Doras elleville familiehistorie: – Ganske utenkelig å gjøre noe sånt i dag

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Tanten min, som faktisk også het Dora, dro som ung til Tucson, Arizona.

Hun gikk et års audiopedagog-studie, for hun ville bli lærer for døve, og i løpet av året, på tampen av oppholdet, hadde hun en kort flørt med en ung gutt som het David. Han var fra Indonesia og var også i USA i ett år, siden han var et stort baskettalent.

Se video: NRK-profil Selma Ibrahim har en klar oppfordring til dem som sliter med å komme seg over datingkneika.

Så kom Dora tilbake til Island med en aldri så liten «gave» i magen, men det var hun ikke klar over før noen måneder senere.

I 1970 var det ganske krise, for «man skal jo være gift når man får barn!». Hun var jo ganske fortvilet over dette, så hennes taktikk var rett og slett å prøve å ikke tenke på det! Men magen vokste, og det ble etter hvert umulig å skjule.

Brev med ring

En dag satte foreldrene hennes, altså mine besteforeldre, seg ned ved siden av henne og sa at de visste hva som var i ferd med å skje.

Det var jo umulig å ikke se det. De var av den gamle skolen, så min bestefar sa at nå måtte barnefaren vite hva som skjedde, og så måtte de gifte seg. De skulle jo tross alt få barn!

Selv om de kun hadde hatt en kort affære, tok tanten min pennen fatt og skrev et brev til David. Hun fortalte at hun var gravid med hans barn, og at termin var en gang i slutten av januar.

Og så la hun ved en giftering som hun trodde ville passe på ringfingeren hans. (Ganske utenkelig i dag å gjøre noe sånt!) Så sendte hun brevet og ante ikke hva som ville skje videre.

Litt av en dag!

Etterhvert tikket det inn en telefax om at David hadde mottatt brevet og regnet med å komme til Island, men han sa ingenting om når.

Månedene gikk, tante hørte ikke noe fra David, men så, 26. januar 1971, var det søndagslunsj i familien. De skulle akkurat til å sette seg for å spise da hustelefonen ringte. Husk at dette var en tid da folk ikke ringte i tide og utide, så det var alltid noe spesielt når det skjedde.

Min bestefar reiste seg opp og gikk for å svare. Det viste seg at de ringte fra flyplassen, for der sto det en ung fyr i shorts og T-skjorte (minner om at dette var i januar, på Island!), uten visum, som skulle besøke en viss Dora som var gravid med hans barn. Kunne det stemme at det var hans datter det var snakk om?

Til tross for at bestemor og de fem barna som satt ved spisebordet, bare fikk med seg bruddstykker av samtalen, skjønte jo min høygravide tante at det var David som jaggu meg hadde kommet til Island.

Med den overraskende innsikten og realiteten som slo inn, utløste det rett og slett at fødselen satte i gang!

Vannet gikk mens faren hennes sto i telefonen og snakket med noen fra flyplassen om hvordan de kunne løse dette med visum.

Lettere sjokk

Så da var det bare å komme seg til sykehuset, vel vitende om at faren til dette barnet var ankommet landet og sannsynligvis kom til å rekke fødselen.

Så tante Dora dro til sykehuset, mens broren hennes, som nylig hadde tatt lappen, kjørte til flyplassen for å hente sin nye «svoger».

Der møtte han David, som aldri hadde hørt om snø engang, lånte han noen varme klær og så bar det rett til sykehuset, for denne unge mannen skulle jo tross alt bli far!

Tante Dora har fortalt meg om en heftig setefødsel, men også en veldig spesiell følelse da det inn døren kom en fyr hun hadde et kort forhold til for mange måneder siden, som nå plutselig skulle være med på noe så privat og sårbart som en fødsel – med en altfor stor giftering på ringfingeren og et lettere sjokkert uttrykk i fjeset gjennom timene som gikk.

Noen timer senere kom fetteren min, Páll Ásgeir Davidsson, til verden. En nydelig gutt, halvt islandsk og halvt indonesisk. Med foreldre som var satt ut både av fødsel, av å bli foreldre og for å møtes igjen på en såpass spesiell måte.

Forble gift i mange år

Det er jo noen ganger du leser i intervjuer at spørsmålet «den dagen jeg aldri glemmer», dukker opp. Hadde Dora og David fått dette spørsmålet, tror jeg alle vet hva de ville svart! For en start på et forhold.

Ikke bare var det uhørt å få barn uten å være gift, i tillegg hadde barnefaren mørk hud! På Island på 70-tallet var det svært få utlendinger, så det hele var ganske uhørt.

Men gift ble de, og det gikk bra lenge, utrolig nok. De var gift i 17 år, fikk tre fantastiske gutter, men skilte seg fordi de rett og slett var så utrolig forskjellige. De forble gode venner livet ut, og David bodde på Island helt til han døde for to år siden. Dora døde i 2018 av lungekreft, bare 69 år gammel.

Heldigvis opplevde de begge kjærligheten igjen og hadde gode liv. Og nå er Páll Ásgeir 56 år og lever i en tid der det er ganske utenkelig at noen som blir gravide, MÅ gifte seg, selv om de knapt kjenner hverandre. Eller at det å kommunisere med stor avstand er såpass kostbart at man sender et brev fordi det å ringe er så dyrt.

Verden har endret seg enormt, og det er jo gjerne gjennom historier fra den tiden at man skjønner hvor store forandringene faktisk er.

Hva med deg?

Så det var en liten historie om noe stort som skjedde i familien min for mange år siden.

Alle familier har historier. De er verdt å formidle videre, enten det er fordi de er rare, morsomme, spesielle, skremmende eller absurde; vi kan lære av dem og forstå tidligere generasjoner bedre. Og dermed også oss selv, og gjøre at vi kan verdsette hvordan verden stadig er i endring.

Hvordan er det i din familie? Det er jo ingen som har alt på stell, der alt har gått på skinner, alltid. Det hadde jo også vært veldig kjedelig!

Hør med familie og slekt, spør de eldste om rare ting bakover i tid. Kanskje du også har en ko-ko historie du vil dele? Det blir alltid litt ekstra interessant når det er sanne historier, tross alt!