Jeg var utro og forlot Anita. Min datters ord ble en vekker

Anita og jeg møtte hverandre da hun var 16 og jeg 17. Vi kommer fra det samme nabolaget i byen, foreldrene våre kjente hverandre, og alle syntes det var så flott at vi ble kjærester. 

Vi var unge og lykkelige og var vennegjengens faste par, vi gikk aldri i fest eller på byen uten hverandre. Sånn var det bare.

Da vi var i midten av 20-årene, presset foreldrene våre på for at vi skulle gifte oss. «Så kan vi hjelpe dere med å sette i stand et hus», sa Anitas far, som er håndverker.

Jeg ville egentlig gjerne ha reist bort et halvt år, enten sammen med Anita eller alene. Jeg syntes vi skulle gjøre det mens vi var unge, før vi fikk forpliktelser. 

Men tilbudet om et hus og hjelp til å sette det i stand fristet jo også. Og Anita ville helt klart heller i gang med hus og barn nå enn å reise bort. Og jeg var jo så glad i henne, så allerede sommeren etter ble det holdt et stort kirkebryllup, og jeg bar Anita over dørstokken til vårt knapt ferdig oppussede hus, der vi tilbrakte bryllupsnatten vår. 

Anita hadde sluttet med p-piller kort tid før bryllupet, og et halvt år senere var hun gravid. Da Sofie kom til verden, sto barnerommet nymalt i rosa farger til henne, alt var helt etter boken. To år senere fikk vi Michael, nå hadde vi en gutt og en jente, så Anita begynte å ta p-piller igjen.

Vi fungerte godt som småbarnsfamilie, vi passet jobbene våre, hjemmet vårt var pent og velholdt, vi hadde alle de riktige møblene og det helt riktige porselenet i skapet, både vi og barna var velkledde, og vi kranglet bare sjelden.

Alt var egentlig fred og idyll og helt etter boken. Det var bare en liten smule kjedelig, syntes jeg. Når jeg foreslo for Anita at vi skulle ta et halvt år med barna i en bobil, avviste hun det. Det var både dyrt og upraktisk, mente hun.

Når jeg drakk fredagsøl med kollegene, ertet de meg noen ganger og spurte rett ut om det virkelig aldri hadde vært andre kvinner i livet mitt. Noen av dem ertet meg og sa at snart skulle vi på byen, så jeg kunne lære å flørte litt. 

Jeg lo med når de tullet med meg. Men innerst inne gnagde det i meg. De tråkket litt på et ømt punkt. For ja, jeg elsket Anita. Men selvfølgelig fantaserte jeg iblant også om hvordan det måtte være å ha andre kvinner. 

Anita og jeg snakket også selv om det innimellom, men vi var enige om at vi hadde det deilig sammen. Vi hadde bare funnet den rette veldig tidlig.

Da min unge kollega, John, skulle gifte seg, ble det holdt et skikkelig utdrikningslag, og jeg skulle være med. Vi ble temmelig fulle, og utpå natten havnet vi på et diskotek. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men plutselig hadde jeg havnet hjemme i sengen til en annen kvinne. Og jeg nøt det.

Bakrusen min var selvfølgelig ille, og den ble ikke bedre av at jeg hadde den svarteste samvittigheten overfor Anita. Hun ante selvfølgelig ugler i mosen, jeg hadde jo først kommet hjem tidlig på morgenen. Og da jeg begynte å få intime sms-er fra Jeanette, som mitt nattlige sidesprang het, kunne jeg ikke annet enn å tilstå.

Anita var selvfølgelig helt knust. Vi hadde vært sammen i nesten 25 år, hun hadde aldri vært utro – og nå oppførte jeg meg plutselig som en ulydig tenåring.

Venninnene hennes støttet henne, og snart visste hele familien også at jeg hadde vært utro.

Kollegene mine derimot klappet meg kameratslig på ryggen og sa at det jaggu var på tide. Selv var jeg mest av alt rådvill. På den ene siden hadde jeg det forferdelig med at jeg hadde ødelagt ekteskapelig lykke for oss. På den andre siden var jeg også oppglødd ved tanken på at jeg jo egentlig bare kunne fortsette å treffe Jeanette, som var en mørkhudet skjønnhet – eller en annen kvinne for den saks skyld. 

Det var litt som å bli sluppet inn i en godteributikk. Det var herlig, men nesten også for vilt.

Sofie hadde flyttet hjemmefra, og Michael gikk på videregående på den tiden. Begge holdt lav profil, de ville ikke ta parti. 

Anita var såret, men oppførte seg ordentlig, hun kastet meg ikke bare ut med én gang. Og det var nesten verre: Jeg måtte selv ta initiativet til å gå fra henne. For jeg måtte bare ut og prøve lykken. Jeg var 42 år og så fortsatt godt ut, det var nå, hvis det skulle være.

Anita gråt i dagevis da jeg sa at jeg ville flytte, og familiene våre og de nærmeste vennene våre ristet på hodet av meg. Men jeg holdt fast. Jeg leide en liten loftsleilighet, og jeg nøt bare å være meg selv fullt ut. 

Jeg hadde ingen andre forpliktelser overfor Anita og barna enn økonomiske, og jeg tjente nok til at det ikke var noe problem. Og innrømmet: Jeg var mye ute på byen og tok gjerne med meg en kvinne hjem, så ofte det var mulig. Jeg følte meg ung og viril som en 30-åring. Helt ærlig: Det var fantastisk.

Men vennenes fordømmelse gjorde vondt. Det var en iskald kulde i luften når jeg møtte våre gamle felles venner, særlig kvinnene så på meg som om jeg var en skikkelig ekkel drittsekk. Mennene kunne finne på å trekke meg litt til side og dytte meg i siden med en albue. De ville gjerne høre litt nærmere om affærene mine, sa de og blunket forståelsesfullt.

Det var en underlig tid. For samtidig som jeg var helt høy på all den friheten og de erotiske opplevelsene jeg hadde, var jeg også lei meg. For det hadde jo kostet noe: Familielivet mitt var oppsplittet og vanskelig, og følelseslivet mitt hang egentlig i filler.

En periode så jeg Jeanette fast, men etter en måneds tid sa det meg ikke noe lenger. Hun var søt og flott, men vi hadde ikke så mye felles å snakke om. Og jeg måtte innrømme overfor meg selv at jeg savnet Anita. Både tryggheten, kjærligheten og det at vi alltid hadde vært så gode til å snakke sammen.

En kveld ringte Sofie og fortalte at hun og kjæresten hennes, Johan, skulle gifte seg. Og jeg skulle følge henne opp kirkegulvet, alt skulle være helt etter boka, akkurat som da Anita og jeg giftet oss. De hadde allerede kjøpt hus sammen, og de snakket også om å få barn.

«Pappa, tenk om alt var som før i tiden med deg og mamma», sukket Sofie. 

«Det ville vært så mye enklere! Jeg savner sånn den tiden da vi bare var en vanlig, lykkelig familie!»

Det føltes som et spyd hun kastet rett inn i hjertet på meg. Tenk at jeg også hadde rammet den lille jenta mi så hardt med eskapadene mine! Jeg tror egentlig ikke hun tenkte så mye over det hun sa, det kom bare rett fra hjertet. Men jeg var sønderknust. 

Først nå gikk det opp for meg hvor vondt jeg hadde gjort ikke bare Anita, men hele familien. Og lengselen etter å komme hjem igjen skylte plutselig inn over meg med uventet styrke.

Jeg lovet selvfølgelig å være med på det hele og oppføre meg pent og spille lykkelig far på bryllupsdagen. Men da Sofie allerede en måned etter fortalte meg at hun var blitt gravid, var det som en oppvekker: Jeg skulle bli bestefar! 

Jeg måtte hjem til familien min igjen. Hjem til Anita, barna, huset - alt sammen. Jeg kunne plutselig ikke begripe hva jeg hadde holdt på med, og jeg savnet familien min.

Jeg vet ikke hvor heldig - og lykkelig - man kan få lov til å være. Men det var i hvert fall en helt ubeskrivelig lettelse for meg at Anita tok imot meg da jeg kom tilbake og ba om tilgivelse. Hun er jo kvinnen i mitt liv. Det har jeg for alvor innsett nå.

«Du er jammen et skikkelig rotehode! Men jeg kommer jo aldri til å slutte å elske deg», sa hun og trakk meg inntil seg. Og jeg følte det som om jeg hadde vært ute i et voldsomt uvær og endelig kom hjem igjen.

Det ble en travel periode med bryllup, oppussing av de unges hus og prikken over i-en: Da lille Emma ble født! Hun ligner Sofie akkurat slik hun så ut som liten, og Anita og jeg er helt betatt av henne. Det er rett og slett en ubeskrivelig lykke å bli besteforeldre, det kan jeg hilse og si.

Det har fått meg til å glemme alt om mitt frie ungkarsliv. For riktignok var det morsomt og spennende. Men det var også ganske overfladisk. Jeg trengte helt sikkert å komme litt ut av kokongen og se på meg selv og livet mitt med nye øyne. På den måten har jeg ikke angret på det. Men da jeg fikk familielivet litt på avstand, kunne jeg også se at det var et veldig lykkelig liv jeg hadde hatt. Og at det gjerne ville jeg tilbake til!

Det jeg ikke visste, og som straks gjorde meg vanvittig av sjalusi, var at Anita også hadde vært sammen med en annen mann i den perioden vi ikke bodde sammen. Det fortalte hun meg først da jeg ba om å få komme tilbake. 

Det var en gammel beiler som i årevis hadde lagt an på henne. Da han hørte at hun var blitt alene, hadde han straks banket på og tilbudt å trøste henne. Og hun hadde gitt etter. Men hun hadde ikke blitt forelsket i ham.

Jeg syntes ikke det var morsomt. Men det gjorde jo at vi sto mer likt.

I dag er vi lykkelige sammen igjen. Vi er besteforeldre med liv og lyst, og vi nyter det. Jeg er litt flau over at jeg såret Anita og familien min. Og at jeg var nabolagets hete sladdertema i et par år. Men nå er det ro igjen. Heldigvis.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.

Jeg kommer aldri igjen til å dømme en kvinne som velger å bli mor alene

Da jeg ble sykmeldt med stress, innså jeg at det måtte skje noe drastisk i ekteskapet mitt