– Jeg hadde vært syk lenge

– Den seieren deler jeg med Sellevoll og Haavik. Det er kanskje nerdete å si, men vi tre vant dette sammen. Jeg hadde aldri orket den siste etappen om det ikke hadde vært for at de dro meg med. Så var det tilfeldigvis jeg som kom akkurat noen sekunder før de andre på slutten der, poengterer Janne Amble (44) med glassklart blikk.

Rundt henne klirrer det i glass og summer i stemmer. På Grisen Bistro og Bar på Torshov er kollegaer samlet for å feire at både «Norge bak fasaden» og «Skolebytte» er nominert til Gullruten. 

Dagen hennes har allerede vart et lite liv: buss fra Strømstad tidlig på morgenen, en brødskive og kaffe hos foreldrene på Torshov, fotografering, nominasjonstreff – og nå et seiersintervju med oss.

I en oversized rosa T-skjorte, med et iøynefallende smykke fra det norske smykkemerket Pearl Octopuss.y og en skarp, blond bob, ser hun mer ut som en kvinne som hører hjemme i hovedstadens bistrolys snarere enn i gjørme, kulde og militærdisiplin på Bømoen leir. Fire uker under knallharde forhold har heller ikke forvandlet henne til et friluftsmenneske.

– Jeg har ikke kommet ut på andre siden som en naturelsker. Jeg elsker Oslo, og mannen min og jeg er veldig glade i livet i byen. Vi bor på Grünerløkka og kommer aldri til å flytte derfra, ler hun, før hun straks modererer seg litt.

– Men selv om jeg ikke har blitt et friluftsmenneske, kan jeg i dag dra ut i skogen og føle at jeg har kontroll på hvordan jeg skal ta vare på meg selv og andre.

Delte seieren

Etter fire grunnvollsrystende uker i «Kompani Lauritzen», hvor «Norge bak fasaden»-profilen til slutt sto igjen som tidenes andre kvinnelige vinner, er det likevel ikke egen prestasjon Janne først vil snakke om. Hun vender stadig tilbake til de to hun delte sluttspurten med.

– Det siste døgnet med Sellevoll og Haavik var kjemperørende og sterkt. Jeg digger de gutta der.

Det er ikke tilfeldig at hun trekker frem fellesskapet. For det å være sårbar i møte med mennesker utenfor den innerste kretsen, har aldri falt henne spesielt naturlig.

– Jeg er ikke en åpen person, men jeg har mye som foregår på innsiden. Når det stormer, forholder jeg meg rolig og jobber innvendig. Men når jeg er sammen med folk jeg er trygg på, da prater jeg på inn- og utpust. 

– I mitt daglige liv har jeg en veldig liten krets med nære venner som jeg kan være fullt og helt meg selv sammen med.

Hun sier det nøkternt, nesten konstaterende. Som om hun kjenner sitt eget indre terreng godt nok til ikke å måtte pynte på det.

Les også: Janne Amble trodde hun måtte gå på medisiner resten av livet

Ville test

Janne har sagt nei til mye tidligere. Men da tilbudet om «Kompani Lauritzen» kom, var det som om noe i henne ble vekket. Etter å ha jobbet seg tilbake fra en periode som sykemeldt, utbrent og med et stoffskifte ute av balanse, meldte det seg et behov for å finne ut hvor hun sto nå.

– Jeg har kalt det en midtlivskrise, ler hun hjertelig før hun utdyper:

– Jeg hadde vært syk lenge, og ville se hvordan jeg lå an nå. Jeg har drevet mye med idrett og turn og jeg har vært sterk, og vet at jeg hadde en fysisk fordel der. Men jeg ville teste hva som bodde i meg.

Svaret overrasket henne. Ikke minst fordi kroppen og hodet holdt lenger enn hun trodde.

– At jeg, til tross for at jeg er godt over 40, greier å henge såpass med både psykisk og fysisk, det er jeg kjempestolt av. Så tenker jeg det er viktig å vise at jeg kan være sunn og sterk. Det er så mye snakk om tykke eller tynne damer. Jeg vil mye heller være med å fronte det å være sunn og sterk – enn tykk eller tynn.

Hun sier det med overbevisning. Ikke som et slagord, men som noe gjennomlevd. For da hun kom hjem etter fire uker på Bømoen, var det ikke først og fremst en sterk og strålende versjon av Janne som steg av toget.

– «Oi, du var tynn!» var det første broren min sa til meg da han hentet meg. Da jeg så meg selv i speilet etter at jeg kom ut derfra, fikk jeg helt sjokk. Det var bare skinn og ben igjen av meg. Og jeg mistet jo mensen mens jeg var med, deler hun.

– Jeg sendte faktisk en melding til mannen min på vei hjem, for å advare ham.

Akkurat hvor mange kilo det er snakk om, vet hun ikke. Janne er ikke blant dem som stiller seg på vekten. Hverken da eller nå. Men ukene etter hjemkomsten handlet i stor grad om å hente seg inn igjen.

– Det var ekstremt fysisk og mentalt krevende å være der – mye mer enn jeg var forberedt på. Så da jeg kom hjem, var jeg helt tom. Jeg lå store deler av tiden på sofaen og fikk i meg næring, rett og slett.

Så stopper hun opp og smiler, for sannheten er ikke helt så stillferdig som det kanskje høres ut.

For det aller første hun gjorde da hun kom hjem, var å ta med døtrene til en trampolinepark.

– Jeg hadde veldig hjemlengsel da jeg var der. Det var det aller verste med oppholdet. Så da jeg kom hjem, hadde jeg veldig behov for å finne på noe sammen med dem.

Senere fikk hun en viktig påminnelse av psykologen sin.

– Det var jo ikke trampolineparken de hadde savnet. Det var tid sammen med meg. Så da bestemte vi oss for å dra på hytta i stedet.

Med hvile, næring og ro fant hun gradvis veien tilbake.

– Mensen kom tilbake, og nå er jeg jo i kjempegod form!

Les også: Peter Bubresko: – Jeg er spent på hvor skuffet de blir

Lever her og nå 

Klokken nærmer seg halv tre, men Janne bærer dagen lett. Det er noe fokusert ved henne, nesten ryddig. Ikke hektisk, bare presis. Hun virker som et menneske som har lært seg å dele livet opp i håndterbare biter. På spørsmål om hun har en arbeidskapasitet som ligger litt over gjennomsnittet, trekker hun ikke på det.

– Jeg har en evne til å kunne fokusere på hva jeg skal nå i dag – ikke hva jeg skal gjøre i morgen eller i neste uke.

For mange ville en slik hverdag vært nok til å utløse et indre alarmanlegg. For Janne er det tvert imot en måte å holde seg flytende på.

– Jeg stresser ikke over det som skjer for langt fremme, og det er bra for meg. Og jeg har hatt en full timeplan før, og det gikk som kjent ikke så bra. Så når det først dukker opp en luke i hverdagen, er jeg flink til å utnytte den.

Bare fordi hun blir spurt, finner hun frem telefonen og sjekker morgendagens plan.

– Ja, det skjer ikke så mye i morgen. Da skal jeg ta en rolig dag hjemme, følge barna til skolen, kanskje trene litt og ellers gjøre ingenting. Det viktigste for meg er å sette av tid til å ikke ha noen avtaler eller planer, sier hun og smiler varmt.

Utenfor vinduet går folk forbi i vårlys og bystøy. Inne, midt i summingen fra Torshov, snakker hun om noe som nesten høres luksuriøst ut i vår tid: stillhet.

– I dag ser jeg verdien i å si nei til ting og skjerme meg hjemme.

Les også: Eva B. Ragde: En snasen mann kan vurderes

Barnelatter

Janne vet hva som skjer dersom hun driver rovdrift på kropp og hode for lenge. Hun har stått ved den kanten før. Den gangen endte det med sykemelding og en kropp i ubalanse.

Kanskje er det nettopp derfor hverdagslykken hennes er blitt så konkret. Så lite prangende. Så lett å se for seg.

– Jeg står gjerne nede og lager frokost, så driver mannen og leker med jentene oppe. Da hører jeg latteren til jentene mine i andre etasje, mens jeg står nede og lager egg og bacon, drikker kaffe og leser avisen.

Smilet som følger er drømmende.

– Jeg krever ikke så mye. Når jeg hører lyden av barna mine som ler, da har jeg det bra.

Det er i slike øyeblikk hun lader batteriene. Ikke i det spektakulære, men i det gjenkjennelige. 

Les også: «Kompani»-Thomas tok oppgjør med seg selv: – Det er full stopp

Tok grep

At hun til slutt klarte å «biohacke» seg ut av sykemelding og hormonell ubalanse, har vært avgjørende for livet hun lever i dag.

– Den gangen var det ikke aktuelt å fortsette, for kroppen min sa stopp. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta grep. Og jeg er veldig glad for at jeg har greid å ta riktige grep – for det er en jungel av muligheter og informasjon der ute.

Hun vet også at hun langt fra er alene.

– Det er mange damer på 40 med små barn som jobber og skal rekke over alt, som har det tøft. Derfor er jeg også opptatt av å snakke om det. Om oss. For det er utrolig mange som sliter. Det er viktig å sette av tid til egenpleie, ro og hvile. Å skape rom for å legge seg nedpå når det er stille i huset, fremfor å kaste seg over alle oppgavene som venter.

I sitt eget liv har hun vært bevisst på å luke bort digitale tidstyver.

– Jeg har én sosiale mediekonto, og det er Instagram. Ellers har jeg slettet alt. Jeg har også bestilt meg papiravis for å slutte å skrolle på mobilen. Særlig i nærheten av barna. Derfor er jeg veldig opptatt av at de ikke skal ha mobil.

Det er ikke vanskelig å tro henne. Janne virker som en kvinne som beskytter oppmerksomheten sin nesten like nøye som helsen.

Les også: Amalie Olsen: – Vi ønsker å holde forholdet privat

Samfunnets søppelkasse

Samtidig er det nettopp åpenheten mot andre mennesker som også driver henne journalistisk. Innboksen hennes fylles stadig opp av historier fra mennesker som trenger å bli hørt. Og hun leser alt.

– Og det er nok en av de tingene som er en utfordring for meg. Det å finne en balanse og skjerme meg selv som menneske. Det er vanskelig å ikke ta inn alle disse historiene. Men på den annen side er det jo det som gjør meg til en god journalist. Det å prøve å forstå og kjenne igjen disse følelsene, reflekterer hun.

Så kommer formuleringen som blir hengende mellom oss et øyeblikk.

– Jeg føler meg av og til som samfunnets søppelkasse. Alle de som ikke får hjelp andre steder, de tar jo kontakt med pressen. Men jeg kan umulig rekke å svare på alt. Men alt blir lest. Noen historier blir til og med utgangspunktet for et TV-program.

Det ligger ingen selvmedlidenhet i stemmen hennes når hun sier det. Bare en edruelig erkjennelse av at omsorg også kan være tungt å bære. Janne og Kadafi Zaman går nå inn i sitt syvende år som programledere for «Norge bak fasaden». Hva fremtiden bringer, bruker hun ikke mye tid på å gruble over.

– Jeg lever i nuet og vet at det meste er midlertidig. Så jeg gjør dette nå, hva som skjer videre får vi se på …

Det er kanskje også derfor hun virker til stede i samtalen. Som om hun ikke sparer seg til senere.

Les også: (+) Etter å ha møtt pappas nye kjæreste, måtte jeg kutte kontakten med ham

Drømmen om noe annet

Likevel finnes det en drøm i henne. Ikke en desperat lengsel, mer et lite glødende punkt i bakhodet. En tanke hun deler med mannen og barna.

– Foreldrene mine flyttet til USA da jeg var ti år gammel. Bare for at vi barna skulle få se verden, lære språket og skjønne hva som foregår utenfor landets grenser. Det samme ønsker jeg å oppleve sammen med min familie. 

– Jeg har en veldig god venn som bor i Mexico City, og jeg drømmer om å flytte dit sammen med familien. Bare for en periode …

Hun smiler lurt, nesten som om hun liker at tanken fortsatt er litt på skissestadiet.

– Det er mye som skal klaffe for at vi skal få til det. Men jeg og mannen min har veldig lyst!