Jon Konrad hadde alltid glimt i øyet. En dag var han borte

Lill Iren (59) Helge Kristiansen (61) tar varmt imot meg i det koselige hjemmet deres i Spillumsvika, rett sør for Namsos. Sammen har de to opplevd det helt ufattelige. 

Det som ikke lar seg beskrive. Den 12. juni 2022 avsluttet sønnen deres Jon Konrad sitt eget liv.

Sammen har de valgt å dele historien sin. Det er ikke enkelt for noen av dem, men håpet om å kunne hjelpe andre i samme situasjon, gjør at de likevel tar det vanskelige valget.

– Budskapet vi vil dele er at det er mulig å leve videre. Vi ønsker å gi håp. Det er mulig å kjenne på glede igjen, det er mulig å ha gode dager. Men vi må la oss selv få lov til det, sier Lill Iren.

Veien frem dit har vært lang, kronglete og tøff. Men det er viktig å finne et fellesskap i andre som forstår, mener de. I fjor høst stilte Lill Iren opp i lokalavisa, og siden har hun fått mange tilbakemeldinger.

– Jeg har fått meldinger fra folk som synes det er godt å vite at følelsene og tankene deres er normale. Det forteller meg at det er viktig at vi deler, sier ekteparet.

«To live for us both»

Lill Iren har tatt valget om å bære sønnen på skulderen sin gjennom resten av livet. Der har hun tatovert ansiktet hans sammen med setningen «Wow to live for us both». Et løfte om å leve for dem begge.

– Det var Jon Konrad som skrev denne setningen på sin Instagram etter at en av hans beste venner valgte å avslutte livet sitt. Han ville leve for dem begge. Kjære Jon Konrad, det klarte ikke du. Men det lover jeg deg at jeg skal klare, sier Lill Iren bestemt, mens hun stryker over tatoveringen.

Når sjokket er der tror du ikke at det er mulig å leve videre. Sammen har de funnet ut at jo, det er mulig.

– Det betyr ikke at det ikke er med oss hver dag. Men det er på en annen måte. Og vi velger at det skal være i størst grad gjennom å huske de gode minnene: Å huske hvordan han var, og alt han har gitt oss.

Begge smiler når de tenker på hvor mye glede Jon Konrad brakte inn i familien.

– Han var spilloppmakeren, alltid med glimt i øyet. Han elsket fart og spenning. Men han hadde også en annen, ettertenksom side. Han elsket naturen, og var mye ute i kano på vannet ved hytta. Naturgleden vi delte er god å tenke tilbake på, forteller foreldrene.

Hjerterom

Familien har stort hjerterom. Til sammen har Helge og Lill Iren seks barn som nå er voksne, og de har etter hvert også tatt til seg fire fosterbarn. Tre av dem bor fortsatt hjemme. De har også fått seks barnebarn, den eldste er 17 og den yngste er fire år. Helge og Lill Iren bestemte seg tidlig for at det skulle være naturlig for dem å snakke om Jon Konrad slik de snakker om de andre barna sine.

– Det har vært veldig godt for oss. Vi forteller jo historier om barna våre, og han skal ha sin plass. Selv om noen synes det var litt rart, spesielt i starten, forteller Lill Iren.

Å ha sønnen med seg i hverdagen har vært noe av det som har gjort det mulig å finne tilbake gleden.

– Vi har ham med oss så mye som mulig. Det er jo ekstra spesielt i jula. Da har vi et eget lys som vi tenner for ham.

Hver desember baker de pepperkaker sammen med barnebarna.

– Jon Konrad elsket å spise pepperkakedeigen. Så da spiser jeg alltid litt ekstra deig for han, smiler Lill Iren med glimt i øyet.

På bursdagen hans spiser de alltid lasagne. Det var livretten.

– Da gleder vi oss over de gode minnene. Det ville han ha elsket.

Å ta gleden tilbake

Å leve et godt liv videre krever hard og målrettet jobbing.

– Det er utrolig viktig å treffe andre som er i samme situasjon. Noen som hjelper deg å forstå at du ikke er alene, og at følelsene og tankene du har er helt normale, sier Helge.

Noe av det tøffeste når man står i en slik prosess er å tro at man skal kunne kjenne på glede igjen.

– Det er i høyeste grad et valg man må ta. Veien dit har ikke vært enkel, sier Lill Iren.

Det avgjørende øyeblikket var et innlegg i en av gruppene hun var med i på Facebook. 

– Det var en mamma som skrev at hun ikke hadde hatt en eneste god dag siden sønnen hennes forlot dem. Det var en ordentlig vekker. Jeg hadde tatt et valg om å leve videre for Jon Konrad. Jeg vet at han hadde villet at jeg skulle finne gleden tilbake.

Det var da hun tok grep som skulle endre hverdagen. Hun meldte seg på kurset «Jeg velger gleden», som ble arrangert av stiftelsen «Lillebrors Minne». Hun husker godt det første øyeblikket med ekte boblende livsglede. Det var i en klatrepark, og et av barnebarna kom susende mot henne i zipline, full av stolthet og glede.

– «Bestemor! Jeg fikk det til!» Det boblet over i meg, jeg nærmest druknet i smittende glede. Det var et stort øyeblikk, mest av alt fordi jeg ikke visste om jeg kom til å oppleve det igjen. Jeg visste at det ikke bare var viktig for meg, men for dem rundt meg.

Å bli forstått

Å fortsette å være foreldre og besteforeldre har vært viktig for dem.

– Jeg husker en historie fra en gutt som hadde mistet broren sin. Han fortalte at han hadde mistet foreldrene sine også – til sorgen. Det endret min måte å tenke på. Gleden skulle fortsatt finnes i vår familie, og vi skulle fortsatt være der for dem, sier Lill Iren.

Sammen har Helge og Lill Iren vært på flere samlinger med organisasjonen «Leve». Det har endret livet deres totalt etter det som skjedde.

 Selv om Lill Iren var spent på den første samlingen.

– Vi skulle sitte i en ring og fortelle hvem vi hadde mistet, og når. Jeg trodde ikke jeg skulle klare det. Når det ble min tur kikket jeg ned i gulvet mens jeg snakket. Men når jeg til slutt så opp på de andre endret alt seg. Det kan ikke beskrives hvor godt det er når du endelig møter øyne som virkelig forstår. Det var et stort øyeblikk.

Siden har de hatt stor nytte og glede av å møte andre som har opplevd noe av det samme som dem.

– Det å samles betyr ikke at man skal dyrke det tragiske. Tvert imot handler det om å lære av hverandre. Det betyr også å inspirere hverandre til å finne gleden, sier hun.

Var det min feil?

Også Helge husker det første møtet med menneskene i «Leve» som helt avgjørende. Han fikk endelig snakke med andre menn som hadde det på samme måte.

– Jeg hadde båret en tung bør. Jeg var som en liten båt i en stor storm. Kommer jeg meg inn til land, eller blir jeg knust til pinneved? Det å få forståelse og få snakke om det som var tyngst, gjorde at jeg endelig kunne se veien videre. Det skjedde noe med meg da, sier han.

Skyldfølelsen er noe av det verste. Du må gå gjennom livet ditt på nytt. Forstå deg selv på nytt.

– Alle vil spørre seg: Kunne jeg gjort noe annerledes? Var det min feil? Kunne jeg ha forhindret det? Men slik er det ikke. Det er ikke sanne tanker. Men det er likevel helt naturlig og normalt å ha dem, sier Lill Iren.

Det er tanker som fortsatt kan dukke opp. Men da slår hun ned på det med en gang.

– Det hender at jeg må gå og snakke med meg selv i speilet, og fortelle meg at «dette er ikke sant»!

På kursene har de fått redskapene til å håndtere hverdagen når de tunge tankene kommer.

– Vi har hver vår måte å håndtere sorgen på, og dette har vi også lært mye om på kursene. Å la den andre få sørge på sin måte, sier Lill Iren.

Helge er enig.

– Jeg har nok stengt følelsene mer inne enn Lill Iren, derfor tok det litt lengre tid å få bearbeidet dem. Da er det viktig at vi viser forståelse for hverandre, sier han.

Smitteeffekten

Forskning viser at hvis noen i ens nærhet har tatt livet sitt, så er det større sjanse for at man velger det samme.

– Derfor er det helt livsnødvendig å finne tilbake livsmeningen og gleden. Og her må vi som samfunn legge mer til rette. For hva skjer etter begravelsen? Da drar kriseteamet, og du er overlatt til deg selv, sier Lill Iren.

Hun tenker tilbake på den første tiden etter at Jon Konrad forlot dem.

– Smerten var så tung at jeg ikke engang klarte å ringe kriseteamet når jeg trengte å snakke med dem. Til slutt klarte jeg å sende en melding. Når jeg som jobber med psykisk helse synes det er så vanskelig, så er det nok flere som ikke klarer å be om hjelp. Kanskje er det noen som skal ringe deg når slikt skjer? Eller kanskje man skal få mer informasjon om tilbudene som finnes? Det koster så lite å forebygge det mørket man kan havne i, sier hun.

Spesielt tungt kan det være når det har gått en stund.

– Verden går videre, mens du fortsatt lever i sorgen. Det kan føles ensomt, sier Helge.

Det er viktig å la seg selv få kjenne på det, selv etter at det har gått lang tid.

– Hvert år, den 11., 12. og 13. juni, vet kollegene mine at jeg ikke kommer på jobb. De dagene er mine. Da tillater jeg meg å kjenne på det. Det gjør meg rolig, forteller Lill Iren.

Naturens helbredende kraft

Noe av det som har hjulpet Lill Iren tilbake er naturen.

– Naturen har en helbredende kraft. Der kunne jeg bare være, uansett hvordan jeg følte meg den dagen. Jeg kunne være i stillhet, gråte eller skrike, og få ut det vonde som var inni meg. 

Men å komme seg ut på den første turen satt langt inne. Det var søstrene hennes som kom og tok henne med.

– Det var så tungt å gå opp den minste bakke at jeg måtte sette meg ned og hvile hele tiden. Men jeg kom opp til slutt. Og fra det øyeblikket måtte jeg ut hver dag. Uansett vær eller vind.

Jon Konrad elsket naturen.

– Han så noe i naturen som ikke vi andre så. Han elsket nordlyset, og han elsket tordenvær. Så når det tordner eller nordlyset fyller himmelen, da må jeg bare ut, forteller Lill Iren.

Å leve fullt ut

Før Jon Konrad forlot denne verden, la han igjen mye til foreldrene på telefonen. Det var både tekst og bilder som skulle hjelpe dem å forstå.

– Han prøvde så godt han kunne å gi en forklaring. Han ga alltid så mye av seg selv, og stilte opp for venner som hadde det vanskelig. Kanskje så mye at han glemte seg selv, sier Helge ettertenksomt.

– Jeg kjenner på takknemlighet over alt han la igjen til oss. Og jeg er takknemlig for at han fikk leve livet til fulle når han gjorde tingene han elsket, sier Lill Iren.

Sammen sitter de ofte og ser på bilder og videoer av sønnen.

– Vi er spesielt glade for alle filmene, for da kan vi høre stemmen hans, smiler de.

Den beste tiden i livet til Jon Konrad var årene på folkehøgskole. Der kjørte han motocross, både som elev og stipendiat. Derfor var også blomstene på kisten utformet som en motorsykkel.

– Han var så full av liv, han kunne alltid løfte stemningen om det trengtes. Det var aldri et kjedelig øyeblikk med Jon Konrad, smiler Helge.

Lill Iren har lovet sønnen at hun skal leve for ham. Og da vil hun leve fullt ut. Og glede seg over livet.

– Derfor utsetter vi aldri noe vi har lyst til. Vi gleder oss over de små tingene: Ut og spise med venner. Gleden i et smil. En vakker soloppgang, eller en stille stund med kaffekoppen om morgenen. Da har vi ham med oss, smiler foreldrene.