Anette Hoff: – Regner med det skyldes alder og utseende

Føler du deg urettferdig behandlet bare fordi du har nådd en viss alder – la oss si 60+? Har du plutselig fått beskjed om at det ikke lenger er behov for deg på jobben – selv om du har langt bredere kompetanse enn dine yngre kollegaer?

Eller har du uten forvarsel blitt vraket av din livsledsager til fordel for en yngre kjæreste? Eller opplever du at yngre pasienter raser forbi deg i helsekøen, siden du likevel ikke har «så lenge igjen»?

Da kan det være på tide å sette ned foten og si: «Nok er nok! Dette finner jeg meg ikke i.»

Se video: Grete er 95 år og full av skaperkraft

Slik Nina, Annema og Mona gjør i den kinoaktuelle filmen «Pensjonskuppet». Men å sette seg fore å rane selveste Oljefondet, slik denne trioen gjør, er kanskje ikke å anbefale – selv om det kan være fristende å omfordele litt av den ufattelige pengesummen som utgjør «Statens pensjonsfond utland».

Anette Hoff, Hege Schøyen og Anne Marie Ottersen spiller hovedrollene i filmen, og de er alle enige om at det har vært en utrolig morsom – men også krevende innspilling.

– Mange er nok ikke klar over hvor lang en innspillingsdag kan være, sier Anette. – Fra man skal sminkes til man er ferdig for dagen går det gjerne ti timer. Og denne gangen var vi på jobb fem dager i uka i fem-seks uker. Og så sitter du om kvelden og venter på dagsplanen, og når den kommer, leser du: Henting i morgen tidlig – klokka 05:43!

Anette sperrer øynene opp.

– Å herregud! Hva er klokka nå? Når skal jeg dusje? Når skal jeg gå på do? Når skal jeg spise?

Hege rister på hodet.

– For meg som er et typisk B-menneske og stort sett jobber om kvelden, var det et mareritt. Men så har jeg også tenkt når jeg har stått opp i gryotta: Du verden, så vakkert det var nå, da! Dette må alle mine venner få høre om! 

Gode minner

Det er et godt stykke ut på dagen når Hjemmet møter de tre skuespillerne, som ser både opplagte og uthvilte ut. Det har tatt litt tid å samle trioen, som til tross for at to av dem har nådd pensjonsalder, og den tredje snart følger etter, fortsatt har hendene fulle.

Det er over et år siden filminnspillingen ble avsluttet, og de tre har mye å snakke om når de samles rundt et bord på Hotel Bristol i Oslo.

Til tross for de lange opptaksdagene sitter de først og fremst igjen med gode minner. Og ikke minst er de takknemlige for at skuespillere på deres alder fremdeles får muligheten til å jobbe.

– Jeg tror aldri det er laget en film i Norge med tre damer over seksti i hovedrollene, sier Anette.

– Og som i filmen ikke bare er kona til noen, skyter Hege inn.

– Eller elskerinna, repliserer Anne Marie.

– Eller bestemora eller tanta til noen! Men her er det tre voksne damer som slår seg sammen og har en «mission», understreker Anette. 

– Det er kjempegøy!

Stakk av med rolle

Det er ikke lenge siden årets Emmy-priser ble delt ut, den amerikanske TV-bransjens motstykke til Oscar-prisen. Hege forteller at hun koste seg da hun så deler av showet.

Det som slo henne var hvor mange godt voksne kvinner som gikk opp for å motta priser: 79 år gamle Sally Field fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film, Jean Smart, som er 75, for beste kvinnelige hovedrolle i en komiserie – og Allison Janney, som snart fyller 67, for beste kvinnelige birolle i en dramaserie. 

– Jeg ble så glad over å se at det er så mange, sier Hege. 

– Det er ikke viktig hvor gammel man er, men det er så viktig å få lov til å fortsette å jobbe. Og få lov til å speile virkeligheten og den fasen av livet man selv er i.

Anette er enig.

– Det er jo viktig for publikum også. Hvis du går ut på gata, så ser du heldigvis – enn så lenge – også noen eldre mennesker. Alle er ikke stuet bort. Så det er jo viktig at de historiene vi forteller speiler befolkningen, enten det dreier seg om humor eller tragedie. Det blir jo stadig flere eldre i Norge nå. Det er vi som blir den store befolkningsgruppa. Hva skal de gjøre med oss etter hvert? 

Hun trekker på skuldrene.

– Problemet nå er jo at de over nitti er altfor spreke. De lever for lenge.

Anne Marie tar ordet og forteller at skuespillerkollega Bente Børsum, som også spiller en sentral rolle i «Pensjonskuppet», nylig stakk av med en filmrolle hun selv gjerne skulle hatt. Børsum er 92.

– Så vokt Dem for de gamle damene, formaner Anne Marie og ler godt. 

«Gutta boys» regjerer

Det er ikke så mange år siden det ble skrevet spalte opp og spalte ned om kvinnelige skuespilleres tøffe kår. Flere sto frem og fortalte at de opplevde å bli vraket eller forbigått etter å ha rundet førti. Eller femti. Det ser ikke ut til å være tilfellet lenger. Så hva har skjedd?

– Jeg er jo eldst her, sier Anne Marie. 

– Da jeg var yngre, fikk jeg jo høre at etter fylte femti var det slutt. Men sånn ble det ikke. Selv har jeg – med hånden på hjertet – ikke merket den aldersdiskrimineringen som det ble snakket om. Men for tidligere generasjoner var den sikkert reell. 

Hege tror dette først og fremst er noe skuespillere ved institusjonsteatrene har fått føle på kroppen. 

– Jeg beveger meg jo utenfor institusjonene – og driver i hovedsak med komedie, hvor man stort sett skaper sine egne historier og sine egne karakterer. Der sitter man ikke og håper på å få en av de store klassiske rollene. For de får man ikke. Men man kan fortsette å speile sin egen alder gjennom nye karakterer.

Anne Marie, som har jobbet på Nationaltheatret i 45 år, forteller at det også var en periode da de sto og «skreik på barrikadene». Som kvinner.

– Jeg har nok følt på det å bli diskriminert som kvinne. Og den typen diskriminering finnes fremdeles. I mange norske filmer er det nesten bare menn som spiller hovedrollene.

Hege stusser.

– Men det er da vel også en del kvinnelige hovedroller?

– Jo, det har skjedd noe i kvinners favør. Men jeg har gått gjennom rollelistene til filmene som kommer nå, og det er litt deprimerende. Det er gutta boys som regjerer fremdeles, altså.

Finnes det en jobb til meg?

Anette tror dette handler mye om hvem historiene skrives for.

– Det er jo stort sett mennesker mellom 20 og 45 som får fortelle historiene. Enten det er menn eller kvinner. Dessverre skrives det fint lite for oss over seksti. Det skrives stort sett for de som er unge, potente – og som fortsatt kan føde barn!

– Som sagt har jeg inntrykk av at det er litt friere i mitt lille hjørne av teatret, sier Hege.

– Men så føler jeg meg også veldig privilegert og er kanskje ikke så veldig representativ.

Også Anette har befunnet seg utenfor institusjonsteatrene siden tiden på Den Nationale Scene i Bergen på 90-tallet. Og da hun fikk rollen som Juni Anker-Hansen i «Hotel Cæsar» i 1998, gikk hun på årskontrakter.

– Det var usikkert og jeg hadde ingen garanti for at jeg hadde jobb neste år. Men så lenge jeg var med i «Hotel Cæsar», skrev de jo historien for meg og ut fra hvor jeg var i livet. Jeg tenkte overhodet ikke over hvor gammel jeg var. Ikke før den dagen studiodøra smalt igjen bak meg. Sånn! sier hun og slår håndflatene sammen.

– Da tenkte jeg: Nå har jeg gjort det siste bildet. Dette er avslutningen på atten og et halvt år av arbeidslivet mitt. Da først skjønte jeg at jeg var 55 år. Og hvem er det som har bruk for meg nå? Plutselig sto jeg der og måtte si: Jeg er ledig! Finnes det en jobb til meg?

– Men du fikk jobber? spør Anne Marie.

– Ja, jeg gjorde det. Men det tok nesten to år.

– Så vi må ikke svartmale! Det du sa, Hege, om den store verden der ute, om godt voksne filmstjerner som lykkes og blir hedret med priser … Det kan jo hende det speiler en…

– Trend!

– Ja, en trend! En dreining i virkelighetsbildet som er til vår fordel.

– Ja, det er kjempekult, sier Anette. 

– Og denne filmen er jo også med på å sette dette på dagsordenen. Når man får et sånt manus, så tenker man: Wow! Dette er en gave. Å få lov til å fortelle en sånn historie. Om damer på vår alder som ikke finner seg i å bli forbigått. Det er veldig gøy.

Ikke pensjonist, men frilanser

Hverken Anette, Anne Marie eller Hege har blitt vraket, avskjediget eller havnet bakerst i helsekøen, men de tror mange vil kjenne seg igjen i det filmens tre hovedfigurer opplever.

– Jeg har faktisk flere venninner som nå blir konfrontert med alderen sin i arbeidslivet, sier Anette.

– Riktignok andre steder enn i skuespilleryrket.

Men også skuespillere blir pensjonister. Selv om yrkesgruppen skiller seg ut ved at mange fortsetter å jobbe lenge etterpå.

– Når vi slutter i jobben, blir vi frilansere, sier Anne Marie, som gikk av med pensjon fra Nationaltheatret for ti år siden.

– Min mann, Lasse, som også er skuespiller og ti år yngre enn meg, gikk av i fjor. Så nå er også han frilanser, leser inn lydbøker og holder på. Sånn sett er vi veldig heldige. Men vi kan jo ikke søke jobber, vi må jo bli spurt. Ja, noen må ha lyst på oss …

Anette og Hege ser på hverandre og bryter ut i latter.

– «Jeg har så lyst på deg, jeg!» sier Hege med sensuell røst.

Anette innrømmer at henvendelsene har blitt færre med årene. 

– Det regner jeg med skyldes alder og utseende, sier hun.

– Derfor gleder jeg meg litt til å motta en månedlig sum som kan være med å skape litt trygghet i tilværelsen.

– Ja, pensjonen! utbryter Hege.

– Det er helt fantastisk, sier Anne Marie.

– Samtidig håper jeg jo at det skal drysse inn litt arbeid som kan gjøre livet litt morsommere å leve – sånn jobbmessig. 

– Dette med pensjonsalder er jo bare en formalitet. Jeg tenker i grunnen aldri på alder. Jeg bare skvetter når det viser seg å ha en relevans. Men hele vitsen må være å fortsette som før, sier Hege. 

Anne Marie sier seg enig.

– Jeg tenkte på det i dag da jeg gikk gjennom universitetsområdet, at hadde jeg ikke visst hvor gammel jeg er, så hadde jeg kanskje begynt på et nytt studium.

– Er ikke det lov, da? spør Hege. 

– Kollokviegrupper, studentrevyer og sånn … 

Anne Marie ler godt. 

– Joda. Jeg er i grunnen ikke fremmed for å begynne et helt nytt liv. Men kanskje ikke et nytt studium eller en ny karriere.

– Det som er så gøy med skuespilleryrket, sier Hege, er jo at vi kan late som om vi er det ene og det andre, uten noen relevant utdannelse.

Anette nikker.

– Jeg pleier å si at vi kan litt om alt, og ingenting om noe.

– Ja, yrket vårt er helt fantastisk! sier Anne Marie.

– Hver gang jeg dro til Nationaltheatret, pleide Lasse å spørre om jeg «skulle ned og gjøre meg til nå, igjen!». Og han hadde et poeng, for det er jo strengt tatt det vi holder på med. Vi later som. Vi leker – riktignok på ramme alvor. Om du skal spille konserndirektør eller trapesartist, så må du ta det på alvor. 

– Eller pensjonister som bestemmer seg for å rane Oljefondet?

Hege nikker alvorlig. Anette også.

– Kanskje ikke minst da, sier Anne Marie.

– Skal man rane Oljefondet, må man gjøre det ordentlig.

Else Kåss Furuseth til ektemannen Tommy: – Ikke gå fra meg