Trude Teige: – «Hjemmeværende» er det dummeste ordet jeg vet

Cockerspanielen Karla (9) kunngjør vår ankomst med en iver som får oss til å hoppe et skritt tilbake fra den blå inngangsdøren – en real velkomst i en ellers stillferdig sørlandsidyll.

For innenfor stakittgjerdet hersker det ro: et hvitt trehus, en sykkel som hviler mot epletreet i hagen, blomsterpotter som bugner. Fra terrassen ligger havet og blinker.

Video: Halvor Bakke: – Disse fargene bruker jeg aldri hjemme

Det er her Trude Teige (66) tar imot oss, med rabarbradrikk som perler i glasset, tradisjonsrike «munker» og jordbær på bordet. Det er en sørlandsperle av de sjeldne – og likevel er det ikke huset hun snakker varmest om.

Det er havet.

– Det er der jeg hører mest hjemme. Havet har betydd utrolig mye for meg.

Man skjønner det når hun forteller om barndommen. Trude vokste opp i Fosnavåg på Sunnmøre, ytterst mot Norskehavet, som attpåklatt til to atskillig eldre brødre. Faren var fiskebåtreder og skipper og tilbrakte store deler av barnas oppvekst på sjøen sammen med sin besetning på ti mann. Datteren ble tidlig maskoten deres.

– Jeg var jo på sjøen fra jeg var seks år. Pappa oppdro meg som brødrene mine. Det var helt naturlig for ham at jeg skulle bli med ut og fiske. Jeg måtte lære meg å styre båt, å navigere, å vite hvor de beste fiskeplassene var – alt det gutta lærte.

Morgenene hennes som elev på videregående sier alt om hvor tidlig havet krøp inn under huden. Før ferje og buss til Ulsteinvik, og før skoledagen begynte, var hun allerede ute på fjorden.

– Jeg var oppe i firetida, dro på sjøen og dro line og garn med faren min. Så satte jeg meg på bussen og dro på skolen. Det høres egentlig helt sprøtt ut når jeg sier det nå.

Trude ler kort, og uttrykker usikkerhet rundt om det er en erfaring fra barndommen hun ønsker å dele. Den bestselgende forfatteren trives ikke med å portrettere seg selv som en superkvinne. Det vi skal lære om henne videre i vår samtale, peker likevel i stor grad mot nettopp det.

Kvinnene i skyggene

Om havet ga henne ett språk, ga en annen stemme henne et annet. For i et oppvekstmiljø der det meste handlet om menn – om båter, om den store fangsten, om nye fiskerimetoder, om krigen – var det en tante, farens søster, som fortalte de andre historiene.

– Jeg elsket å ligge under bordet når de voksne drakk kaffe, og høre henne fortelle, minnes Teige. – Hun fortalte veldig mye om kvinnene i slekten min. Jeg bruker å si at det var hun som gjorde meg til forfatter.

Det er som om de to språkene fra barndommen – havets krefter og kvinnenes historier – har smeltet sammen i alt hun har skrevet siden. Debuten i 2002, «Havet syng», bar havet i tittelen og var inspirert av hennes egen tippoldemor.

– Jeg husker det som om kvinnene ved kysten våknet. Endelig var det noen som løftet fram kvinner som betydde noe.

Hun så det hjemme også, hvordan kvinnene underkjente sin egen betydning. Moren, som Trude med et smil kaller «administrerende direktør i heimen», oppdro tre barn uten dagens hjelpemidler, sydde alle klærne deres, strikket og holdt et helt liv i gang mens faren var på havet.

– Hun var klippen i både min fars og våre liv. «Hjemmeværende» – det er det dummeste ordet jeg vet. Hun var hjemmearbeider.

Det samme mønsteret oppdaget hun da hun senere begynte å grave i krigshistorien. Faren var krigshelt, og Trude vokste opp tett på levende fortellinger fra krigen. Men da hun skulle skrive om den, stoppet hun opp.

– Jeg tenkte: Jeg skal vel ikke skrive enda en helteroman om en mann? Og da jeg begynte å grave i kvinnenes krigshistorie, oppdaget jeg at det lå mye ufortalt hos kvinnene.

Hun husker en av dem godt: kona til en krigshelt, en kvinne som selv hadde gjemt fanger på en øy langs Sunnmørskysten, men som var nærmest umulig å intervjue.

– «Nei, nei, nei. Snakk med mannen min, du, han kan mye mer om dette enn meg», sa hun.

Slik ble med tiden mormor-trilogien til – tre romaner om kvinneskjebner i og etter krigen, båret fram av mennesker som fant Teige og betrodde henne det uskrevne. Anna fra Vadsø, som giftet seg med en tysk soldat. Kvinnen i japansk fangenskap i Indonesia. Og russerfangene, som hun ikke ante at det fantes kvinner blant, før en dame i nabolaget kontaktet henne og kunne dokumentere at hennes egen mor var en av dem, hentet fra landsbygda i Sovjetunionen og fraktet til Norge.

– Da jeg hørte den kvinnen fortelle, visste jeg det med en gang: Der lå historien. Når jeg kjenner det i hårfestet og i ryggraden, vet jeg at jeg har en svær jobb foran meg, sier Teige – som elsker å dypdykke i bøker, doktoravhandlinger og kilder som er avgjørende for å formidle en troverdig historie.

Da det var hennes tur

Hjemmefra lærte hun at hardt arbeid bærer, og at man stiller opp. Den lærdommen ble satt på prøve tidlig. Da faren døde brått og moren ble syk, satte Trude – midt i tjueårene – livet på pause og reiste hjem for å ta seg av henne. Der ble hun værende helt til moren gikk bort fem år senere. Selv vil hun ikke kalle det et offer. Knapt nok et valg. 

– Jeg ser ikke på det som noe jeg måtte tenke gjennom konsekvensene av. Jeg tenkte ikke, jeg bare gjorde det. Pappa døde brått, og hun var syk. Nå trengte hun meg. Da var det min tur til å stille opp for henne.

Det er kanskje her noe av hennes styrke og ro ligger – i en nesten overdreven tro på at det ordner seg, så lenge man oppfører seg ordentlig og er god mot andre.

– Og det gjorde det jo, sier hun.

For ikke lenge etter at hun flyttet hjem til Sunnmøre, ringte telefonen. I den andre enden var Joachim Rønneberg – en gang leder for Tungtvannsaksjonen, og en gammel kjenning av faren. Han hadde hørt at datteren var kommet hjem, at hun ikke var i jobb og at moren var syk. Han tilbød henne et vikariat i NRK.

– Så alt ordnet seg. Jeg tror det går godt med mennesker som er gode mot andre.

Bestselger i annet land

Nettopp «Mormor danset i regnet» (2015) skulle gi henne den mest usannsynlige seilasen av alle. Åtte år etter den norske utgivelsen, kom romanen ut i Tyskland, og traff med en kraft ingen hadde forutsett. Mormor-trilogien har siden solgt godt over én million eksemplarer internasjonalt – mot 269.500 hjemme i Norge – og hun drar stadig på lange utenlandsturneer for å møte leserne.

– Den traff en nerve. Tyskerne har ikke snakket om hvor grusomt det var i Tyskland i årene etter krigen. Og alle leserne bare: «Hva? Har dette virkelig skjedd?»

Hun understreker at hun ikke har noen agenda – hun kommer utenfra, og skriver egentlig ikke om det tyske folkets lidelse som sådan, bare om en norsk kvinne og det hun møter når hun kommer til Tyskland etter krigen. Og kanskje nettopp derfor traff den.

Suksessen har fortsatt videre med Kajsa Coren-bøkene. Krimserien er nylig solgt til Finland, og snart skal mormor-trilogien lanseres i USA. Der andre kanskje ville trappet ned ved en alder av 66 år, trapper Teige opp. I høst skal hun promotere bøkene sine i Kroatia, Italia, Sveits og Tyskland.

Men suksessen har ikke endret henne, insisterer hun.

– I hverdagen gjør det ingenting. Jeg er verken blitt flinkere eller har fått mer selvtillit. Jeg er akkurat som jeg var.

Og skal man dømme etter pengebruken, snakker hun sant. For selv om Teige i dag er god for mangfoldige millioner, er det så som så med luksuslivet. Riktignok har hun unt seg drømmekjøkkenet hjemme i huset i Asker – men da det aller første store honoraret tikket inn, spanderte hun på seg en vase til 2900 kroner. Neppe tilfeldig, kanskje, for en kvinne med den sunnmørske nøkternheten i ryggmargen.

– Den økonomiske friheten har gitt meg muligheten til å hjelpe barna mine. Det er det aller fineste.

Det hun kjenner mest på, er takknemlighet – for alle som bidro til å løfte bøkene hennes ut i verden.

– Du kan skrive verdens beste bok, men det hjelper ikke hvis ingen leser den. Jeg har bare skrevet bøkene, så har jeg vært heldig som får jobbe med noen av de aller beste folka i bransjen som har trodd på meg og gitt jernet.   

Huset ved havet

At det ble nettopp Grimstad, og akkurat dette huset, er også en historie om havet – og om en kvinne som kjenner seg selv. Egentlig lette hun og ektemannen Bjørn etter en hytte ved sjøen. Men så slo det henne hvem som faktisk kom til å bruke stedet mest.

– Jeg er den som har hjemmekontor hele tiden. Og så tenkte jeg: I november har alle sommergjestene reist, og så skal jeg sitte alene på en hytte, ved sjøen, og så kommer stormen, og så skriver jeg krim. Det hadde jeg ikke turt.

Hun ler, men det er alvor under.

– Jeg kan ikke sitte og skrive krim alene. Jeg skriver de skumleste scenene bare når Bjørn er her. Den følelsen du prøver å skape i en krim, den siver litt inn i huset.

Så da hun en dag kom vandrende inn i en gate hun trodde hun kjente – hun hadde jo jogget gjennom Grimstads gater i alle år på besøk hos svigerforeldrene – og så rekken av like hus med stakittgjerder og rosebusker, ble hun bergtatt.

– Jeg hadde kjøpt huset før jeg dro på visning. Det var bare en sånn umiddelbar følelse av: Her hører jeg til.

Hun solgte til og med seilbåten sin for å kjøpe nettopp dette huset for syv år siden – et lite paradoks for en kvinne så knyttet til havet, men neppe et vondt bytte når havet uansett ligger og blinker utenfor. Og med tiden adopterte familien Teige en ny, mindre båt, som i dag ligger til kai i Grimstad.

Maritim stil

Havet har hun også tatt med seg inn. Vandrer man gjennom rommene, står de der i vinduskarmene – håndlagde trebåter og seilskuter, små fartøy som seiler ingensteds, men som bringer Sunnmøre inn i en sørlandsstue. Mannen som eide huset før henne, var professor i litteratur. Han kjente henne igjen, og sa: «Dette er en god plass å sitte og skrive.»

– Og det kjente jeg at det var.

Nå er hun her ofte og skriver. Skriver gjør hun også for så vidt på toget, på flyplasser og hos frisøren. Datamaskinen er blitt en forlengelse av kroppen, en vane fra tiårene da hun sjonglerte jobben i TV 2 med tre barn og skrev bøker før familien våknet eller etter at de hadde lagt seg.

At hun forlot TV 2 for å satse alt på bøkene, blir gjerne kalt et modig valg. Lenge slet hun med å se akkurat hvor modig hun var.

– Du har ett liv, og bare én sjanse til å skape det beste livet for deg selv og folkene rundt deg. Da må du av og til lytte til den indre stemmen om hva du egentlig har lyst til. Det jeg med tiden lærte av det valget, var at jeg faktisk er mye modigere enn jeg trodde.

Ny roman

Denne høsten er hun aktuell med «Én for alle», den åttende romanen om TV-journalisten Kajsa Coren. Handlingen er lagt til den fiktive sunnmørsbygda Losvika, ute i havgapet. Fem gutter går inn i en skog, og bare fire kommer levende ut. Trude hentet inspirasjon fra Silje-saken fra 1994, men understreker at boken ikke handler om den.

– Det handler dypest sett om hvordan utenforskap i barndommen kan prege et menneske hele livet. Og om hva som kan skje når samfunnet svikter.

Det er det samme journalistdrevne alvoret som danner grunnlaget for alt hun skriver. Skriveprosessen begynner alltid med et tema – eldreomsorg, seksuelt misbruk på bedehuset, barnehjemsskandaler – og så lar hun krimmen bære samfunnskritikken. Favorittsitatet hun tyr til når en ny runde med research starter, er hentet fra Ivar Aasen: «Du veit ikkje om du finn det du leiter etter, før du kjem dit det er.»

– Målet mitt er at du klapper igjen boka og tenker: «Fy flate, altså!»

Kajsa Coren er heller ingen typisk krimhelt, og det er gjort bevisst. Ingen alkoholproblemer, ingen psykiske skavanker, ingen mørke demoner – bare en helt vanlig journalist som opplever det samme som mange andre kvinner: demente foreldre, skilsmisse, brystkreft. Og som, akkurat som Teige selv, durer på når hun får ferten av noe.

– Hun er egentlig litt som meg, sier Teige og smiler. – Og så tenker hun ofte etterpå: «Oi, det skulle jeg kanskje ikke ha gjort.»

Denne boken var blant de vanskeligste hun har skrevet – som dominobrikker som raste hver gang hun flyttet en brikke.

– Det var som å legge et puslespill. Så ser du på det når du er ferdig, og tenker: Her er det noen biter som er plassert feil. Og så begynner du på nytt, og på nytt, og på nytt.

Den visuelle og dramatiske slutten hun først hadde skrevet, måtte vrakes. Den var drevet frem av forfatteren, ikke karakterene.

– Jeg kjenner disse karakterene, og snakker med dem. Og det slo meg at den karakteren ville ikke selv ha gjort det. Slutten satt ikke før helt siste måneden.

Men da det først løsnet, da puslespillet endelig lå der ferdig, var det ikke jubel som meldte seg først. Det var en lettelse. Og en trang til å gjøre nettopp det havet alltid har latt henne gjøre – å puste ut.

– Da måtte jeg løpe en tur i skauen med Karla, sier hun.

Og aller helst i regnet. Det er ikke bare mormor som trekker ut når himmelen åpner seg.

Bak henne ligger sjøen blank i ettermiddagslyset, slik den har ligget gjennom hele livet hennes – fra morgenene på farens fiskebåt, gjennom hver bok hun har skrevet, og helt hit, til terrassen i Grimstad. Havet har alltid vært der. Det puster fortsatt med henne.