– Hvorfor dømmer vi mødre så mye hardere enn fedre?

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Hva er greia med mødre og døtre? Hvorfor kaver så mange i nettopp denne relasjonen? Hva gjør at mammas kritikk eller manglende interesse for livet ditt gjør så vondt? Og hvorfor dømmer vi mødre så mye hardere enn fedre?

Årsaken er forenklet sagt: Din mor er din første kjærlighet. Du kommer fra henne, hun var hele din verden i starten av livet. Tilknytningen dere hadde i livets første fase, har enormt mye å si for ditt forhold til deg selv og dine relasjoner. Fordi hvis du følte deg sett, elsket og trygg, ja så blir det fundamentet ditt.

Da starter du på mange måter i pluss. Du tenker at du er verdifull fordi det er det du har lært av mamma. Det er helt utrolig hvor viktig den første tiden i livet er!

Men så kan det være uforutsette ting som skjedde da moren din fikk deg. Kanskje moren din ikke hadde det så bra da du kom til verden? Kanskje hun ikke hadde så mye overskudd fordi hun hadde nok med seg selv? Som kjent: Hvis du ikke har det så godt, så er det ikke lett å være der for andre.

Det kan være at du kom til verden som et av mange søsken, så det ble mindre tid til deg. Eller kanskje moren din gikk gjennom en fødselsdepresjon, som er langt mer utbredt enn vi er klar over. 

Eller at forholdet til faren din ikke var så godt, så ensomhetsfølelsen i den nye morsrollen var stor. Poenget er: Hvordan moren din hadde det da hun fikk deg, påvirker tilknytningen deres.

Foreldrerollen har endret seg

Det er lett å dømme, men husk at alle gjør så godt de kan. Moren din også. Hvordan var hennes oppvekst? Fikk hun mye kjærlighet? For vi lærer jo av våre rolle-modeller, men dessverre har de som er eldre enn oss, ofte ikke hatt så kjærlige og tilstedeværende foreldre som følge av den tiden de levde i.

Oppdragelsen var helt annerledes før! Det er faktisk kun de siste 30–40 årene at vi har blitt langt mer bevisste på hvor viktig den første tiden av livet er. Foreldrerollen har rett og slett endret seg enormt på relativt kort tid.

Så grunnen til at forholdet til mor ofte er vanskelig, er at du higer etter hennes kjærlighet hele ditt liv, særlig om du ikke fikk det i starten. Det er som en kjæreste du trenger bekreftelse fra, men som gir deg bare smuler. Da går du i en slags konstant sorg over ikke å bli sett eller ordentlig forstått.

Kjærester kan vi jo gjøre det slutt med, men vi har bare én mor, derfor blir vi så sårbare i den relasjonen. Hun er også samme kjønn som oss, og derfor kobler vi oss enda mer på henne, for å bli sett og anerkjent.

Sønner er også avhengige av mors kjærlighet, og hun er svært viktig for hans selvfølelse (hva han tenker om seg selv), men han ser enda mer mot far etterhvert som han blir eldre for å få aksept for den han er.

For all del, fedre ER viktige også for døtre, de kan være hele tryggheten for et barn i oppvekst og i livet! De kan være selve ankeret. Men avvisning fra mor er likevel for de aller fleste verre fordi det er hun som er din første kjærlighet og derfor så sentral.

Les også: – Når noen sier «jeg elsker deg» helt uten forbehold, trigger det noe i meg

En god indre dialog

Så hva gjør du om forholdet er sårt, vanskelig eller trøblete? Heldigvis finnes det løsninger! Dersom moren din er en person som er villig til å se på sine mønstre og tar ansvar for sin del av relasjonen, så kan terapi med mor og datter absolutt være en vei ut av uføret. Men du kan også gjøre mye selv.

Dersom moren din ikke er der at hun vil se på sitt bidrag til at forholdet deres er vanskelig, så er min erfaring at det er fullt mulig å bli din egen mor for deg selv. 

La meg forklare: Vi har alle en indre dialog. Dersom den er kritisk og hard, så har du kanskje lært det hjemmefra. Ikke nødvendigvis at moren din har vært negativ og kjeftete, men hun var kanskje kritisk mot seg selv, og så har du kopiert det? Derfor er det så viktig å endre tankesporet.

Å øve deg på å snakke kjærlig til deg selv er som om du har en supersnill mamma inni deg som sier de tingene du så gjerne skulle hørt som barn.

«Jeg liker deg, uansett.»

«Du er bra nok som du er.»

«Du gjør så godt du kan, kjære deg».

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg gikk i årevis og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!»

Repetisjon er bra

Det finnes utallige måter å si snille ting på. Velg noe som kjennes riktig for deg og bruk gjerne den setningen når du tar deg i å si noe stygt til deg selv. Det kalles affirmasjoner når vi gjentar noe, som vi gradvis tror på når det gjøres over tid. Da blir du en slags snill mamma ovenfor deg selv.

Et annet tips er å skrive brev til moren din som IKKE sendes. Der skriver du alt du kommer på, som er usagt. Et helt ærlig brev om hvordan det har vært å være deg med den mammaen du har.

La ordene komme, gjerne tårene også. Det er jo en stor sorg å ikke ha den mammaen du så gjerne skulle hatt. Og så leser du brevet for en du har tillit til, for det er også mye terapi i det å si ting høyt. Deretter kan du brenne brevet, eller rive det i mange biter.

Les også: (+) Jeg er farmor, men får ikke lov til å være det lenger

Langt vanligere enn du tror

Til slutt: Det er utrolig vondt å ikke ha en god relasjon til moren sin. Så tillat deg å sørge over det. Snakk om det til noen som du vet er der for deg. Sett ord på hva savnet handler om.

Og vær en god mamma for deg selv, ta gode valg og snakk vennlig i ditt indre. Det fortjener du! Og vit at du ikke er alene, denne sorgen er langt mer utbredt enn du tror.

Og er du mamma selv: Husk at ingen er perfekte, det er ikke det som er å være en god mor. Men hvis du sier til barna dine at du elsker dem, at du synes at de er bra nok akkurat som de er, er raus med klemmer og er der for dem, ja, da har du fått til det aller, aller viktigste, nemlig å vise kjærlighet. Og bedre niste enn dét, finnes ikke!

Les også: Jannecke Weeden: – Så dukker det plutselig opp ett menneske som ser deg

Tips

1. Bli bevisst hvordan du snakker til deg selv: Legg merke til hva du sier til deg selv, særlig når du ikke er fornøyd med deg selv eller noe du har gjort. Hvilke setninger går igjen? Hva er det du forteller deg selv?

2. Vekk med ordene! Det høres kanskje rart ut, men ta hendene foran hodet og lat som om du kaster ordene bak deg, gjerne etterfulgt av «nei!», «vil ikke!» eller rett og slett «fuck off!», om det føles naturlig. Poenget er at når vi har med kroppen i bevegelser, så er det mer effektivt enn bare å tenke «dette vil jeg ikke ha!»

3. Bytt ut kritikken med noe mer oppbyggende: Velg setninger som du kjenner du kan si, som du kan stå for. For eksempel «jeg gjør så godt jeg kan» eller «jeg har lov å være meg». Velg noe du skulle ønske moren din sa til deg da du var liten, men nå sier du det til deg selv. 

4. Rett deg opp når du sier det! Kroppen vår er utrolig; når vi sier noe negativt til oss selv, er kroppsspråket vårt også der. Vi bøyer nakken, får gjerne en litt lut holdning og synker sammen. Når du sier noe som er mer oppbyggende og positivt, så ha med kroppen i det! Rett deg opp i ryggen, brystet frem, hev hodet og skuldrene bak, som om du er stolt av deg selv!