EN KJÆRLIGHETSHISTORIE: 8. juni 1957 gir Bjørg og Ragnar hverandre sitt forelskede «ja» foran alteret. © Privat

Dette er demens

Demens er en fellesbetegnelse på flere beslektede tilstander som fører til gradvis økende svinn av nerveceller og tap av funksjoner som hører hjernen til. Når tilstanden inntrer i høy alder, brukes betegnelsen aldersdemens. I Norge er det rundt 70 000 mennesker med diagnosen demens, og rundt 300 000 pårørende. Hvert år er det 9000 personer som får diagnosen demens i Norge.

(Kilde: Norsk Helseinformatikk AS)

Det sitter en eldre mann i en stol på rom 117 på Saltrød bo- og omsorgssenter i Aust-Agder. Det er Ragnar (78), ektemannen til Bjørg Torgersen (77).

De dumme tallene

For fem år siden begynte Ragnar å rote med tall og ord. I dag har han mistet språket. Øynene er fjerne og trette, men han lyser opp når kona hilser ham med klem og kjærlige ord. Det er som om kroppen kvikner til. Han løfter hodet, det blir liv i øynene. Et bitte lite smil sprer seg over hans halvåpne lepper. Bjørg setter seg ved siden av ham, stryker ham over håret og borer ansiktet sitt tett inntil hans. Blikkene deres møtes. Bjørg ser inn i de dypbrune øynene, og så smiler hun fra hjertet. For disse øynene har hun vært forelsket i i over 60 år.

Det første møtet

Det er en solskinnsdag i 1953, en av de siste dagene i juni. 17 år gamle Bjørg tripper fornøyd og livsglad langs hovedgaten i sørlandsidyllen Eydehavn. Det er sommerferie, og hun nyter friheten.

Bjørg har på seg lyseblå «struttekjole», hvite halvsokker og like hvite stoffsko. Det blonde håret har hun satt opp i en liten hestehale, det er vanlig blant unge jenter på 1950-tallet.

Plutselig kommer det syklende to unggutter nedover hovedgaten i full fart. Den ene gutten kjenner hun fra før. Han er fra Kongsberg, og familien hans har sommersted her på Eydehavn. Men kameraten han sykler sammen med, har Bjørg aldri sett før.

Han er høy og slank og har søte, sorte krøller. Øynene er dypbrune. Han er kledd i lange shorts og en enkel skjorte. Varm og andpusten er han. Det viser seg at de to guttene har syklet hele veien fra Kongsberg til Eydehavn, en distanse på imponerende 22 mil.

Fast følge

Bjørg blir presentert for gutten. Han heter Ragnar. Ragnar Torgersen. Han er 18 år gammel, altså ett år eldre enn henne. Bjørg blir forelsket i det samme øyeblikk hun ser ham! Og jammen skal det vise seg at Ragnar har de samme følelsene for henne. Snart går de hånd i hånd og har fast følge. Resten av sommeren 1953 står i forelskelsens rus.

Vennen min, har du det bra i dag?

Bjørg

GLEMSK: Bjørg husker godt da de første tegnene på demens dukket opp hos Ragnar. © Anne Elisabeth Næss

 – Kjenner du meg igjen?

Bjørg sitter på sengekanten på rom 117. Om ikke mange ukene skriver vi juni 2014. Da er det gått ufattelige 61 år siden det aller første møtet mellom dem.

Langsomt stryker Bjørg ektemannen over kinnet. Hun smiler til ham. Men blikket han gir tilbake, er undrende og spørrende. Og Bjørg tenker, som så mange ganger før de siste fire–fem årene: Hvor mye vet han egentlig om livet og sin egen skjebne? Og forstår han egentlig at jeg er kona hans?

Livet sammen

Bjørgs øyne fylles med tårer. Hun tenker på deres lange samliv, og alt det gode de har opplevd sammen:

Bryllupet i juni 1957. Og deres første datter, Anita, som kom til verden på dagen ti måneder etter deres store dag. Seks år senere ble den andre datteren, Eli, født.

Bjørg minnes de forgangne år: Den hektiske småbarnsperioden, bygging av generasjonsboligen og yrkeslivet som var både artig og krevende for dem begge. Ragnar jobbet hele 32 år i Falken, de siste årene som distriktssjef.

Trygg favn

Med et smil tenker Bjørg også tilbake på alle de hyggelige feriereisene i inn- og utland. Og, ikke minst; alle turene på sjøen med hele familien i snekka langs sørlandskysten. Og hele veien, gjennom alle år: Ragnar. Han var den trygge klippen i familien. Alltid blid, positiv og omsorgsfull, så stolt av og så glad i kone og barn – og med årene også barnebarn og oldebarn. Det er så mangt og mye Bjørg savner der hun sitter på sengekanten. Bare sånne rørende småting som å komme hjem fra byen etter å ha kjøpt et eller annet til seg selv. Da ble hun møtt av Ragnar, som sa: -Nå var du flott! eller -Den kjolen kledde deg!. Han ga henne alltid skryt og oppmuntring.

Gode klemmer

Men i et samliv er det ikke alltid solskinn. Ragnar og Bjørg kunne også ha sine krangler og diskusjoner. Men når Bjørg ble sur og taus i etterkant av en krangel, sa han alltid etter kort tid: -Nei, slik kan vi ikke ha det!

Så ble det en bamseklem på Bjørg – og dermed var luften renset!

NOMINERT: Norsk Ukeblads journalist Knut Hovind, har skrevet denne reportasjen om Bjørg og Ragnar. Reportasjen er nominert til årets feature/kultursak under Årets mediepriser 2015, som går av stabelen i Bergen 6. mai. © Anne Elisabeth Næss

De første tegnene

Bjørg tar frem en kam og grer håret hans. De tykke, mørke krøllene er der ikke lenger. Hårmanken er blitt grå, men fortsatt er den kraftig og flott.

- Når var det jeg egentlig oppdaget de første tegnene til demens? spør hun seg mens hun lar kammen gli gjennom håret hans. Det er fem år siden hun første gang begynte å undre seg: De satt sammen i stuen, som utallige ganger før: Bjørg med en bok eller Norsk Ukeblad i fanget, Ragnar med sitt kryssordblad i stolen ved siden av.

-Kan du gi meg brillene mine, vennen min? spør hun, og Ragnar reiser seg opp og gir henne … en penn. Noen dager senere reiser han seg oppgitt over kryssordbladet og utbryter:

-Uff, jeg får det visst ikke til lenger, jeg! Da skjønner Bjørg at noe må være galt. Er det noe Ragnar trives med og behersker, er det kryssord.

Mer enn glemsk

Og nå går det fort nedover. Ragnar sliter med å finne de riktige ordene: I stedet for «stol», sier han «spann», «en katt» blir «en ku» og en måke i glideflukt over dem blir «noe hvitt på himmelen». Og når han skal låse opp bilen, er det husnøkkelen han finner frem. Ragnar finner selv ut at han ikke vil kjøre bil lenger. Når Bjørg spør om de skal ta en kjøretur, svarer han rolig og liketil: «Nei, jeg kan ikke det, jeg.»

I VÅRSOL: – Jeg går alene i naturen nå, men stemmen til Ragnar er alltid med meg, sier Bjørg. © Anne Elisabeth Næss

- Viktig med åpenhet

- Nasjonalforeningen for folkehelsen er interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Det er behov for økt åpenhet om demens, slik at demenssyke og deres familier kan leve best mulig med sykdommen, sier Randi Kiil, kommunikasjonssjef i Nasjonalforeningen for folkehelse.

- Økt åpenhet vil gi flere muligheten til å søke hjelp fra helse- og omsorgstjenestene, og flere i samfunnet kan bidra når de får økt forståelse for hva denne sykdommen innebærer. Nasjonalforeningen for folkehelsen er glad for alle som bidrar til åpenhet og forståelse, både ved å dele sin historie og erfaringer og ved å skrive om dette, slik Norsk Ukeblad har gjort, påpeker Kiil.

Hjerteinfarkt

Tre måneder etter disse første tegnene blir det konstatert av fastlegen at Ragnar har hatt et hjerneinfarkt. Og at han i tiden etterpå har hatt tap av nerveceller i hjernen.

Bjørgs fastlege sier at hun må søke plass på omsorgssenteret i Eydehavn, men hun protesterer. Å sende mannen sin fra seg, er uaktuelt. Og takket være hjelp fra familie og hjemmehjelp, får hun det til, på et vis. Men det blir strevsomme og vonde dager.

Dårligere hygiene

Å mate ham, er ikke enkelt. Ei heller å passe på den daglige pleie. Ragnar, som tidligere var svært renslig, ja, faktisk pertentlig, ønsker ikke lenger å dusje eller vaske seg. -Jeg har dusjet, sier han hver gang han blir spurt, men Bjørg vet jo at det ikke er sant. Det blir en daglig kamp å få ham til å stå i dusjen noen sekunder.

Sviktet mannen

Ragnar blir stadig mer hjelpetrengende, og Bjørg tilsvarende mer sliten og fortvilet. Familie og venner er bekymret for henne. En dag i februar i fjor mister fastlegen hennes «tålmodigheten». Han slår i bordet og sier:

-Dette klarer du ikke lenger, Bjørg! Det er ingen vits i at dere begge skal bli alvorlig syke.

Allerede neste dag får Ragnar plass på Saltrød bo- og omsorgssenter. Bjørg føler det som et voldsomt svik, og går inn i en depresjon.

Kjente han meg virkelig igjen?

Bjørg

SVIKTET HAM: Bjørg ble deprimert da ektefellen Ragnar flyttet til omsorgssenteret, men innså til slutt at det var til det beste for dem begge. © Anne Elisabeth Næss

Mister språket

Hun slutter å spise, og hun sover ikke. Når hun besøker Ragnar de første gangene, gråter hun hele tiden. Av fortvilelse – og skyldfølelse.

Ragnar, derimot, gråter aldri, hverken nå eller tidligere. Bjørg ser ham heller aldri deprimert eller fortvilet. Han feller aldri så mye som en eneste tåre.

Språket hans blir etter hvert helt borte. Men én dag, flere måneder etter at språket har forsvunnet for godt, skjer noe merkelig:

– Bjørg! Bjørg!

Bjørg har vært på et av sine ukentlige besøk, og har sagt -ha det til ham. Plutselig hører hun at han roper etter henne, med høy og fortvilet stemme fra rommet sitt: -Bjørg! Bjørg!

Den påfølgende natten sover ikke Bjørg. Kjente han meg virkelig igjen? Hva ville han si meg? Hva var det som plaget ham? Tankene kverner gjennom hodet hele natten.

Dagen etter er hun på nytt besøk. Men nå er ordene hans helt borte igjen – og de har aldri kommet tilbake.

Sove, sove, sove …

Først syv–åtte måneder etter at Ragnar flyttet inn på omsorgssenteret, orker Bjørg å lage seg sin første, enkle middag. Men den smaker ikke. Ingenting smaker henne i denne tiden. Å spise en brødskive med syltetøy, er som å tygge på sagmugg. Enkelte ganger har hun bare lyst til å slutte å spise, dra dyna over hodet og sove, sove og sove…

- Ta deg sammen

Familie og venner er rundt henne hele tiden. Noen trøster, enkelte gir gode råd, andre igjen ber henne ta seg sammen. Hvorfor skal jeg «ta meg sammen»? tenker Bjørg.  Men etter hvert skjønner hun at hun må ta tak. Hun tenker:

-Hvis jeg ikke tar vare på meg selv, er jeg ikke til nytte for noen. Blir jeg skikkelig syk, vil det være like ille for både Ragnar og meg.

Bjørg holder seg på bena. Hun besøker ektemannen sin jevnlig på omsorgssenteret. Det  er aldri noe ork, det er noe hun ser frem til. Men spent er hun hver gang. Hvordan er han i dag? Noen ganger kan han både nikke, smile og vinke, andre ganger er han helt apatisk. Det kan endre seg drastisk fra det ene besøket til neste.

Jeg finner stor glede i å gå på de stiene der Ragnar og jeg vandret

Bjørg Torgersen

Signe K. Narvesen

Kvitt angsten med helsecoach

Da Rakel mistet datteren, fikk hun angst og ble sykmeldt. En iherdig coach loste henne ut i livet igjen.

Gode minner

Men trygg på at han er i de beste hender, er hun. De ansatte på omsorgssenteret er så flinke, gode og snille. Hun kaller dem for englene sine.

Hver tirsdag, torsdag, lørdag og søndag er hun å finne ved ektemannens side på rom 117. Hun sitter gjerne tre–fire timer hver eneste gang. Hun forteller om hva hun har gjort de siste dagene, og hva hun planlegger å gjøre i dagene fremover. Og så beretter hun gjerne om ting hun og han har opplevd sammen gjennom samlivet.

-Det var veldig moro, Ragnar, sier hun når hun forteller om et minne.

Blikket hun møter, tyder på at han nok hverken husker eller forstår. Men hun forteller likevel.

- Jeg må holde motet og humøret oppe, og leve så normalt jeg kan», tenker Bjørg tappert.

Tomt hus

Hun vet at livet hun og Ragnar har hatt sammen, nå må leves alene. Men helt enkelt er det ikke. Hjemme i det store huset er det så tomt og ensomt uten ham. Alle sysler, ute og inne, er det hun som nå må ta seg av. Hennes «handyman» er der ikke lenger. Når hun tenker seg om, har hun faktisk ikke hatt fyr på peisen en eneste gang siden han flyttet. Og kaffetrakteren står helt i ro, bortsett fra de gangene hun har besøk.

Men smått om senn blir hverdagen bedre. Å lage og spise middag er blitt lettere – og nå smaker maten. Og hun kan hygge seg, glede seg og le sammen med gode venner og familie.

Min elskede

Dagens besøk hos Ragnar på rom 117 nærmer seg slutten. Hun stryker ham over kinnet og gir ham en avskjedsklem. «Vi ses snart igjen, vennen min», sier hun. I døren stanser hun og snur seg. Ser på sin elskede, som hun møtte for aller første gang for snart 61 år siden. Og som siden den gang alltid har stått ved henne side. I sitt hjerte vet hun at han vil være hennes elskede og aller beste venn så lenge han lever…

Reportasjen sto på trykk i Norsk Ukeblad nr 19 - 2014.

Ragnar gikk bort i august i fjor.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!