Else Kåss Furuseth til ektemannen Tommy: – Ikke gå fra meg
Hun har fått livet hun så lenge drømte om, men frykten for å bli forlatt kan fortsatt melde seg. Nå inviterer en lykkelig og nygift Else Kåss Furuseth (46) til kamp mot ensomheten i sitt nye TV-program.
Else Kåss Furuseth (46) har gjennom hele karrieren brukt humoren til å nærme seg livets skarpeste kanter. Kjærligheten – og lengselen etter den – har også vært en del av hennes fortelling. Så møtte hun Tommy Johansen (51) i 2024 og fant et mykt sted å lande.
I dag deler hun hjem og hverdagsliv med Tommy og hunden Welhaven i Sandefjord, men selv midt i den nye tryggheten kan den gamle frykten for å bli forlatt våkne til liv.
– Jeg sier til Tommy: «Ikke gå fra meg.» Men jeg prøver å dempe det, for det kan bli veldig irriterende hvis man sier det hele tiden, fortalte hun da vi møtte henne i forbindelse med NRKs høstlansering.
Alvoret hos Else får aldri stå særlig lenge alene.
– Hver dag prøver jeg å lure Tommy til å tro at jeg er et normalt menneske, sier hun og ler.
Likevel er ikke takknemligheten til å ta feil av.
– Jeg er veldig glad for at jeg har fått et hjem og noen å komme hjem til.
Til hverdagen i Sandefjord fikk hun også hunden Welhaven, som etter hvert har vent seg til at Else er blitt en del av flokken. For henne ligger lykken nettopp her – i det helt alminnelige.
– Jeg vet at jeg har sagt det før, og søsteren min har bedt meg om å slutte å si det til pressen, men jeg blir fortsatt rørt av at Tommy lager kjøttkaker til meg. Jeg har det veldig fint.
Likere enn vi tror
Behovet for fellesskap er en viktig grunn til at Else stadig vender tilbake til ensomhet som tema.
– Jeg er ekstremt avhengig av å bli påminnet om at vi er sammen, og at vi bryr oss om hverandre, forklarer hun.
Det er også utgangspunktet for NRK-programmet «Kåss går det?», som Else leder i disse dager. Gjennom et halvt år har 46-åringen forsøkt å finne ut hva som faktisk hjelper mot ensomhet – utover å snakke om den.
Hun har selv kjent på følelsen av å stå alene.
– Jeg har følt meg alene i sorg, men jeg har lært, igjen og igjen, at mennesker hjelper. Vi mennesker betyr noe for hverandre – ikke bare den nærmeste familien, men også andre.
I programmet møter hun mennesker som har kjent på ensomhet i ulike faser av livet. For Else er det viktig at ensomheten ikke får bli hele fortellingen om dem.
– Vi har alle kjent på ensomhet på et eller annet tidspunkt. Når jeg møter menneskene i programmet, kjenner jeg på fellesskap. Vi er mer like enn vi tror, konstaterer hun.
Hun ser ikke på seg selv som en ekspert.
– Jeg møter meg selv i døren hele tiden. Jeg er mer en amatørforsker.
Det hun trekker frem, er både enkelt og krevende: Små handlinger kan gjøre en forskjell, men fellesskap oppstår ikke av gode intensjoner alene. Det krever at noen tar det første steget.
– Haaland sa det så fint i sommer: «Togetherness». Jeg tror vi hadde fått det bedre hvis vi var litt mer lettbeinte i møte med hverandre. Jeg håper programmet kan vise at små ting faktisk virker – og at du ikke bare kan ta imot hjelp, men også bety noe for andre.
Hva skjer etter «hei»?
Hun understreker samtidig at veien ut av ensomheten også kan kreve noe av en selv.
– Har man det ikke bra og ønsker å få det bedre, må man også gjøre en innsats selv. Man kan ikke sitte hjemme og vente på at noe skal skje.
Samtidig mener 46-åringen at når vi spør noen «hvordan går det?», må vi også huske at svaret kanskje krever noe av oss.
– Når du spør «hvordan går det?», må du tåle at svaret ikke er «tipp topp». Da må du også tåle at noen kanskje trenger deg. Og så er det alltid et spørsmål om vi når fram til dem som virkelig trenger det, men vi kan ikke gjøre annet enn å prøve, slår hun fast.
Hun håper «Kåss går det?» får oss seere til å gjøre mer enn å tenke gode tanker.
– Jeg håper at du ringer en venn, inviterer noen du ikke kjenner på middag, eller tenker på noen du ikke har sett på en stund – og faktisk gjør noe med det.
Er man mindre ensom når man er kjent, tror du?
Else tenker seg godt om før hun svarer:
– Du får kanskje lettere et «hei», men hva skjer etter «hei»? Det er kanskje det mest spennende … Å være kjent er ikke det samme som å bli sett.
