Else Kåss Furuseth har flyttet inn med Tommy i Sandefjord: – Jeg føler at jeg har kommet hjem

Vi skal møtes på kafé, men så ringer Elses manager og advarer om at det ikke er lett å få en rolig stund på kafé med Else.

Folk kommer stadig bort og vil hilse, og Else, som er glad i både oppmerksomhet og en hyggelig prat, lar seg lett avlede. Da går tiden fort. Om vi ikke heller vil låne managerens hagestue?

Vi takker selvfølgelig ja. Og slik får vi sitte i vakre omgivelser, bli servert kaffe og ingefærbrus, og ha Else (46) helt for oss selv.

Se video: Maria Stavang: - Tror ikke det er noe som helst som er overførbart

Har jo giftet meg.

Hun er kledd i rød frakk, og et hvitt og oransje skjerf er knyttet i en sløyfe rundt håret. Leppene matcher frakken, øynene gnistrer, og smilet er bredt.

– Du ser lykkelig ut?

– Ja, kanskje fordi jeg har giftet meg, ler fruen som i disse dager er aktuell – ikke med sitt så mye omtalte Ensomhetsparti – men med et nytt TV-program med tittelen «Kåss går det? Else og ensomheten».

Programmet går på NRK og har mye til felles med partiet hun måtte legge ned. Det handler nemlig om hvordan man kan bekjempe utenforskap og ensomhet. Og hva er egentlig ensomhet?

Hvorfor blir noen av oss sittende fast i ensomheten, mens andre kommer seg ut av den? Hva må til for å bekjempe utenforskap og ensomhet i et samfunn, spør Else seg selv og seerne.

Verdens største

– Partiet gikk ad undas. Ikke hadde jeg nok greie på politikk og mange mente at jeg som person sto i veien for oppmerksomheten til partiet. Men dette handler ikke om meg, kampen fortsetter, slår Else alvorlig fast.

I mars i år arrangerte hun verdens største søndagsmiddag på stadion i sin nye hjemby Sandefjord. Dit kom over tusen mennesker som fikk servert gratis lapskaus og underholdning.

Else var i sitt ess og fikk stort oppslag i lokalavisa. Der berømmet de henne for å sette et livsviktig tema på dagsorden.

Nå vil hun undersøke hva som hjelper over tid i kampen mot den smertefulle ensomheten.

Alle må jo spise

En livskvalitetsundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå i 2025 viser at over fjorten ­prosent av befolkningen i Norge føler seg ensomme. Noen mener at tallet bare er toppen av et isfjell. Det er her Else har en plan. Hun vet hvor vondt ensomhet gjør, og hva det kan føre til.

– Søndagsmiddag er en ­god ting, jeg mener alle må jo spise. Selv inviterer jeg til søndagsmiddag så ofte jeg kan. Men det er ikke selve ­spisingen som er viktigst, det er det å komme sammen, føle seg inkludert, bli sett, slippe å kjenne på utenforskap. Bare det at noen smiler og sier hei til deg, kan ha stor betydning. Så hvorfor ikke si hei litt oftere, oppfordrer hun.

Sammen med fire vanlige folk skal Else gjennomføre et dypdykk i ensomheten. Hvordan og hvorfor blir vi ensomme, og ikke minst hvordan bekjemper vi dette uhyret (les: ensomhet, utenforskap, depresjon, angst og selvmordsfare) som er blitt en av vår tids store helseutfordringer?

Mistet mor og bror

Den populære komikeren, programlederen, forfatteren, skuespilleren, podkasteren og enda mer, har flere ganger delt sine såreste følelser på TV.

Vi har ledd og grått med henne da hun skulle slanke seg og spiste i smug, da hun sto på scenen i forestillingen «Kondolerer» og fortalte om mamma som tok livet av seg da Else bare var elleve år, om en høyt elsket storebror som gjorde det samme noen år ­etterpå.

Og om alle de sene kveldene hun har kommet hjem til seg selv i leiligheten på Bislett og følt på – ja, tror det eller ei – både ensomhet og mislykkethet. Og ikke minst alle gangene hun har lengtet etter en å elske og bli elsket av. For så å bøte på savnet ved å spise en saftig burger eller to alene i mørket.

Gikk til psykolog

For ti år siden oppsøkte Else psykolog. Hun hadde mye i bagasjen og trengte å sortere. Det har hun skrevet bok om. Da trillet kritikerne terningkast fem.

– Mye blir lettere når man deler, synes Else.

Likevel, og det til tross for gode venner og familie, suksess og berømmelse, satt single Else ofte med følelsen av å være ensom og alene når alle andre hadde noen.

– Hva er annerledes nå?

– Jeg er blitt mye bedre på å bære små og dårlige følelser. Krisemaksimeringen er trappet ned, kan du si. Det var en litt sånn nødhjelpsstasjon for meg å gifte meg, ler hun spøkefullt.

Eller kanskje er det ingen spøk? Man vet aldri med Else.

– I tillegg giftet jeg meg med en mann som er lun som skjæra på tunet. Jeg føler at jeg har kommet hjem, ja.

Hva er det med Tommy?

Trolig er hun den eneste i ­verden som har kjøpt brudekjole til seg selv, invitert gjester og bestilte lokale (les: Oslo Spektrum) uten å ha en eneste frier.

Dem etterlyste hun via media og spurte – hvem der ute vil gifte seg med meg på TV i Oslo Spektrum?

Bjørn Eidsvåg hadde takket ja til å vie dem. Mange synes dette var helt sprøtt og lurte på om Else hadde tørna fullstendig. Men nok en gang ­landet damen fjellstøtt. Flere friere skrev inn. Også en venn av Tommy Johansen.

Hvorfor ble det Tommy?

– Altså, den e-posten som beskrev Tommy som person, den gjorde virkelig utslaget. Han har jobbet for familien til Stein Erik Hagen i over tredve år, så de er glade i ham. Det var datteren i huset som meldte ham på, og da vi ringte og spurte om han var klar, svarte Tommy – jo’a, han ­kunne godt gå på date med meg, han, jeg var sikkert ei ­ålreit dame. Han trodde nok det ikke ble noe av.

– Tommy hadde nesten ikke sett meg på TV. Heldig­vis for min del, kanskje. Han ser sjelden på TV, og når han gjør det, liker han best å se på å se svensk TV.

Ekte kjærlighet

– På den første daten sa Tommy at han syntes jeg stilte altfor mange spørsmål, og at jeg godt kunne vente med et nytt spørsmål til han fikk svart på det forrige. Jeg var så sabla ivrig, og han var innmari rolig. Han utstråler en ro det er så deilig å være i nærheten av, smiler Else og får et lunt drag over ansiktet.

Daten var vellykket, og kort etter svarte Tommy ja til Else i Spektrum foran over syv tusen publikummer. Men giftermålet var ikke juridisk gyldig, og få trodde annet enn at dette var enda en sprø gimmick fra komikeren Else.

– Men så slår altså den ekte kjærligheten rot i dere begge?

– Ja, tenk på det. Ganske fantastisk, ikke sant? Og jeg giftet meg med Tommy en gang til i samme kjole, men da hjemme og bare med de aller nærmeste som gjester. Nå bor jeg i en villa i Sandefjord med mannen i mitt liv, og i garasjen står flyttelasset mitt. Jeg har lovet Tommy å rydde og kanskje kaste litt, men det blir ikke lett. Jeg samler på minner, sier Else.

Kondolerer for fulle hus

Else er datter av to leger og den mellomste i en søskenflokk på tre. Hun er oppvokst på Jessheim utenfor Oslo i et gult hus med en rosa gang. Mamma var verdens beste mamma, og pappa var og er en klippe. Med mamma fulgte mange rare og noen ganger veldig morsomme overraskelser, men av og til var hun syk.

I forestillingen «Kondolerer», som gikk for fulle hus flere steder i Norge fra 2011, forteller Else at hun aldri helt skjønte hva som egentlig feilte mamma. Da hun døde, ville Else finne ut av det.

Dødsbo med minner

Noen uker i etterkant av ­morens selvmord tok elleve­åringen toget til Oslo for å spørre mammas fastlege om hva moren egentlig døde av. Da han ikke var på kontoret sitt, gikk lille Else og kjøpte seg en milkshake.

Deretter dro hun hjem og fant mammas avskjedsbrev til pappa, der moren skrev at hun hadde reist for å finne fred.

Ti år senere valgte storebror, som Else følte seg veldig nær, også å avslutte livet sitt. Da var Else blitt en voksen dame, men tapet gjorde vel så vondt. I garasjen i Sandefjord står det derfor rester etter to dødsbo med minner som hun ikke klarer å kvitte seg med. Men nå skal det ryddes, det har Else lovet Tommy.

Mange varianter

– Ensomhet kommer i så ­mange varianter. Alle har jo følt seg ensomme en eller ­annen gang, det er helt normalt, sier Else. Det er når ensomheten vedvarer at den blir vanskelig å takle, og noen ganger også veldig farlig. Det må jo kunne gå an å gjøre noe med det?

– Kanskje må vi forandre holdningene våre, samfunnet vårt – i det hele tatt. Nå skal det i hvert fall forskes. I programmet skal vi sjekke ut hva andre tenker om saken. Vi skal se på hva ensomhet gjør med hjernen, kroppen og måten vi ser andre mennesker på. Og viktigst av alt: Vi skal stille spørsmålet om hva som må til for å bekjempe dette samfunnsondet?

Straksforetak

– Ensomhetspartiet ble stiftet i 2024. Formålet vårt var å lage en folkebevegelse med et veldig hårete mål – nemlig å skape et samfunn der færre mennesker følte på utenforskap, forteller Else.

Bakgrunnen for partiet var blant annet politikernes manglende vilje til å jobbe med selvmordsforebyggende tiltak over tid. Else ville øremerke en milliard kroner til straks­foretak.

For hvorfor kan vi ikke bruke like mange penger på selvmordsforebygging som vi gjør på for eksempel samferdsel? I 2025 døde 111 personer i trafikken. I 2024 tok 739 mennesker sitt eget liv. Klart det trengs forebyggende strakstiltak.

Small talk

– Vi kan jo alle begynne med å slå av en prat. Det er det aller enkleste. Den daglige små­praten er undervurdert. Snakk med folk du møter i kassa på butikken, smil til noen du aldri har smilt til før. Se folk og vær åpen for å veksle noen ord, det er beviselig bra for helsa, sier Else entusiastisk.

Hun synes folk i Sandefjord er veldig gode på det.

– Der er det enkelt å slå av en prat over gjerdet eller i butikken. Har nok noe med at det er en mindre by. Flere vet hvem du er, det er lettere å få seg en nabovenn, en som for eksempel kan vanne blomstene dine mens du er på ferie eller måke snø når du blir gammel. Likevel tenker andre at det er vel så lett i byen, der er det flere folk. Dette handler om mye forskjellig, og jeg tror jo ikke akkurat at small talk redde verden. Men vi bare må begynne å se på hvordan vi er mot hverandre.

Protest fra bestemor

Da Else gjorde ulike ting på TV som bestemor ikke likte, fikk Else ofte en SMS med kun ett ord.

– Bestemor fulgte med på alt jeg gjorde og sa alltid klart fra hva hun mente. Jeg kunne si noe sånt som at hun ikke var i målgruppen, men da svarte hun bare at TV var jo for henne også, og så sendte hun en SMS med ordet PROTEST.

– Er det noe du angrer på?

– Nei, angrer gjør jeg ikke, men jeg burde kanskje sagt nei mer av og til, medgir Else. Det har hun også vært åpen om.

I boken «Jeg burde kanskje sagt nei» ser Else med kritisk blikk tilbake på livet sitt som ja-menneske og spør seg selv hvorfor hun har kastet seg over så mange idiotiske ideer. Som for eksempel da hun i håp om å lage en dønn ærlig dokumentar om vektreduksjon sa ja til å slippe et TV-team hjem på privaten slik at de kunne filme hvordan hun har det med seg selv og spising når hun er helt alene hjemme. Det var sterk kost.

Ikke blodfan av Else

– Nå er det kanskje Tommy som overtar som kritiker?

– Nei, Tommy skjønner ikke helt hvorfor folk ser på sånne programmer som noen av de jeg har laget. Han ser ikke på realityprogrammer i det hele tatt og liker som sagt best svensk TV, sier Else og ler så hun rister.

Hun trives ualminnelig godt med denne ektemannen som ikke er blodfan av alt hun gjør. Det ektefellene, derimot, har til felles, er at begge elsker jobbene sine. Tommy er kokk, handymann og altmuligmann med tusen jern i ilden.

Og det neste på agendaen for Else er et prosjekt som skal handle om romantikk og voksen kjærlighet for de over seksti år. Mer kan hun ikke si om den saken, men Else gleder seg.

Kjærlighet er jo noe hun har fått et veldig godt forhold til, nikker komikeren.

Mange mente det var et PR-stunt. Nå har Vendela og Petter vært sammen i 10 år