Tobias Sten var 17 år da han fikk beskjeden fra legen som endret alt

– Denne her!

Tobias Sten (22), Stords største eksportartikkel om ­dagen og Norges nyeste superstjerne, plukker forsiktig ned en tolvstrengers gitar av merke Martin HD12-28 til den nette sum av 48 850 blanke kroner.

Vi er i gitarbutikken Deluxe Music, et sted hvor Sten har tilbrakt mye tid og lagt igjen mye penger det siste året. Han slår en akkord, og vellyden fyller det lille rommet. Han sukker høyt.

– Ein sånn her må eg berre få meg!

Se video: Katrine og sønnen Sondre om «Sommerhytta» (artikkelen fortsetter under videoen)

– Du har vel råd til det nå, etter utsolgte konserter, flere Spelemann-priser og et nytt album som ikke ser ut til å gjøre det dårligere enn ditt første?

– Jeg bruker altfor mye ­penger her, sier han en tanke bekymret. Antageligvis av gammel vane.

For plutselig er det som om virkeligheten igjen går opp for ham. Han trekker på skuldrene og smiler.

– Vel, vi får se, sier han ­fornøyd, ja, så fornøyd som bare en mann som i disse dager lever ut stjernedrømmen kan være.

– Lever to liv

Et par timer tidligere, på en restaurant på hippe Grünerløkka i Oslo, kanskje så langt fra Distrikts-Norge som det er mulig i å komme i dette langstrakte landet, har Sten nettopp ankommet.

Litt senere enn planlagt, men med gyldig grunn: Han måtte hente Stetson-hatten før fotografering. For en countrysanger uten ekte cowboyhatt er som en countrylåt uten store følelser.

– Jeg føler at jeg lever to liv, sier Sten og tar plass innerst i den formiddagsstille restauranten.

– Når jeg er på turné og står på scenen foran tusenvis av mennesker, blir kjørt rundt i fine biler og fly og … whatever, så er det ett liv – som er veldig forskjellig fra når jeg er hjemme hos mormor på Stord og spiser vafler på terrassen. Altså, det er veldig hyggelig, men det er to helt forskjellige liv.

Det 22-åringen fra Stord opplever om dagen, er som klippet ut av en «13 på dusinet»-film.

En historie så breddfull av klisjeer at man skal være utstyrt med en solid mengde selvkontroll for ikke å trykke videre på fjernkontrollen.

Det er historien om den sympatiske artisten og låtskriveren som i årevis har snekret låter basert på egne opplevelser, og som melder seg på en talentkonkurranse, får platekontrakt med et stort plateselskap – og på rekordtid vinner de gjeveste prisene i bransjen. Og hjertet til det store publikum.

– Nei, slår han bastant fast.

– Jeg tror ikke jeg helt forstår hva som skjer for tiden – hvis det er lov å si.

«Heimakjær»

Nylig kom Stens nye album «Heimakjær». Tittelen er ikke tatt ut av luften, han legger ikke skjul på at han er nettopp det, altså hjemmekjær. Men hvor er hjemme for ham?

– Hjemme vil alltid være mamma sitt hus i Hystad på Stord, svarer han kontant.

– Du trives ikke så godt i Oslo?

– Jo, men jeg bor i en tredve kvadratmeter stor leilighet her, og det er nok mer en base enn et hjem. Jeg holdt 85 konserter i fjor, og da sier det seg selv at det nesten må bli sånn. Når jeg går rundt her i Oslo, føler jeg at det er noe som mangler. Jeg klarer ikke sette helt ord på hva, men …

Han tenker seg om.

– Livet mitt er jo snudd helt opp ned det siste året, så ingen ting er som det var.

Forlot janteloven

Det var hverken låtskriver eller artist han skulle bli. Langt ifra. Tobias Johannessen Stenersen, som det står på ­førerkortet hans, skulle bli svømmer.

Lenge satset han alt på det, og var – som han passe beskjedent sier: «ganske god». Han kvalifiserte seg til NM, og oppholdt seg store deler av døgnet i svømmehallen.

Men en dag fikk han en beskjed som skulle få store konse­kvenser, både for ham og ­andre. Han husker det i detalj fremdeles. Hvordan det var å sitte der, 17 år gammel, på ­legekontoret.

– Jeg hadde fått betennelse i begge skulderbladene og fikk klar beskjed om at jeg måtte holde meg unna bassenget i ett år. Minst. Det var ikke så gøy, men …

Han smiler bredt.

– Det var da jeg plukket opp gitaren.

Nå var ikke musikk upløyd mark for unge Tobias. Han ­beskriver seg selv som svært aktiv, og hadde allerede spilt i musikkorps og i rockeband.

Men nå bestemte han seg for å satse for fullt. Og det gjorde han. Timene som før ble tilbrakt i svømmehallen, ble nå brukt til å øve på akkorder, fingerspill – og låtskriving.

Men han hadde større drømmer, større ambisjoner. Så en sensommerdag i 2023 pakket han den lille Polo-en sin smekkfull av kofferter, bager, hatter og gitarer, satte bilen i første gir, trykket på gassen og la kursen mot musikkutdanning på Lillehammer.

– Det er kanskje den mest befriende følelsen jeg har kjent på så langt i mitt liv. Jeg elsker Stord, men som på så mange andre småsteder i Norge, står janteloven ganske sterkt der. Kultur står heller ikke så veldig høyt i kurs. Så da jeg satte meg i bilen og kjørte over Filefjell, følte jeg at nå kunne jeg endelig være meg selv.

–Høres ut som en skikkelig sånn «nå starter livet»-følelse?

– Å, ja! Til de grader. Jeg ankom en hybel på Lillehammer uten å kjenne en sjel. Uten å ha vært der før. Og da tenkte jeg: Fy faen, jeg er klar, altså!

Naturlig rus

Klar var han også da plateselskapet Universal utlyste en konkurranse for å finne «Norges nye countrystjerne». Han hadde jo håpet at det skulle gå bra, selvtillit sto ikke på mangellisten til unge Sten, men han ble likevel overrasket da telefonen ringte.

I den andre enden var Maria Komissar, som da jobbet i Universal, og som nå er hans manager. Da hun gratulerte ham med seieren og ønsket ham velkommen i plateselskapets stall, var Sten selvfølgelig overlykkelig. Men samtidig tenkte han også på noe helt annet.

– Det jeg tenkte var: «Nå begynner det. Nå begynner jobben».

Sten hadde rett. For det er en jobb, tidvis en ganske slitsom jobb, å være artist. Kanskje enda mer hvis man er ung og ønsker å smi mens jernet er varmt.

Han klager ikke, tvert imot er Sten opptatt av å understreke hvor heldig han er. Hvor ekstremt privilegert han føler seg. Men han er samtidig ærlig nok til å innrømme at det koster.

– Det har absolutt en pris. Om det er biologisk eller ­psykisk, vet jeg ikke, men jeg tror ikke menneskekroppen er ment for å ta inn så mye ­dopamin …

– Også kalt «hjernens lykke­stoff» …

Sten nikker og fortsetter:

– Ja, det skaper en slags ­naturlig rus. Jeg får enormt med dopamin når jeg står på scenen foran masse folk. Som selvfølgelig er helt fantastisk. Og så, kort tid etterpå går jeg rett til et upersonlig, mørkt ­hotellrom. Helt alene. Og da kommer tvilen. Da er det lett å bli sittende og tenke om det jeg gjorde var bra nok, selv om jeg innerst inne vet at det var det.

– Er ikke det ganske vanlig?

– Jeg vet ikke, men for meg er det i hvert fall det. Jeg tror ikke artistlivet er bare sunt – hvis du ikke har kontroll på det psykiske.

– Har du det?

Han nikker.

– Ja. Jeg mener absolutt det. Jeg vet at det er dette jeg er ­laget for å gjøre. Men jeg tror det er viktig å være åpen og ærlig overfor mine omgivelser. Hvis jeg ikke har en bra dag, sier jeg fra.

Åpen og ærlig. Det er en av tingene det stadig større publikummet til Sten synes å sette svært høyt. Som i balladen «Hymnen» som er inspirert av foreldrenes skilsmisse.

Kvinnekunnskap

Det var desember, og Tobias var ti år gammel. Han hadde lagt seg, men siden han var mørkeredd sto soveromsdøren på gløtt. Fra kjøkkenet kunne han høre foreldrene snakke sammen.

– Da jeg kom inn på kjøkkenet, så jeg at pappa gråt, noe jeg aldri hadde sett før. Jeg skjønte at noe var veldig galt, men siden jeg var yngst, fikk jeg ikke servert sannheten med en gang.

– De ville beskytte deg?

– Ja, man skal jo liksom det, for at barn skal unngå skade i ettertid – noe som er «bullshit», spør du meg. Etter hvert sa mamma at pappa ikke skulle feire jul med oss det året, og med tiden fikk jeg vite hvorfor, sier han nøkternt.

– Hvordan er forholdet til dine foreldre i dag?

– Jeg har alltid vært gode venner med både mamma og pappa. Mamma har holdt meg i ørene hele tiden, ja, hun gjør det fremdeles – som jeg synes er bra. Og pappa er beste­vennen min. Jeg snakker til ham som jeg snakker til mine kompiser. Så forholdet til dem begge er veldig bra.

– Det sies at for å skrive – og å synge – overbevisende om sterke følelser, så må man ha opplevd noe lignende selv. Kjenner du deg igjen i det?

– Ja. Og det tror jeg er helt riktig.

– Du synes å ha bred appell til kvinner i et relativt stort aldersspenn. Hva tror du det skyldes?

Sten tenker seg om.

– Jeg tror ikke kvinner er bortskjemt med menn som snakker ærlig og rett ut om  følelser.

– Men akkurat der er du på hjemmebane, fordi du vokste opp med mor og to eldre ­søstre?

– Jeg kan nok langt på vei takke dem for det, ja. Jeg ble tidlig ganske klar på hvilke samtaler man bør ta og hvilke krangler man bør styre utenom. Og så var jeg mye sammen med jenter i oppveksten. Mens de andre guttene spilte fotball og Playstation, spilte jeg «Bom 50» eller «Nødt eller sannhet» med jentene.

– Har denne erfaringen kommet godt med – også privat?

Sten nikker igjen.

– Absolutt. Når du får deg dame, er det en del ting du må lære, og det er ikke alltid bare bare.

Ved første blikk

Kanskje er det ikke så veldig overraskende, men måten Tobias Sten traff sin samboer på, er også noe som kunne vært klippet ut fra en film.

Men «kjærlighet ved første blikk» er faktisk noe som også skjer i virkeligheten.

De var begge invitert på Halloweenfest. Ingen av dem likte å kle seg ut, så de iførte seg hodeplagg – henholdsvis cowboyhatt og kapteinslue – og fant hverandre på dansegulvet til de smekre tonene av Abbas «Dancing Queen».

Før de siste tonene fadet ut, var det gjort.

– Det skjedde nesten sånn. Det tok kanskje litt lengre tid, men det tok bare to uker før jeg spurte henne om hun ville bli samboeren min. Jeg tenkte nå eller aldri, og hun sa ja, sier han fornøyd.

«Hun» heter Eli, og er i dag samboeren hans. Altså, når han ikke er ute og spiller. Eller øver. Eller jobber med lansering av ny musikk, som nå.

Låten «Tilgi meg» handler om nettopp dette. Så hvordan går det? Blir Sten tilgitt av sin samboer?

– Ja, jeg tror det. Og jeg tror det er veldig bra at vi møttes før jeg fikk suksess. Å ha en partner som kan holde deg på jorden når det tar av, er viktig. En som ikke roser alt du gjør, men som er kritisk og direkte. Hvis du bare omgir deg med folk som digger alt du gjør, blir du ikke bedre. Hadde jeg ikke hatt Eli, så hadde jeg nok festet mer, eller …

Han blir stille et øyeblikk. Så rister han på hodet.

– Nei, det tror jeg faktisk ikke ville skjedd. Jeg er veldig opptatt av å leve sunt. Ser på dette på samme måte som jeg ser på toppidrett.

– Hva betyr det?

– For eksempel at jeg drikker sjelden – og aldri før en konsert. For det går ikke.

– Så dette med at countryartister må ha en halv flaske bourbon under beltet for å gjøre en god opptreden stemmer ikke?

– Det stemmer i hvert fall ikke for meg. Tvert imot tror jeg fysisk aktivitet er enormt viktig når man jobber slik jeg og de andre guttene i bandet gjør.

– Det blir mange konserter fremover?

– Jeg tror vi skal spille på 45 festivaler i sommer. Det blir ganske tøft, og da er trening helt avgjørende. Vet du, den eneste medisinen for psyken din som du ikke får på resept og som ikke ødelegger deg, er trening. Endorfiner hjelper mot depresjon. Det er rett og slett gratis antidepressiver, sier han entusiastisk.

– Men hvis man er så sliten at man knapt orker å gå til ­ytterdøren …

– Jeg har hatt perioder der jeg har tenkt at nå er jeg for trøtt eller travel til å legge inn en treningsøkt. Men da er det enda viktigere å trene.

Han lener seg frem et hakk.

– Det handler om vilje når du ikke vil.

Borte bra …

Tilbake i gitarbutikken. Sten har byttet ut tolvstrengeren med en vanlig gitar – med prislapp på vel 40 000.

Nå ­setter han i gang med en låt av hans store forbilde, amerikanske Jason Isbell. Og bare så det er sagt: Tobias Sten lyder ikke verst på engelsk, heller.

Og da melder spørs­målet som alle unge og talentfulle norske artister får: Hvordan går det med planene om utenlandslansering?

– Jeg har spilt en del i Sverige, der dialekten ikke ­synes å være et uoverkommelig problem. Det minner litt om skånsk, så det går greit. Hvordan det eventuelt kommer til å gå i Danmark, vil tiden vise.

– Hva med countrymusikkens hjemland? Ingen store drømmer om å dra til Nashville og erobre USA?

– Jeg reiser gjerne til Nashville for å skrive låter, men det å stikke fra Norge nå, hadde blitt feil. Jeg føler at jeg ikke er helt ferdig her. For dette gir meg virkelig noe. Jeg digger det, og jeg har det bra her hjemme.

Han tenker seg om.

– Og så er det et par andre ting. Språket, eller riktigere, dialekten er en stor del av identiteten min. For hva er vel Tobias Sten uten Stord-dialekt?

Han venter ikke på svar. I stedet slår han en ny stemningsfull akkord, lukker ­øynene og smiler fornøyd.