.

– Det er det livet handler om. 

Tiril sa opp jobben: – Det har vært tøft