Marte ble enke som 35-åring: – Vi trod­de vi had­de et hav av tid

 Da hun ble enke med to små barn som 35-åring, skjønte hun at livet er for kort til å utsette det man har lyst til: – Døden fikk meg til å leve mer.

LYKKELIGE: Mens pappa Petter levde, ble det mange opplevelser sammen. Her er han og Marte sammen med barna Leo og Ava. 
Publisert

Fa­mi­li­en had­de kjøpt et gam­melt hus i Dram­men på 350 kva­drat, klart for oppus­sing. Mar­te Grahl, ek­te­mann Pet­ter, søn­nen Leo (6) og dat­ter Ava (4) had­de det godt. Li­vet var hek­tisk, slik man­ge små­barns­for­eld­re har det.

Ek­te­pa­ret viss­te al­le­re­de da at de skul­le bli gam­le sam­men. De had­de også snak­ket om å ta et fri­år i Spa­nia, men skjøv det bort. Det end­te med at pa­ret dro på fe­rie til Mal­lor­ca un­der bar­sel­per­mi­sjo­nen.

– Vi trod­de vi had­de et hav av tid, sier hun.

Mar­te har all­tid vært rei­se­lys­ten. Der­for stu­der­te hun his­to­rie og stats­vi­ten­skap i USA og Ar­gen­ti­na og tok seg tid til å ut­fors­ke de lan­de­ne. All­tid var ung­jen­ta nys­gjer­rig, noe som før­te til at hun im­por­ter­te rønt­gen­ves­ter fra USA og fikk fa­ren til å sel­ge de siste ves­te­ne til Riks­hos­pi­ta­let mens hun satt på fly­et til Ar­gen­ti­na som 20-år­ing og se­ne­re drev bu­si­ness med en ven­nin­ne.

– Jeg møt­te hen­ne på ga­ten et­ter noen år fra hver­and­re si­den jeg stu­der­te i ut­lan­det. Det end­te med at vi i fem år inn­før­te su­per­mat som hve­te­gress og al­ger fra In­dia og le­ver­te va­rer til hund­re bu­tik­ker. Vi had­de også en bu­tikk selv i Bygd­øy allé i Oslo, for­tel­ler hun. 

LYKKELIGE: Mens pappa Petter levde, ble det mange opplevelser sammen. Her er han og Marte sammen med barna Leo og Ava. 

Et va­ri­ert yr­kes­liv

Grün­de­ren Mar­te har man­ge mor­som­me his­to­ri­er å by på. Hun jobbet som læ­rer og var re­vy­in­struk­tør i et par år. Det skjed­de sam­ti­dig som hun liv­nær­te seg som tur­né­le­der og se­ne­re man­ager for san­ger og låt­skri­ver He­le­ne Bøks­le. Mu­sikk­in­ter­es­sen har all­tid vært der.

Mar­te viss­te hun had­de man­ge mu­lig­he­ter. Det gode liv ble levd sam­men med Pet­ter og de to barna. Pla­ne­ne for frem­ti­den var man­ge. De skulle snart bli kastet om kull.

Det uvir­ke­li­ge skjed­de

Un­der ko­ro­na­ti­den ble Pet­ter akutt syk og døde i lø­pet av kort tid. Ufor­klar­lig den dag i dag.

– Jeg var i sjokk, sier Mar­te (39).

In­gen kan fat­te hvor­dan det er å opp­le­ve noe slikt hvis man ikke har stått i det selv. Ikke bare hun og bar­na, men også nær fa­mi­lie og gode ven­ner var ram­met.

Midt i sor­gen skul­le alt ord­nes. Hel­dig­vis fikk Mar­te god hjelp fra både for­eld­re, svi­ger­for­eld­re og ven­ner, men leng­se­len et­ter han som had­de be­tydd så mye for hen­ne, kun­ne ingen mildne.

– Det al­ler ver­ste da han ble brått syk, var at jeg ikke slapp inn på sy­ke­hu­set på grunn av re­strik­sjo­ner un­der pan­de­mi­en. Vi fikk ald­ri kom­me inn på sy­ke­hu­set for å si far­vel. Der­et­ter lag­de jeg et hel­ve­te si­den jeg kjen­te at vi ikke var de før­s­te som fikk den­ne be­hand­lin­gen, men jeg måt­te sør­ge for at vi var de siste, sier hun.

Mar­te bi­dro til at de stren­ge reg­le­ne i den­ne pe­ri­oden ble end­ret.

Noe å be­vi­se

Hva nå? Ti­den et­ter­på var van­ske­lig, men hun be­stem­te seg for å pus­se opp hu­set slik de to had­de vært eni­ge om. Det ble et slags livs­pro­sjekt, som om at hun vil­le for­tel­le sin tid­li­ge­re kjæ­res­te og ek­te­mann om at hun klar­te det.

– Han had­de vært pro­sjekt­le­der. Jeg er ty­pen med tu­sen ide­er. Jeg tenk­te oppus­sin­gen var til ære for ham og te­ra­pi for meg. Jeg måt­te be­vi­se at jeg kun­ne.

I tre år ble pro­sjek­tet vik­tig å full­fø­re ved si­den av job­ben som læ­rer. Sor­gen måt­te hun leve med, el­ler «dan­se med» som hun sier.

– Jeg had­de tenkt å bli di­plo­mat og red­de ver­den, men jeg end­te med å måt­te red­de meg selv, inn­røm­mer hun.

FRUKT OG GRØNT: Det står alltid på matplanene og kjøpes inn hver fredag på markedet. 

Et nytt og an­ner­le­des liv

Vi har fun­net hen­ne i Spa­nia, i den ves­le byen Al­faz del Pi på Costa Bra­va-kys­ten. Leo er blitt el­le­ve år, Ava ni. De går på den nors­ke sko­len. Mar­te kjem­pet inn­bitt for at bar­na skul­le få inn­pass der selv om alle klas­ser var ful­le. Men så skjed­de det hun be­teg­ner som lyk­ke: En fa­mi­lie tok ikke imot to til­del­te plas­ser. De ble le­di­ge et­ter fris­ten, som skapt for hen­nes un­ger.

Hun ang­rer på in­gen måte på at de flyttet til et frem­med land.

– Dø­den fikk meg til å leve mer. Du må vek­kes før du får det eks­tra gi­ret, me­ner Mar­te.

I et leid mur­hus er tre fa­mi­lie­med­lem­mer blitt til fire. Mar­te star­tet ka­pit­tel 2 i sitt eget liv, nå med en an­nen Pet­ter.

Den per­fek­te mak­ke­ren

Snart både sees og hø­res Pet­ter, der han kom­mer opp bak­ken på en scoo­ter et­ter endt ar­beids­tid. Pet­ter Øren er blitt «Nye-Pet­ter». Hun tror han var «ment to be».

De møt­tes på Tinder. Hun had­de frem­de­les gif­te­rin­gen på og måt­te øve seg på å si «jeg er ale­ne­mam­ma». Tan­ken med å gå på net­tet og se om det kun­ne fin­nes en ny me­ning med li­vet hand­let om at hvis hun ikke hop­pet opp i det som var skum­melt, vil­le det ta år å være åpen for en kjæ­res­te igjen.

– Det mer­ke­li­ge er at i Dram­men bod­de jeg på Øren. Og så traff jeg Pet­ter Øren. Da han sa et­ter­nav­net sitt, tenk­te jeg: Er det­te et tegn?

På for­hånd had­de Mar­te be­stemt seg for at hvis hun skul­le fin­ne en ny mann, skul­le han ikke lig­ne «Gam­le-Pet­ter» som had­de blå øyne og halv­langt, lyst hår. Kan­skje noe i ret­ning av en skal­let mann el­ler en ita­lie­ner med mørkt hår og krøl­ler. 

STORTRIVES: Marte og familien har tilgang til eget svømmebasseng i Spania. Gjett om det er deilig.

Fant to­nen fort

Kje­mi­en med sin nye Tinder-match stem­te fra start. Beg­ge had­de vok­st opp på 1980-tal­let, hun i As­ker, han i Oslo. Beg­ge var opp­tatt av hel­se og tre­ning. Pet­ter Øren var to år yng­re, men like gam­mel som den av­dø­de ek­te­man­nen – født i 1988. «Nye-Pet­ter» var skal­let og had­de ikke barn. Si­den Martes pap­pa had­de job­bet i fot­ball­klub­ben Sta­bæk i over 30 år, viss­te hun mye om fot­ball som den kom­men­de kjæ­res­ten job­bet med. 

Pet­ter Øren var fy­sio­te­ra­peut for et av fot­ballands­lage­ne og had­de job­bet for fle­re topp­klub­ber. Da de møt­tes, job­bet han i Dram­men.

– Vi snak­ket på te­le­fon og send­te mel­din­ger til hver­and­re i ti ti­mer den før­s­te da­gen. Da vi møt­tes da­gen et­ter­på, var det gjort, ler Mar­te.

Han var nem­lig også in­ter­es­sert i tre­ning, hel­se og sunn mat.

Med tan­ke på bar­na tok de det ro­lig i star­ten, i de­res tem­po. Det var un­ge­ne som ba dem pent om å bli kjæ­res­ter. «Vær så snill!» Leo og Ava mer­ket kjær­lig­he­ten dem imel­lom.

I star­ten av for­hol­det for­tal­te Pet­ter at han skul­le dra ni må­ne­der til Au­stra­lia for en plan­lagt vi­de­re­ut­dan­nel­se in­nen ma­nu­ell­te­ra­pi. Mar­te for­sto at det var vik­tig for ham. Be­søk til Perth ble det også i den­ne pe­ri­oden. Bån­det ble enda ster­ke­re. Selv vil­le hun gjen­nom­fø­re sin drøm om å ta et år i Spa­nia, og så vis­te det seg at han vil­le bli med.

– Han var så for­els­ket, stak­kar!, smi­ler hun mot man­nen hun var like be­tatt av.

Før Spa­nia var Mar­te inn­om tan­ken på å bo i Costa Rica. De prøv­de et opp­hold der i bar­nas som­mer­fe­rie, men det var ikke noe bli­ven­de sted. Gjen­gen syn­tes det var for varmt og klamt.

Kvar­tet­ten had­de også en fe­rie­tur til Thai­land, men da opp­lev­de Mar­te noe spe­si­elt.

– Jeg fikk en fø­lel­se av at jeg var utro mot mannen min som nå var død, og jeg måt­te job­be for ikke å la meg tyn­ge av det, sier hun.

I det ene øye­blik­ket var hun op­ti­mis­tisk og glad, i det ene neste trist og lei seg. 

Bil­det av barnas fa­r var med i ba­ga­sjen. Han drøm­te om å kom­me til Thai­land, men fikk ikke opp­le­ve det. Mar­te sør­get for at han ble om­talt hele ti­den: «Nå vil­le pap­pa blitt sol­brent. Han had­de sik­kert glemt å smø­re seg!»

Hvis han had­de levd, kun­ne de ha fei­ret syv års bryl­lups­dag i det asia­tis­ke lan­det.

SAMMEN: Marte og Petter har nok tid til hverandre og til å være sammen med resten av familien i Albir. 

Ikke noe dår­lig liv

Si­den juli 2025 har Mar­te, Pet­ter, Ava og Leo fun­net en le­ve­må­te de stor­tri­ves med. Un­ge­ne er opp­tatt med sko­le og id­rett. Leo er tatt opp på førstela­get i en lo­kal fot­ball­klubb og læ­rer spansk på den na­tur­li­ge må­ten. Alle de and­re spil­ler­ne og tre­ner­ne er span­jo­ler. Ava bru­ker fri­ti­den på dans og padel, og beg­ge har fått nors­ke ven­ner fra den nors­ke sko­len.

– Jeg må rus­te mine barn til hva som kan skje i li­vet som ikke all­tid blir slik vi had­de tenkt oss. Noe kom­mer til å skje, men det blir ikke et dår­li­ge­re liv for det. Hvor­dan du an­gri­per og vel­ger å fo­ku­se­re på mu­lig­he­te­ne, av­gjør hvor bra du får det, sier mam­ma.

Pet­ter Øren har fått en vik­tig rol­le i fa­mi­li­en. Bar­na kal­ler ham pap­pa, noe Mar­te på in­gen måte har lagt opp til. I star­ten syn­tes hun det var rart, og hun vet også at and­re re­ager­te på det. Sam­ti­dig måt­te hun for­tel­le at det var bar­nas eget valg.

Bar­na var unge da fa­ren døde, så Mar­te er be­visst på at «gam­le-Pet­ter» på in­gen måte skal glem­mes.

– Han er med oss. Det er bare å se på un­ge­ne. De har det ly­set hå­ret som han had­de.

Mo­ren har vært opp­tatt at bar­na skal eie sin egen his­to­rie. Hun vil­le ikke at det skul­le bli en hem­me­lig­het, at dø­den for­ble noe som var for van­ske­lig å pra­te om. Der­for er un­ge­ne åpne og kan si til folk som lu­rer:

«Vi har pap­pa som er død og en som le­ver.»

– Det er nok noen som blir satt ut når de hø­rer det, men det har en for­kla­ring, og vi er en åpen fa­mi­lie. Bar­na eier sin his­to­rie

Ti­den i Spa­nia med lys og var­me sto­re de­ler av året, er liv­gi­ven­de. Mar­te har nok å gjø­re, blant an­net med pod­kas­ten «Lys­glimt – å leve ekte.» Der vil hun gi håp og in­spi­ra­sjon til å leve det li­vet man øns­ker, selv når li­vet byr på mot­stand.

I til­legg hjel­per hun kvin­ner gjen­nom di­gi­ta­le kurs som hand­ler om ær­li­ge sam­ta­ler, re­flek­sjon, mo­di­ge valg og små steg som ska­per sto­re end­rin­ger over tid.

– Mitt mot­to er at du får ikke mer enn du kla­rer å hånd­te­re. Jeg måt­te ten­ke over om jeg sto for det da Pet­ter døde, men jeg gjør det fak­tisk. Og tenk­te at jeg skal få til det­te for­di jeg er en som skal kla­re å hånd­te­re det.

Sam­bo­e­ren tar rundt sin klo­ke kvin­ne som ikke bare valg­te å over­le­ve, men å leve. Hen­nes me­ning er at ved å trene hjer­nen, kan magi skje. Hjer­nen er en mus­kel som må styr­kes. Der­for har hun også lan­sert kur­set 33 da­ger – fra å over­le­ve til å leve. Bak kur­set er tan­ken: Å leve mer.

– Det er så man­ge som en­ten går i over­le­vel­se el­ler fort­set­ter på au­to­ma­tikk, som ten­ker at man skal leve til hel­gen, til fe­ri­en, el­ler at det kom­mer en tid i frem­ti­den hvor alle brik­ke­ne ma­gisk fal­ler på plass. Men den ti­den kom­mer ikke. Det er ene og ale­ne opp til deg selv der­som du øns­ker å leve et liv du fak­tisk le­ver og ikke bare ek­si­ste­rer i, kom­mer det fra Mar­te.

NYTT LIV: I Spania har Marthe Grahl funnet seg til rette etter at det verste som kunne skje, skjedde: Ektemannen døde. 

Mer tid til sam­vær

Man­ge bar­ne­fa­mi­li­er som vel­ger opp­hold i Spa­nia i ett el­ler fle­re år, mer­ker at de får mer tid til å være sam­men.

– Bar­na vok­ser fort. Jeg får 80 ti­mer mer med dem i må­ne­den her enn hjem­me i Norge.

Pet­ter Øren har fun­net en jobb som ma­nu­ell­te­ra­peut, og der­for har brik­ke­ne falt på plass også for ham.

– Han er en tål­mo­dig per­son og en fan­tas­tisk bo­nus­pap­pa. En bau­ta for oss, sier Mar­te hen­vendt mot part­ne­ren.

Hvor len­ge opp­hol­det i Spa­nia skal vare, vet in­gen av dem. De tar det som det kom­mer. Hu­set i Dram­men er ut­leid. Mar­te re­flek­te­rer slik:

– Bar­na er før­s­te­pri­ori­tet. De star­tet li­vet med en tung rygg­sekk og jeg øns­ker ikke å pu­she dem i ne­ga­tiv for­stand. Hvis vi skul­le dra til ut­lan­det, måt­te det bli nå. Smer­te­gren­sen for å flyt­te ut er ofte før 6. klas­se, når un­ger har man­ge ven­ner på hjem­me­ba­ne. For vår del er jeg over­be­vist om at ett el­ler fle­re år i Spa­nia vil gjø­re dem og oss godt.