Den spesielle hendelsen på hytta har preget Åge: – Bestandig med meg

Åge Aleksandersen (77) kunne levd godt på historien som allerede er skrevet. På utsolgte konserter. På allsang til sanger som har vært lydsporet til flere generasjoner. På en posisjon få norske artister har hatt over så lang tid.

Da er det kanskje heller ikke så rart at pulsen til utsendte journalist også stiger litt før et slikt intervju. Noen navn bærer med seg en tyngde det er vanskelig å ikke bli påvirket av.

Se video: Dette er det beste rådet Lilli Bendriss noen gang har fått

– Jeg tror jeg har puls på 200.

– Det må du ikke ha, nei, svarer trønderrockeren med stoisk ro, og tar plass i turnébussen sin.

Pulsen roer seg litt, og bussen setter kursen mot Trondheim lufthavn Værnes. 

Åge kommer rett fra scenen inne på Steinkjer kulturhus, der han under Framtidsfredag bidro til foredraget «Rockeren og revisoren» sammen med sønnen Tom. Et ytterst sjeldent, offentlig – og nedpå – møte mellom far og sønn, rockeren og revisoren.

Salen var fylt til randen.

Åge alene

Selv om akkurat denne opptredenen sammen med sønnen var unik, kan man dra paralleller til Åges nye sceneliv etter den storslåtte avslutningen med Sambandet i fjor høst.

Bandet og andre uavhengige artister og orkestre han har samarbeidet med opp igjennom årene er borte. Det er bare Åge. «Åge alene».

– Hvordan er det?

– Det er balanse på slakk line. Det går ikke an å forestille seg hvor annerledes det er, men det har gått veldig fint og.

Toneleiet går liksom litt opp på slutten. Litt spørrende og optimistisk.

Men så er det rett ned – tilbake i bass:

– Jeg har øvd noe så jævlig.

– Disse konsertene er ganske nært hvordan jeg lager sangene mine: Med en gitar, enten akustisk eller el-gitar. Og når jeg står der alene, så er jeg veldig nært utgangspunktet mitt.

Han kaller det en type læring. Her er det rom for å gjenoppdage gamle sanger og at nye skapes.

– Det føles meningsfylt.

«Det va itj nå gæli»

Da lysene på Lerkendal slukket etter konserten 6. september i fjor, markerte det den endelige slutten for Åge og Sambandet. I løpet av tre dager takket 75.000 publikummere dem for reisen.

Men det var ikke over for Åge.

– Den siste besetningen av Sambandet varte i rundt 23 år. Jeg var der at jeg skjønte at det var nok. ‘Det va itj nå som va gæli. Det eineste som va gæli, va vel mæ’, sier han og humrer.

– Jeg hadde behov for å gjøre noe annet.

At Åge da skulle ut på en soloturné, var ikke unaturlig. Men da han nylig annonserte at han har samlet et nytt band, var det nok flere som hevet øyenbryn.

– Det dukker opp nye sanger, og da må jeg ha et band, sier Åge, uten å mukke.

Ny Trondheimsnatt 

Åge, Violet Road og The Impossible Green – to av hans favorittband – har blitt til «Åge og Svarttrosten». Bandet har samme navn som en sang fra 2014. 

– I første omgang har vi spilt inn en ny sang sammen – for å kjenne på hvordan det var å spille i lag og bli kjent med hverandre.

Åge spiller av sangen «Femten tusen år», som lanseres 21. august. Den er fortsatt under arbeid, sier han. Selv om lydbildet er helt nytt, er det samtidig noe veldig trygt og kjent ved den.

– Vi kosa oss så gæli, utbryter Åge.

De to bandene kjente ikke hverandre. Ifølge Åge ligger nøkkelen til suksess i forberedelsene.

– Vi har hatt fysiske møter i Trondheim, teamsmøter, og så videre, og så videre. Og så møtes vi, og PANG, så var det i orden.

– Gikk det radigere å koble de to bandene enn du trodde?

– Nei. Det gikk akkurat som jeg trodde, sier Åge og smiler lurt.

– Men det fordi det er proffe folk som hadde forberedt seg, som hadde skjønt tegningen. Her var det ikke tid til å holde på lenge. Det var liksom ikke det som var poenget. Metoden ble skissert, og den ble fulgt til punkt og prikke.

Neste år, den 7. august, får publikum igjen oppleve det som etter hvert ble en ikonisk utendørskonsert på Sverresborg i Trondheim: Trondheimsnatt. Denne gangen med bandet Svarttrosten. Da skal alle Åge-sangene spilles. «Levva livet» «Dains med dæ», «Lys og varme», «Rio de Janeiro», «Dekksguten» med flere.

En svart skytsengel

– Hvor kom navnet «Svarttrosten» fra?

– Det er en litt lang historie.

– Det er langt igjen til Værnes.

En gang Åge var på hytta på Fjellværsøya for mange år siden, smalt det plutselig i det ene vinduet. Utenfor lå det han trodde var en død svarttrost.

– Men så viser det seg at den ikke er død. Den rører på det ene øyet, så jeg følger jo med. Etter en stund ser jeg at han rører på begge øyene. Forsiktig løfter jeg den opp og legger han på rekkverket på terrassen.

Åge ordner ei skål med vann og prøver å få den til å drikke.

– Og sånn gikk minuttene og timene.

Litt etter litt fant svarttrosten igjen styrken.

– Og så var han ikke redd meg etterpå. Til slutt holdt jeg han opp, og så fløy han opp mot himmelen.

I seg selv en fin historie, men det er nå det blir personlig:

– Tre måneder senere, så var jeg på Gran Canaria, i et hus vi har der. Jeg gikk ut på terrassen om morgenen.

– Der satt det en svarttrost og sang til meg. Det er den, tror jeg.

Åge blir blank i blikket.

– Jeg har med meg en bestandig. Alle rundt meg vet det. De sier: «Åge, der er den». Du kan jo kalle meg for en gammel tulling. Men nei, det er skytsengelen min.

– Vi er de verste

77-åringen har tidligere uttalt at han har et spesielt forhold til fugler.

– Fantastiske skapninger. Jeg liker å betrakte det de sier.

– Hva er det de forteller?

– Nei, de forteller meg at vi er noen elendige skapninger. At vi er det verste. Som lemlester, dreper og styrer og herjer og skaper faenskap.

– I det ene øyeblikket ser jeg dompap-paret fly hjem gjennom tusenvis av trær til redet sitt. Det er noe usigelig vakkert og fredelig over det. Så går jeg inn og ser på TV, og så er jeg midt inni svineriet med en gang.

Han påpeker at han har levd lenge, opplevd – og sett – mye, men at det er umulig å ikke la seg påvirke av det kaotiske verdensbildet vi har i dag. Det har det også blitt sanger av.

– Jeg forundrer meg mest over evnene våre til å ødelegge det meste. Og verre enn det er nå, det har det vel aldri vært.

– Men jeg skriver jo ikke bare sanger om sånt. Jeg har jo svart belte i å skrive om hvor vanskelig det er å leve i dag.

Han smiler, men alvoret forlater aldri blikket.

Ifølge Åge har norsk hverdag alt. Derfor er det så lett å hente inspirasjon herfra.

– Alt det fine. Alt det fæle, triste og glade. Alt det unge, alt det gamle. Bare dét er mer enn nok. Jeg er kort og godt formann i fanklubben til det landet her.

Svarer alle

Åge forteller at han får utrolig mange meldinger. Med fine, triste, glade og personlige historier – fra unge og gamle. 

– Hver gang, så er katalysatoren for den meldingen en sang. «Jøss, er det dét den sangen handler om?», kan jeg spørre meg selv da. Det kan hende at jeg har en helt annen historie bak, og det er derfor jeg prøver så godt jeg kan å aldri forklare sangene mine, så folk kan få tolke selv.

Hver eneste melding blir besvart. 

– Historiene blir mellom meg og avsender. Jeg får blant annet innblikk i kanskje det fineste en sangskriver kan få oppleve, og det er hvordan sangene brukes nært vogge og nært grav.

Åge har vært artist i over 60 år. Norsk «allemannseie» i over fire tiår. Hvordan bevarer man bakkekontakt og stø kurs?

– Jeg bruker jo det der begrepet «han derre Åge». Det er jo egentlig to av meg. Det er så jævlig mye styr med «han derre Åge», sier han litt skøyeraktig. 

Stø kurs mot stupet

Åge røper at et helt spesielt sceneøyeblikk i hjembyen Namsos som 15-åring har sørget for å holde ham jordet.

Med bandet Mads Inc. sang han på engelsk med den største selvsikkerhet. 

– Jeg tror ikke folk kan forestille seg hvor annerledes verden var den gangen.

– I forbindelse med at jeg synger den samme sangen, Wilson Pickett – If You Need Me – på turneen min nå, så ringte jeg bassisten i Mads inc. Stig Brøndmo. «Stig? Kunne jeg engelsk?» Nei, svarte han. «Hvordan hørtes det ut?», spurte jeg. «Det hørtes jævlig rart ut».

– Saken var at vi hadde jo ikke internett. Vi hadde ingenting. Så jeg måtte kjøpe inn fysiske plater og skrive teksten i lydskrift. Klart at det ble rart!

Likevel skulle Åge ta med seg viktig lærdom fra andre etasje på «Avholdskafeen» den gangen. 

– Når Åge-verdenen blir for sprø, da drar jeg tilbake dit, og så får jeg nullstilt meg. Jeg kjenner igjen den følelsen. Jeg greier å ta tilbake den følelsen som på den ene siden sier: «Det her fiksa du, Åge. Dette er veldig bra for deg» og på den andre siden, så sier den: «Hold kursen stødig mot stupet».

– Tror du at du noen gang kommer til å pensjonere deg? 

– Jeg kunne aldri parkert foran TV-en. It’s not my cup of tea.

Åpenhjertig Lisa Tønne: – Alltid hatt en ekstrem frykt for å bli forlatt