Haddy åpner opp: Nølte med å bli mamma

«Jeg synes synd på Gud, jeg. Han er jo helt alene.»

Det sa Haddy N'jies (46) fire år unge datter Anna etter å ha hørt fortellingen om skapelsen.

– Det gikk rett inn i hjertet mitt, forteller mammaen hennes, beveget.

– Den lille jenta kjente på ensomheten til selveste Gud.

Haddy, som selv har kjent på en indre uro siden hun var barn, lyttet årvåkent.

– Vi får spørre presten, svarte jeg.

Og det gjorde de.

– Den kloke presten svarte: «Gud har sønnen sin, Jesus. Og visdommen.» I Det gamle testamente står det at Gud danser og leker med visdommen.

Akkurat der, mellom det lekne og det alvorlige, føler Haddy at hun lever.

– Der hvor du ikke har alle svarene, men våger å stille spørsmål, finner jeg mitt indre lys.

Har famlet i mørket

Den sjarmerende jenta fra Kolbotn slo igjennom som programleder på TV og vant i 2010 Gullruten for beste kvinnelige programleder. 

Sanger er hun også, og hun har gitt ut flere bøker. Privat er Haddy gift med Ap-politiker Trond Giske (59), pappaen til hennes to døtre, Maria (10) og Anna.

Det er bare litt om hvem hun er. Blant annet har Haddy markert seg som en tydelig stemme i offentligheten om åpenhet rundt psykisk helse.

Hun vet hva det vil si å famle i mørket. Hvor beintøft det er å stå i kriser og fortsatt gå dagen i møte – som mamma, ektefelle, kunstner og menneske. 

Med rolig stemme forteller Haddy om perioder der hun daglig vurderte om livet var verdt å leve.

– En gang hamret jeg på døra til en psykolog. Det var fullt hos alle de offentlig oppnevnte. Jeg hadde ikke penger til å betale privat, men måtte ha øyeblikkelig hjelp.

Nå, mange år senere, har hun kommet langt lengre – takket være hjelp.

– I dag lever jeg et liv jeg elsker. Selv om det fortsatt kan gå både «opp og ned». Jeg har innsett at det er å leve.

Rike på fortellinger

Haddy og søsteren Lisa Aisato N'jie Solberg (44), kjent som illustratør og barnebokforfatter, vokste opp med moren Mona Bryhni (71).

Mor og døtre bodde i en kommunal leilighet, og økonomien var stram.

– Men vi var rike på fortellinger – om norrøne guder, greske helter og bibelske skikkelser, forteller Haddy – glad i stemmen.

– Mamma studerte religionshistorie og kom hjem med øyne som glitret. Hun ga meg følelsen av å være del av noe større i universet. Det trengte jeg.

I dag gir Haddy sine jenter den samme muligheten. Også ved å ta dem med til kirken. Et sted hvor de finner rom for undring og dybde. Hun sier det var mannen hennes, Trond, som åpnet kirkerommet for familien.

– Han er kristen, jeg er søkende.

Hun setter pris på de kloke spørsmålene døtrene stiller.

– Barna våre gjør meg klokere, smiler Haddy.

Sterkt samhold

Den allsidige kvinnen har i mange år jobbet med å bearbeide følelsen av skam og selvforakt. Hun kaller det – «sin indre dommer».

– En nyttig lærdom har vært «ikke å tro på alt jeg tenker om meg selv».

Alt fra å takle psykisk «uhelse», livskriser og det å være i mediestormens øye, har lært henne å sette ord på hvordan hun har det.

– Det bør være greit å si: «I dag har jeg det ikke bra!»

Hun snakker om «livet som skjedde underveis». Som at hun ble kjæreste og senere gift med en av landets mest omtalte politikere. Trond, som i mange år «bare» var en god venn. En gang de var på jobb i Trondheim – som venner, gikk de tur forbi Nidarosdomen.

«Der skal jeg gifte meg en gang,» sa han.

– «For en stormannsgal type,» tenkte jeg, men svarte: «Hver sin lyst.»

I 2019 giftet Haddy og Trond seg i nettopp Nidarosdomen. I samme kirke er deres to døtre døpt, og Tronds datter fra tidligere, Una (23). Hans foreldre Norunn (90) og Bjørn Giske (89) giftet seg også i den staselige domkirken i 1966.

– De er for øvrig verdens beste svigerforeldre, skyter Haddy smilende inn.

– Jeg kunne heller ikke ha fått en bedre bonusdatter – enn Una.

Sammen har ekteparet opplevd mange stormer, men som par står de støtt.

– Det er mye lettere å tåle en storm på utsiden når det er kjærlighet og ro hjemme, sier Haddy.

Trond ble i høst valgt inn på Stortinget, men bor delvis i Trondheim og tar seg av sine aldrende foreldre. Hjemme er leiligheten på Grünerløkka.

– Det er så fint å se hvor godt han passer på dem, sier hun.

– Han er et omsorgsmenneske. Jentene og jeg er heldige. Hver gang Trond kommer hjem, blir jeg fortsatt varm i kroppen av glede.

Lyset og barna

Etter at hun ble mamma, trådte Haddy ut av rampelyset. Det er likevel ingen mangel på spennende prosjekter.

– Nå skriver jeg på en ny bok, røper hun.

Vi får beskjed om ikke å røpe mer, men kan si såpass – gled deg!

– Det er planlagt å komme ut til høsten.

Første prioritet har den ikke. Det viktigste er å være til stede for sine nærmeste.

– Før jeg fikk barn, var jeg redd for ikke å bli en bra nok mamma, betror hun.

Hun nølte med å bli gravid.

– Heldigvis var Trond bestemt – han ville ha barn med meg.

Hun smiler.

– Morskjærligheten viste at jeg har mer enn nok kjærlighet.

Hennes eldste datter Maria spurte en gang: «– Ville du hatt foreldre som var snille, men ikke elsket deg, eller slemme, men elsket deg?»

Et stort spørsmål.

– Jeg svarte at det kommer an på hva du mener med «slem». For noen foreldre er syke og klarer ikke å ta vare på barna. Men jeg tror at de fleste elsker barna sine.

Det førte til enda en givende samtale.

– Jeg liker å gi døtrene mine et språk. Også for det som er vanskelig, som følelser, tvil og tro. Hos oss finnes det ikke et «riktig» svar. Her er det rom for å lufte ulike meninger.

En viktig bok

Kjærligheten har mange former. For Haddy lever den også i de fortellingene moren delte med henne og søsteren under oppveksten. I fjor samlet hun dem og ga ut boken: «Verdens største fortellinger». En personlig gjendiktning av bibelske og mytologiske historier.

– Jeg har alltid visst at det bør bli en bok av dem, sier hun.

– Det som stoppet meg, var redselen for ikke å gjøre det bra nok. Jeg blir nok aldri helt kvitt den usikkerheten.

Siden hun nå er nærmere femti enn førti, sa hun til seg selv: «Nå er det tid for nytt mot!»

– Jeg ville inn til det menneskelige i historiene, inn i det jeg kaller det ekte.

Kanskje var det noen som skvatt til da de fikk boken i julegave. Hennes vinkling på juleevangeliet er at Josef blir sendt ut av stallen. Maria må føde alene og selv kutte navlestrengen.

– Jeg synes det gjør historien troverdig. Ingen mann på den tiden var til stede under en fødsel, mener Haddy.

– Å leve meg inn i bibelhistorien på denne måten gjorde at jeg så dem som mennesker og ikke bare karakterer. De var sikkert også fylt av tvil, sorg, uro og sinne. Alt det menneskelige som kan være nokså mørkt, det er jo i det – nettopp der – vi også kan møte lyset. Nåden vi alle trenger, enten vi tror eller ikke.

Å være god nok

Når hun snakker om lyset, er det med respekt for mørket.

– Jeg tror mange kjenner på at de alltid må prestere, forklare og forsvare, men det finnes andre valg, mener hun.

Hun kommer tilbake til det å være mamma.

– I starten var jeg min egen verste kritiker. Det var stadig en stemme som hvisket: «Du er ikke bra nok, flink nok, pen nok, produktiv nok og så videre.» Jeg har lært å dempe den stemmen. Nå er jeg mye snillere med meg selv, men det er en konstant øvelse, innrømmer hun.

– Det er viktig for min egen selvfølelse og som mamma. Døtrene våre skal få vokse opp med en mamma som også er glad i seg selv.

Samtalen fører oss videre over til kristen tro.

– Som nevnt, mens Trond kaller seg kristen, er jeg ikke der.

Hun føyer til ett ord: «ennå».

– Jeg tror på tilhørighet og kjærlighet. På å være forbundet med noe mye større enn meg selv.

Det handler ikke bare om å lytte til presten, men om å observere livets mirakler.

– Som når døtrene mine sover, og jeg lytter til den rolige pusten deres, nevner hun.

– Og når vi ber aftenbønn sammen. Jeg har aldri sagt at de må tro på Gud, men har gjort det klart at hun tåler spørsmål, sier Haddy skøyeraktig.

De ber heller ikke alltid med ord. Noen ganger er stillhet nok.

– Vi tenner også lys og sier takk. For hva som helst.

På nattbordet til Haddy hviler diktene til den svenske verdenspoeten Tomas Tranströmer: «I skogen finnes en lysning / som bare den finner / som har gått seg bort.»

– Den setningen betyr mye for meg. Jeg har jo gått meg bort mange ganger. Men lysningen har alltid vært der et sted.

– Lov å ta plass

Hun pauser – og deler plutselig:

– Trond og jeg er veldig forskjellige. Mens han alltid er på vei til noe, er jeg i større grad på vei fra noe.

Hun ler lett.

– Han styrer mot et mål og er opptatt av veien dit. Trond er veldig robust. Men når det kniper, har han ifølge meg en mindre evne til å forstå seg selv. Selv er jeg veldig sensitiv for inntrykk og uro, men har etter hvert fått en solid verktøykasse å ty til.

– Det fine ved oss som par er at han passer på meg når jeg tar inn for bredt, og jeg på ham når han blir altfor enøyd.

Haddy kaller ham en naturkraft.

– Han reiser seg, uansett hva som skjer. Men jeg har nok lært ham å lytte bedre. Han har lært meg å sette grenser, og at det faktisk er lov å ta plass.

I den dynamikken lever stor kjærlighet.

Hun får ofte spørsmål om hun savner å være i rampelyset, å stå på en scene igjen.

– Jeg er der jeg skal være, sier Haddy smilende.

– Å være fullt og helt til stede i øyeblikkene er selve livet. Som når døtrene mine og jeg jakter på skatter på loppemarked, og jeg hører dem rope: «Kom og se på denne skatten, mamma!» Da svarer jeg bristeferdig av lykke: «Supert, jeg river i en tier!»

Haddy ler, dypt og varm.

– Tenk, dette er livet mitt. Du verden hvor heldig jeg er!