– Jeg er redd for å bli forlatt
Else Kåss Furuseth samlet fire fremmede. Sammen fant de noe ensomheten hadde tatt fra dem.
Else Kåss Furuseth (46) har brukt det siste halvåret på å «forske» på ensomhet. Ikke som ekspert, understreker hun, men som en som lenge har vært opptatt av hvorfor noen mennesker blir stående alene – og hva som faktisk kan hjelpe.
– Ensomhet er jo ikke en diagnose. Det er en følelse vi alle har kjent på, sier hun.
Hun har selv kjent seg alene i sorgen, selv når det har vært mennesker rundt henne. Samtidig har hun erfart det motsatte: at andre mennesker kan gjøre en forskjell. For Else er andre mennesker noe av det viktigste når livet blir vanskelig.
– For meg er det alltid bra å møte et annet menneske for å komme ut av en følelse. Jeg lærer igjen og igjen at mennesker hjelper, forteller hun.
Det ble utgangspunktet for NRK-serien «Kåss går det?». Else ville ikke bare snakke om ensomhet, men undersøke om ganske enkle ting faktisk kunne hjelpe: å møtes, spise sammen, gjøre noe sammen og våge å slippe andre inn.
For å finne ut av det samlet hun Baard Ivan Hansen (65), Emma Longvastøl Gunnerud (22), Frode Danielsen (50) og Zoë Agnes Røth (46).
Fire mennesker med svært forskjellige liv, men som alle på hver sin måte har kjent på ensomhet og utenforskap. Hos flere av dem startet følelsen av å stå utenfor lenge før de ble voksne.
– Jeg måtte være tøff allerede som liten. Jeg slapp aldri garden ned. Jeg følte meg aldri god nok, verken hjemme eller på skolen. Jeg ble mobbet hele barneskolen. Det gjør noe med deg, sier Baard før stemmen brister.
Jobbet for kjærligheten
Emma husker ikke alt fra skoleårene, men følelsen av ikke å høre til sitter fortsatt i.
Hun ble plassert i en spesialklasse, og selv om intensjonen kanskje var å hjelpe, opplevde hun at avstanden til de andre barna bare ble større.
– Det var kjipt, for jeg hadde lyst til å være som alle andre. I friminuttene var jeg mye alene. Jeg ble ikke inkludert, annet enn i bursdager der alle var invitert, minnes Emma.
For Zoë ble barndommen i Polen preget av kritikk og mange små avvisninger.
– Når du er barn, tror du på det folk forteller deg. Hvis du stadig får høre hva som er galt, begynner du til slutt å tro at det er slik. Moren min var veldig kritisk og krevde mye, og pappa var ganske fraværende. Jeg følte at jeg måtte jobbe for kjærligheten, forteller Zoë.
Mistet moren
Frode var elleve år da moren døde, og han ble sendt nordover for å bo hos en far han knapt kjente. Tryggheten i Nykirke i Horten, der han hadde vokst opp, forsvant.
– Da jeg flyttet til Nord-Norge, startet mobbingen, forteller han om den brå overgangen.
Else var også bare elleve år da hun mistet moren, men rundt henne fantes det mange som stilte opp: familie, venner, korpset og voksne som så henne og tok vare på henne.
– Man tenker jo ikke over det når man er elleve eller tolv år. Men når jeg ser tilbake, tror jeg det gikk bra med meg nettopp fordi det var så mange rundt meg som hjalp til. Mange «usynlige hjelpere», reflekterer hun.
Barndommens sår
Mange år senere sitter de fem rundt samme bord på Fellesverket i Sandefjord. Det er varmt og hjemmekoselig.
Kaffe og mat på bordet, mennesker som kommer og går. Her kan unge stikke innom, være sammen, gjøre noe – eller bare være.
Rundt bordet veksler praten mellom latter og alvor. Aldersforskjellen er stor og livene deres svært forskjellige. Uten «Kåss går det?» er det lite sannsynlig at akkurat disse fem hadde funnet hverandre.
Samtalen beveger seg igjen tilbake til barndommen – og til hvordan den fortsatt kan påvirke oss som voksne.
– For meg er det blant annet redselen for å bli forlatt. Jeg går ikke rundt og tenker på hvor den kommer fra, men man trenger ikke være psykolog for å skjønne at den henger sammen med det som skjedde da jeg var barn, forklarer Else.
Hun mistet både moren og senere broren i selvmord. Erfaringene har også satt spor i måten hun møter andre mennesker på.
– Jeg er veldig opptatt av å prøve å finne ut av hvordan andre egentlig har det. Det kommer nok også fra mine egne opplevelser, erkjenner hun.
Det er kanskje akkurat der mye av samtalen begynner. For det alle kan enes om, er at det som skjer når man er liten, ikke nødvendigvis forsvinner fordi man blir voksen.
En ”maske”
Frode kjenner det fortsatt i møte med andre mennesker.
– For min del er det den følelsen som sitter igjen i kroppen selv nå. En følelse av å være underlegen. Kanskje litt mindre verdt eller ikke god nok i forhold til andre.
Han har fått hjelp, og det er blitt bedre. Men i mange år kom utryggheten nesten før noe annet.
– Jeg har nok vært veldig var på om jeg blir godtatt eller likt. Da har jeg kanskje reagert med å trekke meg unna. Men var det egentlig en avvisning jeg kjente på? spør han retorisk.
Zoë nikker gjenkjennende. Hos henne begynte avvisningen etter hvert å komme innenfra.
– Når du stadig får høre at det er noe galt med deg, begynner du etter hvert å tro på det selv. Til slutt blir den kritiske stemmen din egen.
Hun lagde en versjon av seg selv som hun viste verden når det egentlige jeget ikke føltes trygt nok.
– Jeg har gått rundt med en slags maske, innrømmer hun.
Baard kjenner igjen mye av det samme.
– Det å ikke bli tatt på alvor gjør at man går inn i en rolle. Og det skuespillet har jeg spilt hele livet. Det er jo en del av ensomheten – at du aldri kan være deg selv, konstaterer han.
Mistet kontakt med familien
Hos Baard handler det ikke bare om følelsen av å være ensom.
– Jeg har tre sønner og tre barnebarn, men vi har lite kontakt. Det er selvfølgelig trist. Og det er min skyld. Jeg har dratt med meg mye fra barndommen inn i voksenlivet, som har ødelagt for meg, erkjenner Baard.
Nå skriver han bok om oppveksten, foreldrerollen og livet han har levd. I den ber han også sønnene om unnskyldning.
– Ensomheten bærer jeg med meg resten av livet, men etter at jeg ble med på Elses prosjekt, føler jeg meg mindre ensom når jeg lukker døren hjemme.
Baard nådde bunnen da han måtte amputere beinet i 2020. Men etter det har han bestemt seg for å jobbe seg ut av det og fortsette livet.
– Jeg har flyttet blikket litt fra navlen min til noe som er større enn meg selv, og fått noe å engasjere meg i. Nå kan det bare gå oppover, sier han optimistisk.
Knyttet bånd
Mellom de fem har det vokst frem en trygghet og åpenhet.
– Vi klarte å bygge et trygt sted hvor man kan åpne seg, sier Zoë.
Frode kjenner på det samme.
– Når man har vært så åpne mot hverandre som vi har vært i serien, så knytter man jo et bånd.
Baard kaller det en reise i erkjennelse.
– Hvem er du? Erkjenn hvem du er. Hva har gått bra? Hva har gått dårlig? Vær klin ærlig. Det har vært min reise i dette her. Og så har jeg blitt kjent med fire andre som jeg er veldig glad i. Som betyr veldig mye for meg.
For Emma har månedene sammen gitt henne noe hun ikke har opplevd før.
– Det er vel egentlig første gang i livet jeg har følt at jeg var en del av en gjeng, forteller hun.
Prosjektet har også gjort henne mer tillitsfull.
– Det har blitt lettere å stole på folk, sier hun og smiler.
Else har festet seg ved nettopp det.
– Man kan ta med seg vonde ting fra barndommen, men man kan også få det bedre med nye og positive erfaringer. Der føler jeg at jeg kunne være med på å tilføre noe, sier hun.
Og de nye erfaringene tok ikke slutt da kameraene ble slått av.
– Det du ser i serien, er jo bare en liten brøkdel av hvor mye vi har vært sammen. Jeg blir veldig glad av å være sammen, understreker Else.
Flokken funker
Da «Kåss går det?» startet, hadde Else ingen oppskrift på hvordan ensomhet skulle bekjempes. Underveis har hun først og fremst vært opptatt av om det de gjorde faktisk fungerte.
– Jeg tror jeg har fått bekreftet at det å faktisk møtes og gjøre ting sammen, fungerer selv om man er ganske forskjellige, oppsummerer Else.
Etter et halvt år med «forsking» på ensomhet sitter hun igjen med en slags konklusjon:
– Det er selvfølgelig ingen enkle svar. Ensomhet har mange årsaker. Men jeg har fått fire nye venner – og fått bekreftet at flokken funker.
