«Der ingen skulle tru»-Eline: Slik går det nå

Det er midtvinters, og isen over Møsvatn glitrer og skinner. Over den kommer en snøskuter i full fart, og det vi legger merke til, er smilet til den nette, kvinnelige sjåføren og det lyse håret som stikker ut av hjelmen, blafrende i vinden.

– Når isen er trygg, er jeg ikke engstelig, men høst og vår, når den ikke er så tykk, er det krevende, sier hun da hun har slått av motoren og tatt av hjelmen.

Møsstrond er et sogn som ligger omkring Møsvatn i Rauland prestegjeld i Vinje i Telemark. Omtrent 40 av de 150 innbyggerne i sognet mangler veiforbindelse og er derfor avhengige av båt om sommeren og snøskuter om vinteren.

Nykommeren på Hovdenøya er driftige Eline Benneche Gulsrud fra Arendal.

I den 24. og siste sesongen av NRKs program «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» kan du se Eline i prosessen med å rehabilitere den gamle internatskolen på Hovdenøya i Møsvatn i Telemark. 

Kort oppsummert bestemte tobarnsmoren seg for å satse på sitt eget prosjekt. Hun ville gjøre om en gammel, nedlagt internatskole til en travel ­turisthytte. Møsstrond Turisthytte er nå oppe og går.

Den støttende ­ektemannen, Arne Eivind Andersen, ble igjen i hjem­byen mens hun tok med tvillingene Viktor og Elvira (9) på sitt livs største og dristigste eventyr i «ingenmannsland».

– Jeg er blitt tvunget til å lære ting jeg ikke kunne. Før jeg kom hit, hadde jeg for ­eksempel aldri kjørt skuter, ­firehjuling eller båt. Det i seg selv har vært krevende fordi naturen er lunefull. Min aller største skrekk er at isen sprekker opp under oss når vi er på vei over vannet for å komme oss til fastlandet, sier hun.

A4-livet

Eline vokste opp i Arendal og levde et vanlig familieliv med nærhet til det meste, og de hadde det bra. Hun og ektemannen dro til hytta de eier på Møsstrond så ofte de kunne, og hun følte hver eneste gang en spesiell ro.

På rusleturer gikk de forbi den nedlagte skolen, og det slo henne at stedet trengte kjærlighet.

– Gradvis gikk det opp for meg at jeg bar på en drøm om å ha mitt eget prosjekt som kunne gi oss som familie mer ro, og at eiendommen kunne være svaret, forteller hun.

Egentlig landet hun nært seg selv, for helt siden hun var liten, har hun hatt stor glede av å være ute i naturen. Det tror hun skyldes faren, som tok henne med på fisketurer og orrhaneleik.

– Til og med som 18-åring kunne jeg, søndag etter å ha vært på fest, bli med ham og mamma på søndagsturer i skogen, minnes hun.

Hun smiler og sier at ­drømmen hun bar på som mor, var å gi barna motvekten til det travle bylivet, med mange organiserte aktiviteter og foreldre som måtte jobbe sent og tidlig. På Hovdenøya måtte de leve annerledes, på godt og vondt.

– Jeg ser at vår nye hverdag gir ungene gode verdier. Vi lever tett på naturen og deler naturgleden med andre. Hver dag sjekker de på eget initiativ været for å se om de kan dra på skolen. I sommerhalvåret fraktes de med båt til skolebussen på den andre siden av vannet. På vinteren, når isen er trygg, med skuter. I mellom­sesong brukes luftputebåt, ­eller de må ha hjemmeskole.

– Naboen vår, Harald, som ­kjenner isen, er fast sjåfør for skolebarna på øya. Selv om det er tungvint og en tidkrevende skolevei med diverse skyssmetoder, trives Elvira og Viktor, forteller mammaen.

Nærmeste lekevenner til barna bor mange kilometer unna på fastlandet. Nærmeste butikk er ett kvarters skutertur og en halvtimes kjøretur unna.

– Naturligvis har det vært en omstilling å flytte hit. De kan ikke delta på fritidsaktiviteter hele året. I stedet går vi ­turer i fjellet, går på ski og løper og går på tredemølle. Heldigvis har de hverandre og har kunnet støtte hverandre i alt det nye.

Les også: «Der ingen skulle tru»-Tor-Evert deler gladnyhet

Travelt

Det er gått halvannet år siden hun flyttet til Møsstrond, og hun og Arne Eivind har ikke fått roligere dager. Det har kostet blod og tårer å stå i det store valget, men likevel angrer hun ikke.

Mange mener at det er galskap å satse på et liv der du er avhengig av å krysse et stort fjellvann for å få barna til skolen eller komme deg til fastlandet. Det er Eline delvis enig i, for det har vært, og kan fortsatt være, uutholdelig tøft å bo på en lunefull fjellvidde.

– Jeg er et bekymrings­menneske som ikke tar risiko og alltid søker sikkerhet. Jeg har hatt mareritt om at skuteren går gjennom isen og barna havner i det iskalde vannet, uten at jeg klarer å hjelpe dem, forteller hun.

Det har hendt at hun har måttet ordne overnatting for tvillingene hos vennene deres fordi det ikke har vært forsvarlig å hente dem hjem.

Iblant står bølgene høyt på Møsvatn i kraftig vind, og det er uforsvarlig å legge ut med båt. Det samme gjelder når tett tåke legger seg over vannet, og når isen er utrygg.

– Dette er villmark. I vårt daglige liv her styres vi mest av vær og vind. Det fine er at jeg og barna er mye sammen. Også når vi har gjester her, er de rundt meg. De har allerede begynt å hjelpe til og får lommepenger for sin innsats. Hvordan det skal gå etter hvert, når barna insisterer på å få delta på fritidsaktiviteter, får vi se. Vi tar ett år om ­gangen, sier hun klokt.

Altmuligkvinne

Kontrastene har stått i kø ­siden hun sa opp jobben som HR-leder i et firma for å bli altmuligkvinne på turisthytten.

– Jeg har hatt utallige ­morgener, ettermiddager og kvelder som nesten har tatt pusten fra meg. Solopp­gangene og solnedgangene har minnet meg om at jeg bor i et paradis som ikke mange vet om, sier hun.

Andre dager, når vinden ­river i husveggene og alt hun ser er et inferno i hvitt, undres hun over sitt eget valg.

Når de har gjester, er det hun som vasker, rer opp, rydder og holder i logistikken og økonomien. Stress til tider, ja. Men den siden av det er lystbetont, forsikrer hun. Bekymringstankene handler om andre ting.

Hvordan skal det gå med deg, som er så redd for alt? Det spørsmålet har hun fått fra gode venner. Hun blir jo lett redd og er ikke typen som utfordrer skjebnen.

– Det som var heldig oppi alt, er at jeg også er spontan, og den egenskapen sier at alt kommer til å gå bra. Selvfølgelig ville livet mitt ha vært lettere om jeg fortsatte hverdagslivet i Arendal og dro til hytta og slappet av iblant. Men da hadde jeg ikke lært så mye som jeg har gjort nå, og jeg ville ikke ha opplevd magien i å leve livet her, bedyrer hun.

Les også: (+) 30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot

Alt gikk så fort

Hvor spontan tobarnsmoren er, er historien et bilde på. Hun hadde knapt tenkt tanken om prosjektet før de var i gang. For stedet var ikke lagt ut for salg. Det var Eline selv som kontaktet eierne fordi hun visste at de hadde liten tid til å ta vare på det.

– To måneder etter at vi hadde gått inn i forhandlingene, flyttet jeg hit med barna. Arne Eivind ble igjen hjemme for å lede bedriften han har gründet. Det var et sjokk, egentlig, for det var så mye jeg ikke kunne, og været var så mye mer enn jeg forventet, innrømmer hun.

Før henne hadde flere forsøkt å åpne for gjester på den gamle internatskolen, uten å lykkes. Det var 23 år siden bygningene hadde vært i helårsbruk. Den gangen var det plass til 16 elever.

Når stedet nå står og skinner, skyldes det initiativ og pågangsmot. Eline har plass til 48 gjester. Hun har malt, pusset opp, oppgradert, stått på dag og natt i mer enn ett år. Familien er splittet. Mens hun har restaurert og klargjort og fulgt opp barna i deres nye tilværelse, har mannen bodd i deres felles hjem i Arendal. Annenhver helg har han kommet for å være sammen med familien og stilt opp som handyman.

– Det viktige for meg var at Eline fikk realisert drømmen om å ha sitt eget prosjekt, sier han med et smil.

Evig optimist

Det har vært mange følelser å stå i når utfordringene har meldt seg, og i programmet om henne kommer det også tårer. Iblant har hun følt seg veldig sliten. Hardangervidda, 920 meter over havet, på et sted uten fastlandsforbindelse, setter folk på prøve.

– Heldigvis er jeg evig optimist. Landskapet er så vakkert at det lett drar meg inn i det positive. Noen ganger er himmelen som det vakreste maleri du kan tenke deg. Da kan jeg stå lenge i vinduet og bare nyte, eller jeg stopper opp ute og tar det innover meg.

Eline smiler, det gjør hun for øvrig ofte.

– Det fine i mitt nye liv er at jeg i stor grad kan styre hverdagene selv. Her må jeg ingen ting utenfor sesong. Vi koser oss med å spille spill, gå kveldsturer, prate og ha det koselig. Vi har bestemt oss for å leve drømmen på barnas premisser også. Hvis de ikke vil mer, må det gjøres en ny vurdering.

Eline ler og sier at det alltid er nye prosjekter på gang. De har fått varmepumper i alle bygningene. Hele tiden får hun nye ideer.

– Det kan være krevende å være den som skal fikse alt på egen hånd. Hele tiden savner jeg Arne Eivind, han er med meg i alt jeg gjør. Tanken på parforholdet og hvordan det utvikler seg når man bor fra hverandre med en fire timers kjøretur imellom, er et tema for oss begge. Det er tøft å leve med savnet, oppsummerer hun.

Han sier at han savner hver dag. Hun skulle gjerne ha delt de mange små, dagligdagse tingene rundt barna. I det gode ligger også det stusslige, men kanskje en dag kommer han for å bli. Hun håper det.

– Det er viktig å ta vare på kjærligheten, midt oppi alt, sier paret unisont, og han legger til:

– At Eline hiver seg uti ­dette og klarer å gjennomføre, er veldig tøft gjort. Jeg er stolt av henne.