Top Gear Magazine har 20-årsjubileum i år. Opp gjennom årene har Top Gear kjørt og testet svært mange spektakulære og supre biler - biler som har kjørt seg rett inn i hjertene på folk og som for evig og alltid vil bli husket for sin design, kjøreegenskaper eller ytelse. TV-Top Gears "Cool Wall" er kjent (og fryktet), og i fjor kom det en bok med tittelen "The Cool 500: The coolest cars ever made" under Top Gear-varemerket.

Men innimellom alle disse kule og fine bilene, dukker det opp biler som utmerker seg på en helt annen måte.

Dette er Top Gears "uncoolest" biler, og de verste de har vært borti:

Chrysler PT Cruiser Cabrio 2005

Retro-styling var en av 1990-tallets mest omtalte trender. Gjorde du dette skikkelig - som med VW Beetle, Audi TT, Mini - så kunne du lene deg tilbake og telle pengene mens kundene flokket seg for å sole seg i ettergløden av en tid de ofte bare hadde lest om. Man kan mene at 1993-konseptet Plymouth Prowler var en av forløperne til hele greia; en glatt hot rod-tributt, utstyrt med en ubrukelig 217-hesters motor og elendig automatkasse.

Chrysler lot seg ikke skremme og satte de samme greiene på Pronto Cruizer-konseptet sent på 90-tallet, men nå på en femdørs familiebil som limte en American Graffiti-fortid til en bedriten plattform. Så prøvde de å selge den i noen land som aldri har hatt noe i nærheten av Route 66. Dette var PT Cruiser.

Men hva med å hogge av taket og sette på en veltebøyle som egentlig ikke har noen hensikt? Da ble det virkelig en bemerkelsesverdig bil. Alt det tvilsomme som har skjedd i bilverdenen siden TG Magazine kom i september 1993 finnes her, klarere enn hos noen andre. Imponerende gjort, og en bil som avgjort fortjener å bli sprengt i filler.

Chrysler Crossfire 2003

Et ganske brukbart konsept som ikke klarte realitetene - en høflig måte å si at den så ut som ei bikkje som gjorde fra seg (© JC, 2004). Basert på førstegenerasjons Mercedes SLK og dermed utdatert selv før den ble lansert. Et ypperlig eksempel på form foran funksjon, bare uten funksjon. Og ikke mye form heller

=

Chrysler Crossfire. FOTO: Produsent

Lanica Dedra 1993

Lancia er et av bilhistoriens største navn, men fikk renommeet ruinert da bilene begynte å ruste mens de fremdeles sto i butikkene. Det var på 1970-tallet.

På 1990-tallet hevdet noen at den nye Dedraen ville redde de siste, små markedsandelene de satt igjen med. Det beviste i stedet hvordan en nedtur ofte er uunngåelig.

Den var ikke helt ille som sådan, men viste hva som skjer når en stor bilfabrikk - her Fiat - spiser sine egne.

=

Lancia Dedra. FOTO: Produsent

=

Dodge Caliber. FOTO: Produsent

Dodge Caliber 2007

Pontiac Aztek er utvilsomt den styggeste bilen de siste 20 årene. Men den ble knapt nok solgt i Europa, så vi tar den ikke med.

Men Dodge Caliber ble solgt her, og var slett ikke så vond mot øynene - til tross for den halvveis SUV-aktige stylingen. Den bommet på markedet med heroisk feilmargin. Litt som Justin Bieber i bilversjon, men kanskje litt mindre plagsom.

Nissan Micra C+C 2005

Trenger du en begrunnelse på hvorfor denne er med her, leser du ikke bare feil blad - du bor på feil planet.

Selv ikke Ferrari og Pininfarina klarte å gjøre en foldbar hard-top på California uten at ræva ble smellfeit.

Så hvor store sjanser hadde Nissan da de designet Micra? Den er like morsom som å gni seg i øynene med hakket chili.

=

Nissan Micra C+C. FOTO: Nissan

Vauxhall/Opel Vectra 1995

Vectraen var så middelmådig at JC nektet å kjøre den. De seks tv-minuttene som ble resultatet er klassiske. De spikret fast statusen hans som tv-bøddel, og sikret at han aldri noen gang ville få kjøpt en kebab i Luton.

Dette er ingen dårlig bil, men en virkelig kynisk en, noe som muligens er verre. Den var forresten ganske dårlig, når vi tenker oss om. "Holder dette?" spurte GM. "Nei," svarte verden.

=

Vauxhall/Opel Vectra. FOTO: Produsent

=

Citroën C3 Pluriel. FOTO: Produsent

Citroën C3 Pluriel 2003

Med avtakbare takbjelker og glidende tak sendte tankene til både 2CV og den nå ultrahippe Méhari.

Dessverre var gapet mellom fantasi og virkelighet et aldri så lite juv. Det fantes ingen steder å gjøre av taket, bortsett fra i baksetet. Vrient, dersom det skulle vise seg at det var folk i det.

Alt i alt var bilen like nyttig som fastnøkler av marsipan.

Hummer H3 2005

H3 er et annet kynisk markedstriks fra GM, som må være en av verdens mest komisk vanstyrte bedrifter. Dette skulle angivelig være den lille Hummeren. Rammeforsterket chassis og bladfjærer gjorde den til et landeveis-helvete, og ga deg en idé om ambisjonsnivået.

Ikke dårlig i terrenget, men hva så? Nå degradert til lange limoer for utdrikningslag.

=

Hummer H3. FOTO: Produsent

Pål Andre Skogen

De beste og verste bilene

Modeller fra Ford, Hyundai og VW får hard medfart i veihjelpsstatistikk.

Rover Cityrover 2003

Å være vitne til den lange dødskampen til Storbritannias siste volumprodusent av biler var en av de minst morsomme hendelsene det siste tiåret.

Rover CityRover - nesten helt sikkert ikke kilden til Ferrari LaFerrari - var ikke det aller siste trekket derfra, men uansett siste spikeren i kista av falsk treverk.

Den var ikke totalt ille å kjøre, hadde plass nok og var heller ikke spesielt stygg å se på. Den var heller ikke verre enn da pengelense MG Rover måtte merke om sin indisk-produserte Tata Indica for å kunne få innpass på markedet.

Nei, problemet var den kyniske måten den ble presentert på. Du måtte legge til 9000 pund (i England!) for å få utstyret du trengte. Da MG Rover kollapset i april 2005, klarte de såkalte Phoenix Four, samt direktør Kevin Howe, på en eller annen måte å grafse til seg 42 millioner pund på fire år. Ingen dårlig slaktejobb.

=

Rover Cityrover. FOTO: Produsent

Geir Svardal

Styr unna disse bilene

Noen biler finnes i bra og dårlige versjoner - se hvilke vi fraråder og anbefaler.

Ssangyoung Rodius 2007

Rodius er designet av en brite, og er en bil med en så altomfattende talentløshet at den må ha blitt lagd av nærsynte misantroper en gang før det fantes DAK-programmer, og da faksmaskiner var høyteknologi.

Hvem godkjente denne? Tenk deg å sitte rundt styrebordet under det møtet: "Ja, denne gangen har vi virkelig truffet!"

Det eneste som er verre enn å se på Rodius er å kjøre den, siden denne bilen overfører alle de dynamiske feilene til stakkarene inni bilen. Og det inkluderer vinglete styring, giktbrudden ytelse, og hysterisk dårlige kjøreegenskaper. Svinger du hardt nok kan bakdøra sprette opp, noe som sier litt om den strukturelle stivheten til Rodius.

Men den gir heldigvis svaret på et av de mest stilte spørsmålene vi får: Joda, det finnes noe sånt som en virkelig dårlig bil.

=

Ssangyong Rodius. FOTO: Produsent

Top Gear Magazine

De ti verste superbilene

Ingenting er som en god superbil, men disse er ikke i nærheten av gode superbiler.

Suzuki X-90 1995

1990-årene var på mange måter en gyllen æra for japansk bilindustri, da den gikk inn i rallybransjen som en kjempe og oppfant en helt ny subkultur sammen med PlayStation-generasjonen.

Heldigvis fikk vi en anledning til å komme med en del kritikk da Suzuki misforsto reaksjonen fra en bilutstilling og presset X-90-konseptet inn i produksjon.

X-90 var den onde stamfaren til før-TOWIE Essexmobilen, Vitara-SUV-en, og befestet Suzukis rykte for kortsiktig markedsstrategi og ustø kjøreegenskaper. Denne bilen ser ut som om den ikke vet om den kommer eller går.

Men i England gikk den raskt: Suzuki Storbritannia stoppet salget av den etter knapt 18 måneder for å begrense skadene den hadde gjort. Det var sikkert lurt.

=

Suzuki X-90. FOTO: Produsent

Cherry Red .jpg=

Reva. FOTO: Prodsuent

Reva (G-wiz) 2001

Dette er naturligvis ingen bil, men en firehjulssykkel. Den var lovlig i England, men ikke desto mindre en forbrytelse mot menneskeheten. Den var en hån mot alle TG-lesere, men elsket av tofu-gomlende folk med fotformsko.

En urban "bil", og en av Londons mest deprimerende trender i de siste 20 årene.

Reva var stygg, elendig produsert og bekymringsfullt dårlig konstruert. Dermed var den også genuint farlig - noe vi tidligere har bemerket, og noe EuroNCAP og tragisk nok et likskue senere kunne bekrefte.

Vi er ikke sikre på om det er greias ekstreme innfulhet som ergrer oss mest, eller det at ellers intelligente mennesker droppet sunn fornuft til fordel for trendy, men syltynn øko-bevisshet, slik at folk skulle se at de "g jorde det rette". Sikkert begge deler.

MaybachH 57/62

Før 2008 var det mye snakk om "high-net-worth individual", eller noe sånt. Hadde du 100 millioner eller mer i cash, var du inne.

BMW løp etter dem med episke Rolls-Royce Phantom. Volkswagen gjorde en fin jobb med Bentley.

Mercedes-Benz bestemte seg for å vekke til live et merke ingen under 90 år utenfor Stuttgart husket, og satte et kunstig og forkastet Hyundai luksuskarosseri over en gammel S-klasse plattform. Så håpet de at noen oligarker, rap-stjerner og Paris Hilton ikke ville merke at dette egentlig var en avansert bløff.

De merket det ikke, men det gjorde vi. 57S-versjonen gjorde at den uheldige privatsjåføren endelig fikk annet å gjøre enn å forbanne sjefen i baksetet. Og innen Landaulet kom på markedet, var spillet slutt. Mercedes la merket på is igjen, og produserte i stedet seks ulike versjoner av den nye S-klasse. Smart trekk.

=

Maybach 57/62. FOTO: Produsent

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!