Rakels nye hverdag

Rakel går fortsatt i behandling hos Mina, men langt sjeldnere enn før. I dag mestrer Rakel følelsene sine. - Jeg er sjef over min egen kropp! Angsten er nesten borte, og jeg har kontroll når jeg føler den kan komme. Da bruker jeg pusteteknikker og roer meg ned selv.

Rakels datter jobbet sammen med moren i morens kafé. Hun var en positiv humørspreder som var godt likt av kundene. Men Miriam ble bare 22 år. Hun valgte selv å forlate livet. Det skjedde i 2006.

- Jeg har aldri, aldri tenkt at Miriam noen gang skulle ønske å ta livet sitt. Hun var svært pliktoppfyllende, sang i kirkekor og var omsorgsfull, sier Rakel Simonsen Nilsen (46). Hun bor i Lier med mann og to barn. I dag klarer hun å le og føle glede. Det takker hun sin helsecoach for.

Isolerte seg

Da datteren døde, gikk Rakel inn i en tilstand av sjokk, hun betegner det som nesten å være i koma. To ting skulle hun takle, begge deler virket umenneskelig - begravelsen og tømming av Miriams leilighet.

- Jeg levde utenfor meg selv i ett år, jeg konsentrerte meg om de to andre barna og beskyttet meg selv ved å fortrenge det som hadde skjedd. Jeg jobbet av og til, mens jeg tvang sorgen bort. Det var tøft å se at omverdenen gikk videre, alle levde sitt liv som før, sier Rakel.

Etter ett år mente nok flere at hun burde være ferdig med den tyngste sorgen.

- Mennesker jeg møtte, kunne si «det går bra med deg nå?». Det føltes som et press om å bli ferdig med sorgen, sier Rakel. I stedet for å bli bedre, ble det meste verre for henne.

- Halvannet år etter Miriams død ble jeg bestemor for første gang, men min datters nyfødte hadde en alvorlig hjertefeil og måtte opereres etter få dager. Da ble jeg engstelig for både henne og datteren min, og jeg knakk sammen. Jeg hadde tatt meg sammen så lenge, sier Rakel.

Kroppen hennes reagerte med blødninger, migrene, smerter i leddene, angstanfall og dårlig søvn. Hun ble sykmeldt på fulltid. Hun holdt seg inne i huset, tok ikke telefonen og fikk sosial angst og panikkangst.

- Jeg klarte ikke å ta kontakt med hjelpeapparatet. Hjemme var det rolig og relativt trygt for meg.

Rakel tenkte ikke på Mina, som hun hadde møtt noen ganger i kafeen og også snakket litt med. Men Mina tenkte på Rakel. Hun visste hva som hadde skjedd, og ringte Rakel om og om igjen.

- Jeg svarte ikke. Så sendte hun en SMS og ba meg innstendig om å ringe henne - hvis ikke skulle hun komme hjem til meg! Og da våget jeg ikke annet... jeg ringte tilbake.

- Jeg fornemmet at noe måtte gjøres. Når man er så langt nede, er det ofte vanskelig å be om hjelp, sier Mina Helen Kristoffersen.

- Og det er spesielt vanskelig når man tidligere i livet har vært den som har hjulpet og stilt opp for andre, slik som Rakel. Jeg ønsket å fortelle henne at det fantes en vei ut av den mørke «kjelleren» hun befant seg i, sier Mina.

- Som erfaren coach og terapeut vet jeg at angsten for å kjenne på følelsene etter traumatiske opplevelser hindrer mange i å komme videre i livet. Redselen for å miste kontroll er sterk, man tror at det er livsfarlig, sier Mina.

Hva gjør en helsecoach?

- Det første jeg gjør er å lytte til klienten, det er viktig at vedkommende får fortelle sin historie uforstyrret. At jeg har en del livserfaring selv, har også betydning når jeg behandler, sier Mina Helen Kristoffersen (39) (bildet), som er gift og har familie. Hun veileder mennesker med både psykiske og fysiske plager.

- Sammen skaper klienten og jeg en trygg ramme hvor følelsene kan komme ut. Og vi går etter hvert inn i lukkede rom hvor det er lagret vonde erfaringer. Dette er ingen rask superkur, det er en prosess. Og jeg presser langsomt og varsomt. En person må være klar før vedkommende slipper kontrollen og kjenner på det vonde. Alt skal gjøres i en atmosfære av trygghet, ro og respekt.

Mina Helen bor i Drammen, hun er NLP Coach, terapeut og medlem av DNCF (Den Norske Coachforening). Hun har mer utdannelse enn en standard helsecoach, noe hun mener er avgjørende for det gode resultatet i behandlingen av Rakel og hennes spesielle situasjon.

Minas hjemmeside er: www.dittpotensiale.no

Dette kan du gjøre selv!

Her er Mina Kristoffersens tips til deg som føler behov for å endre noe i livet ditt:

1. Hvor er ditt fokus? Fokuserer du på det du vil mer av i livet ditt? Eller fokuserer du på det du ikke vil ha i livet ditt? Bli bevisst hva du tenker om din egen situasjon. Når du er blitt bevisst på dine tanker, har du også makten til å snu om på tankene dine.

2. Søk støtte hos en coach eller terapeut du har tillit til. La veien bli til mens du går. Ha tålmodighet med deg selv. Fortell hva du er i gang med til noen som står deg nær. La disse få lov til å støtte deg.

3. Sist, men ikke minst: Kom deg ut! Litt bevegelse hver dag er godt for både kropp og sjel. Start med ti minutter, hvis det er alt du orker. Så kan du utvide turene dine etter hvert som du orker mer.

Gjennom det mørke

Rakel dro hjem til Mina. Kroppen var full av smerter, følelsen av glede var borte, og angsten var voldsomt til stede. Hun fortalte og fortalte, og snørr og tårer og smerter veltet ut.

- Jeg lovet henne at det ville bli bedre etter hvert, men at det ville bli ubehagelig underveis. Men etter hver time skulle Rakel føle seg OK før hun reiste hjem igjen, sier Mina.

Noen ganger satt de sammen i tre timer, noen ganger mindre. Til sammen seks behandlinger hadde Rakel før det var gått tre uker.

- Jeg jobber ikke etter stoppeklokke, men tar den tiden det trengs hver gang, sier Mina.

- Det var en ny opplevelse for meg at det ikke var farlig å slippe taket og våge å kjenne etter hvor vondt jeg egentlig hadde det, hvor dyp sorgen var, sier Rakel.

Etter de første tøffe møtene skulle de prøve å finne igjen gleden inni Rakel.

- Andre kunne si til meg: «Så godt å se at du smiler!» Men inni meg følte jeg ingenting, sier Rakel. - Jeg skulle heller ikke føle glede av og til, da fikk jeg nemlig dårlig samvittighet overfor Miriam. Jeg følte at hun da ville tro at jeg glemte henne...

- For å finne igjen gleden, måtte vi gjennom det mørke, vonde inni Rakel. Sammen utforsket vi dette rommet, forklarer Mina. - En person er som et hus med mange rom, og noen av rommene har vi stengt. I rommene ligger erfaringene våre. Jeg kunne spørre Rakel: Hvor skal du i dag? Til loftet? Hvilke rom går du ikke inn i? Og så, langsomt, åpnet vi dører inn til de vondeste erfaringene, forteller Mina.

Latteren

Rakel hadde fortsatt vondt i kroppen, veldig vondt. Langsomt åpnet hun nye rom sammen med coachen. Og plutselig en dag skjedde det, hjemme hos Mina:

- Jeg begynte å le og klarte nesten ikke å stoppe, sier Rakel, og ler når hun forteller.

Det var et gjennombrudd. Ved å møte de vonde følelsene kom hun frem til det som lå bak, blant annet gleden.

Smertene forsvant, og Rakel dro hjem og var smertefri.

- I ettertid har jeg skjønt at smertene var kroppens måte å si fra på. Jeg fortrengte altfor mye.

- Rakels smerter er psykosomatiske. Er det ikke en fysiologisk, logisk forklaring, er smerter ofte lagrede følelser. Vi lagrer det vi erfarer. Vi gjemmer på det i kroppen, sier Mina.

- Men hva skjer når vi ikke lenger fortrenger?

- Det kan sammenlignes med at en knute løses opp. Og når man slipper noe som har vært fortrengt, kommer det noe annet inn i stedet, sier Mina.

For Rakel ble mye av den tunge, mørke sorgen erstattet med minner om Miriam.

- Mye av sorgen er nå byttet ut med glede over minnene. Før var det å tenke på Miriam kun forbundet med smerte, og jeg husket ikke stemmen hennes som barn. Nå husker jeg den. Og jeg klarer å erkjenne det faktum at Miriam aldri kommer tilbake.

Selv om jeg selvsagt opplever tunge dager og stunder, har jeg fått igjen håpet om at det kan skje gode ting i fremtiden, sier Rakel.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!