Marte ble enke som 35-åring: – Vi trodde vi hadde et hav av tid
Da hun ble enke med to små barn som 35-åring, skjønte hun at livet er for kort til å utsette det man har lyst til: – Døden fikk meg til å leve mer.
Familien hadde kjøpt et gammelt hus i Drammen på 350 kvadrat, klart for oppussing. Marte Grahl, ektemann Petter, sønnen Leo (6) og datter Ava (4) hadde det godt. Livet var hektisk, slik mange småbarnsforeldre har det.
Ekteparet visste allerede da at de skulle bli gamle sammen. De hadde også snakket om å ta et friår i Spania, men skjøv det bort. Det endte med at paret dro på ferie til Mallorca under barselpermisjonen.
– Vi trodde vi hadde et hav av tid, sier hun.
Marte har alltid vært reiselysten. Derfor studerte hun historie og statsvitenskap i USA og Argentina og tok seg tid til å utforske de landene. Alltid var ungjenta nysgjerrig, noe som førte til at hun importerte røntgenvester fra USA og fikk faren til å selge de siste vestene til Rikshospitalet mens hun satt på flyet til Argentina som 20-åring og senere drev business med en venninne.
– Jeg møtte henne på gaten etter noen år fra hverandre siden jeg studerte i utlandet. Det endte med at vi i fem år innførte supermat som hvetegress og alger fra India og leverte varer til hundre butikker. Vi hadde også en butikk selv i Bygdøy allé i Oslo, forteller hun.
Et variert yrkesliv
Gründeren Marte har mange morsomme historier å by på. Hun jobbet som lærer og var revyinstruktør i et par år. Det skjedde samtidig som hun livnærte seg som turnéleder og senere manager for sanger og låtskriver Helene Bøksle. Musikkinteressen har alltid vært der.
Marte visste hun hadde mange muligheter. Det gode liv ble levd sammen med Petter og de to barna. Planene for fremtiden var mange. De skulle snart bli kastet om kull.
Det uvirkelige skjedde
Under koronatiden ble Petter akutt syk og døde i løpet av kort tid. Uforklarlig den dag i dag.
– Jeg var i sjokk, sier Marte (39).
Ingen kan fatte hvordan det er å oppleve noe slikt hvis man ikke har stått i det selv. Ikke bare hun og barna, men også nær familie og gode venner var rammet.
Midt i sorgen skulle alt ordnes. Heldigvis fikk Marte god hjelp fra både foreldre, svigerforeldre og venner, men lengselen etter han som hadde betydd så mye for henne, kunne ingen mildne.
– Det aller verste da han ble brått syk, var at jeg ikke slapp inn på sykehuset på grunn av restriksjoner under pandemien. Vi fikk aldri komme inn på sykehuset for å si farvel. Deretter lagde jeg et helvete siden jeg kjente at vi ikke var de første som fikk denne behandlingen, men jeg måtte sørge for at vi var de siste, sier hun.
Marte bidro til at de strenge reglene i denne perioden ble endret.
Noe å bevise
Hva nå? Tiden etterpå var vanskelig, men hun bestemte seg for å pusse opp huset slik de to hadde vært enige om. Det ble et slags livsprosjekt, som om at hun ville fortelle sin tidligere kjæreste og ektemann om at hun klarte det.
– Han hadde vært prosjektleder. Jeg er typen med tusen ideer. Jeg tenkte oppussingen var til ære for ham og terapi for meg. Jeg måtte bevise at jeg kunne.
I tre år ble prosjektet viktig å fullføre ved siden av jobben som lærer. Sorgen måtte hun leve med, eller «danse med» som hun sier.
– Jeg hadde tenkt å bli diplomat og redde verden, men jeg endte med å måtte redde meg selv, innrømmer hun.
Et nytt og annerledes liv
Vi har funnet henne i Spania, i den vesle byen Alfaz del Pi på Costa Brava-kysten. Leo er blitt elleve år, Ava ni. De går på den norske skolen. Marte kjempet innbitt for at barna skulle få innpass der selv om alle klasser var fulle. Men så skjedde det hun betegner som lykke: En familie tok ikke imot to tildelte plasser. De ble ledige etter fristen, som skapt for hennes unger.
Hun angrer på ingen måte på at de flyttet til et fremmed land.
– Døden fikk meg til å leve mer. Du må vekkes før du får det ekstra giret, mener Marte.
I et leid murhus er tre familiemedlemmer blitt til fire. Marte startet kapittel 2 i sitt eget liv, nå med en annen Petter.
Den perfekte makkeren
Snart både sees og høres Petter, der han kommer opp bakken på en scooter etter endt arbeidstid. Petter Øren er blitt «Nye-Petter». Hun tror han var «ment to be».
De møttes på Tinder. Hun hadde fremdeles gifteringen på og måtte øve seg på å si «jeg er alenemamma». Tanken med å gå på nettet og se om det kunne finnes en ny mening med livet handlet om at hvis hun ikke hoppet opp i det som var skummelt, ville det ta år å være åpen for en kjæreste igjen.
– Det merkelige er at i Drammen bodde jeg på Øren. Og så traff jeg Petter Øren. Da han sa etternavnet sitt, tenkte jeg: Er dette et tegn?
På forhånd hadde Marte bestemt seg for at hvis hun skulle finne en ny mann, skulle han ikke ligne «Gamle-Petter» som hadde blå øyne og halvlangt, lyst hår. Kanskje noe i retning av en skallet mann eller en italiener med mørkt hår og krøller.
Fant tonen fort
Kjemien med sin nye Tinder-match stemte fra start. Begge hadde vokst opp på 1980-tallet, hun i Asker, han i Oslo. Begge var opptatt av helse og trening. Petter Øren var to år yngre, men like gammel som den avdøde ektemannen – født i 1988. «Nye-Petter» var skallet og hadde ikke barn. Siden Martes pappa hadde jobbet i fotballklubben Stabæk i over 30 år, visste hun mye om fotball som den kommende kjæresten jobbet med.
Petter Øren var fysioterapeut for et av fotballandslagene og hadde jobbet for flere toppklubber. Da de møttes, jobbet han i Drammen.
– Vi snakket på telefon og sendte meldinger til hverandre i ti timer den første dagen. Da vi møttes dagen etterpå, var det gjort, ler Marte.
Han var nemlig også interessert i trening, helse og sunn mat.
Med tanke på barna tok de det rolig i starten, i deres tempo. Det var ungene som ba dem pent om å bli kjærester. «Vær så snill!» Leo og Ava merket kjærligheten dem imellom.
I starten av forholdet fortalte Petter at han skulle dra ni måneder til Australia for en planlagt videreutdannelse innen manuellterapi. Marte forsto at det var viktig for ham. Besøk til Perth ble det også i denne perioden. Båndet ble enda sterkere. Selv ville hun gjennomføre sin drøm om å ta et år i Spania, og så viste det seg at han ville bli med.
– Han var så forelsket, stakkar!, smiler hun mot mannen hun var like betatt av.
Før Spania var Marte innom tanken på å bo i Costa Rica. De prøvde et opphold der i barnas sommerferie, men det var ikke noe blivende sted. Gjengen syntes det var for varmt og klamt.
Kvartetten hadde også en ferietur til Thailand, men da opplevde Marte noe spesielt.
– Jeg fikk en følelse av at jeg var utro mot mannen min som nå var død, og jeg måtte jobbe for ikke å la meg tynge av det, sier hun.
I det ene øyeblikket var hun optimistisk og glad, i det ene neste trist og lei seg.
Bildet av barnas far var med i bagasjen. Han drømte om å komme til Thailand, men fikk ikke oppleve det. Marte sørget for at han ble omtalt hele tiden: «Nå ville pappa blitt solbrent. Han hadde sikkert glemt å smøre seg!»
Hvis han hadde levd, kunne de ha feiret syv års bryllupsdag i det asiatiske landet.
Ikke noe dårlig liv
Siden juli 2025 har Marte, Petter, Ava og Leo funnet en levemåte de stortrives med. Ungene er opptatt med skole og idrett. Leo er tatt opp på førstelaget i en lokal fotballklubb og lærer spansk på den naturlige måten. Alle de andre spillerne og trenerne er spanjoler. Ava bruker fritiden på dans og padel, og begge har fått norske venner fra den norske skolen.
– Jeg må ruste mine barn til hva som kan skje i livet som ikke alltid blir slik vi hadde tenkt oss. Noe kommer til å skje, men det blir ikke et dårligere liv for det. Hvordan du angriper og velger å fokusere på mulighetene, avgjør hvor bra du får det, sier mamma.
Petter Øren har fått en viktig rolle i familien. Barna kaller ham pappa, noe Marte på ingen måte har lagt opp til. I starten syntes hun det var rart, og hun vet også at andre reagerte på det. Samtidig måtte hun fortelle at det var barnas eget valg.
Barna var unge da faren døde, så Marte er bevisst på at «gamle-Petter» på ingen måte skal glemmes.
– Han er med oss. Det er bare å se på ungene. De har det lyset håret som han hadde.
Moren har vært opptatt at barna skal eie sin egen historie. Hun ville ikke at det skulle bli en hemmelighet, at døden forble noe som var for vanskelig å prate om. Derfor er ungene åpne og kan si til folk som lurer:
«Vi har pappa som er død og en som lever.»
– Det er nok noen som blir satt ut når de hører det, men det har en forklaring, og vi er en åpen familie. Barna eier sin historie
Tiden i Spania med lys og varme store deler av året, er livgivende. Marte har nok å gjøre, blant annet med podkasten «Lysglimt – å leve ekte.» Der vil hun gi håp og inspirasjon til å leve det livet man ønsker, selv når livet byr på motstand.
I tillegg hjelper hun kvinner gjennom digitale kurs som handler om ærlige samtaler, refleksjon, modige valg og små steg som skaper store endringer over tid.
– Mitt motto er at du får ikke mer enn du klarer å håndtere. Jeg måtte tenke over om jeg sto for det da Petter døde, men jeg gjør det faktisk. Og tenkte at jeg skal få til dette fordi jeg er en som skal klare å håndtere det.
Samboeren tar rundt sin kloke kvinne som ikke bare valgte å overleve, men å leve. Hennes mening er at ved å trene hjernen, kan magi skje. Hjernen er en muskel som må styrkes. Derfor har hun også lansert kurset 33 dager – fra å overleve til å leve. Bak kurset er tanken: Å leve mer.
– Det er så mange som enten går i overlevelse eller fortsetter på automatikk, som tenker at man skal leve til helgen, til ferien, eller at det kommer en tid i fremtiden hvor alle brikkene magisk faller på plass. Men den tiden kommer ikke. Det er ene og alene opp til deg selv dersom du ønsker å leve et liv du faktisk lever og ikke bare eksisterer i, kommer det fra Marte.
Mer tid til samvær
Mange barnefamilier som velger opphold i Spania i ett eller flere år, merker at de får mer tid til å være sammen.
– Barna vokser fort. Jeg får 80 timer mer med dem i måneden her enn hjemme i Norge.
Petter Øren har funnet en jobb som manuellterapeut, og derfor har brikkene falt på plass også for ham.
– Han er en tålmodig person og en fantastisk bonuspappa. En bauta for oss, sier Marte henvendt mot partneren.
Hvor lenge oppholdet i Spania skal vare, vet ingen av dem. De tar det som det kommer. Huset i Drammen er utleid. Marte reflekterer slik:
– Barna er førsteprioritet. De startet livet med en tung ryggsekk og jeg ønsker ikke å pushe dem i negativ forstand. Hvis vi skulle dra til utlandet, måtte det bli nå. Smertegrensen for å flytte ut er ofte før 6. klasse, når unger har mange venner på hjemmebane. For vår del er jeg overbevist om at ett eller flere år i Spania vil gjøre dem og oss godt.
