«Hvis jeg sier ja, må vi regne med å bli hatet av hele Norge»

– Jo, det stemmer. Ettåringen vår fikk beskjed om ikke å komme i barne­hagen. Flere av de andre foreldrene hadde uttrykt at de ikke ønsket en Lippestad der.

Geir Lippestad (62), prosedyreadvokaten som for all ­ettertid vil være kjent som forsvareren til 22. juli-terroristen – forteller om én av kostnadene ved å si «ja» til forespørselen han fikk fra politiet en natt for femten år siden.

Se video: Fredag 22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep – dette skjedde. (Artikkelen fortsetter under videoen)

Om politibeskyttelse, hakekors malt på en yttervegg, innbrudd – kort sagt om hvordan det lille ordet kom til å prege både hans private og profesjonelle liv.

Så i dag, når han vet hvilke følger et slikt valg kan få, ville han ha svart det samme?

Telefonen som endret alt

Det er fredag ettermiddag, og på kontoret til Lippestad Advokatfirma i sentrum av Oslo er det stille og rolig. Det er ikke lenge før Lippestad skal sette kursen mot land­stedet i Østfold, der familiens båt venter på en ny runde med såpe og vann.

En ny, ja, for å vaske båt er noe han gjør så ofte han kan. Han beskriver det som ren egenterapi. Ikke at han trenger mer egenterapi nå enn ellers.

Livet hans er riktignok tidvis ganske hektisk, men sammenlignet med hvordan det var i 2011, er hverdagen hans nå den reneste pikniken.

La oss hoppe ganske nøy­aktig femten år tilbake i tid. Til et hus på Ekeberg. Til et soverom der to mennesker ­nylig har krøpet under dynen og lukket øynene, uvitende om at det er like før telefonen skal ringe. Like før livet deres skal forandre seg totalt.

– Det var over midnatt, det var så vidt blitt 23. juli, og jeg tenkte som de fleste gjør når man blir oppringt på den tiden: at det hadde hendt noe med noen som sto meg nær, forteller Lippestad.

Ba om betenkningstid

Hele ettermiddagen og kvelden hadde han sittet foran TV-skjermen og fulgt nyhetssendingene. Men han hadde aldri tenkt at han skulle komme til å spille en viktig rolle i tragediens fortsettelse.

– Telefonen var fra Oslo ­politikammer og beskjeden var veldig grei – og samtidig ekstremt vanskelig. De fortalte at de hadde pågrepet en person, og nå ønsket vedkommende meg som forsvarer.

– Han hadde også fortalt om flere bomber og flere terrorister som kunne slå til når som helst, men at han ikke ville si noe mer før forsvareren hans var på plass. Så det hastet litt med å få et svar på om jeg var klar for å ta jobben.

– Og da hoppet du i klærne?

– Overhodet ikke. Å si at jeg gjorde det ville være å gjøre meg bedre enn jeg er. Jeg ba om å få tid til å tenke meg om.

Det kloke menn gjør

Det fikk han, og det første han tenkte var at hvis han sa «ja» til dette, var det antageligvis det siste han gjorde som advokat i Norge.

Han tenkte på ­arbeidsplassene han hadde ­ansvar for, siden omdømmet til Lippestad Advokatfirma kunne bli så dårlig at ingen ville bruke dem lenger.

Tankene fløy. Høyt og lavt, frem og tilbake. Men Lippestad er en klok mann, så han gjorde det kloke menn gjør i slike situasjoner.

– Jeg vekket min kone, som er jordmor i dag, men som den gang var sykepleier. ‘Signe’, sa jeg, ‘nå ringte de nettopp fra politiet fordi den antatte gjerningsmannen bak alt det vi har sett på TV i kveld ønsker meg som forvarer.

– Hvis jeg sier ja, må vi regne med at vi blir hatet av hele Norge. Og vi må sannsynligvis ha trygghetstiltak, ja, kanskje vi også må forandre måten vi lever på’.

– Hva sa hun da?

– Hun var trøtt, skulle på vakt tidlig dagen etter, så hun sa bare: ‘Geir, jeg vet ikke hva jeg skal si til dette. Men hvis denne mannen hadde kommet med skuddskader til sykehuset, hadde jeg ikke latt være å hjelpe ham fordi jeg ikke likte ham. Sånn er min yrkesetikk som helsearbeider. Hva din etikk er, som advokat, må du finne ut av selv.’

– Et ganske klart svar?

– Mm, sier Lippestad og nikker sakte.

– Et veldig klart svar.

Ti minutter, eller kanskje et kvarter etter at politiet ringte, ga Lippestad beskjed om at han tok jobben. Og ganske riktig, den kom med en kostnad.

Dramatisk opplevelse

Frykt får mennesker til å ­tenke irrasjonelt. Til å handle uklokt. Og dagene og ukene etter 22. juli var folk naturlig nok redde.

Lippestad og hans familie merket dette blant ­annet ved at det ble malt hakekors på en vegg. At noen brøt seg inn hjemme hos dem. At de måtte ha politibeskyttelse.

Alle barna deres, både «mine, dine og våre» – den gang ­totalt åtte stykker – sov på samme rom og ble rådet til ikke å bevege seg utendørs mer enn høyst nødvendig. Til og med i barnehagen fikk Lippestads valg konsekvenser.

– Det var tøft, men samtidig er det forståelig at folk var redde.

– Hvor lenge varte dette?

– Heldigvis ikke så lenge. Folk skjønte etter hvert hva oppgaven min var, at å ha en forsvarer er noe alle i en rettsstat har krav på. Uansett hva de har gjort.

Vendepunktet

– Jeg husker at jeg kom hjem en kveld, jeg tror det var torsdagen uken etter, og da kunne barna mine fortelle meg at de endelig hadde lest noe hyggelig om meg på nettet. Det var en Facebook-gruppe der rettssikkerhet ble diskutert, og flere der understreket hvor viktig det var at noen tok den jobben. Det ble et vendepunkt.

For mange er valg av yrke basert på tilfeldigheter. For Geir Lippestad er det virkelig ikke det. At han satset på en karriere innen lov og rett kan spores direkte tilbake til en ­bestemt og dramatisk hendelse.

– For en ung gutt var det …

Den ellers så verbale juristen leter en sjelden gang etter riktig ord.

– Var det … hva?

Han tenker seg om og lander til slutt på «sterkt».

– Ja, det var sterkt.

Redd, sint og fortvilet 

Han gikk på ungdomsskolen, og denne dagen lignet lenge på alle de andre dagene. Helt til han kom hjem fra skolen og så lastebilene, fulle av familiens møbler og andre eiendeler, i oppkjørselen foran huset.

– Min far var en veldig flink og grei far. Han var ­bygningsingeniør og entre­prenør, og den bransjen er beintøff. Det er store verdier i spill, og når prisene faller, går det ofte galt.

– Din far gikk konkurs?

Lippestad nikker.

– Og han var av den gamle skolen. Skulle ikke plage noen av oss med problemer han hadde i forbindelse med jobb. Heller ikke min mor. Så ingen av oss visste noen ting før huset ble tvangssolgt.

– Du opplevde rett og slett å bli satt på gaten?

– Ja. Vi ble rett og slett satt på gaten, gjentar han.

– Jeg skjønte ikke hva som skjedde, og når man ikke gjør det, blir man jo redd. Sint. Fortvilet. Men jeg ville forstå, ville skjønne hvordan noe sånt kunne skje. Og det var da jeg for første gang begynte å interessere meg for juss.

Hjelper folk som sliter

Unge herr Lippestad valgte rettslære som valgfag på skolen. Og senere gikk veien til jusstudier på Universitetet i Oslo. Han skjønte nå godt hvorfor og hvordan familien mistet hus og hjem.

Redselen, sinnet og fortvilelsen vek plass for forståelse. Likevel sier han at han aldri har glemt følelsen fra den dagen.

– Jeg forstår veldig godt fortvilelsen folk kan føle når de ikke har noe sted å bo. Selv den dag i dag kan det knyte seg litt i magen når jeg hører om slike situasjoner.

– Så du har alltid betalt alle regninger innen fristen?

– Jeg har prøvd på det, ja. Men det er mange mennesker som ikke gjør det, og får høre at de bare har seg selv å takke.

– Men så enkelt er det ikke?

– Nei. Folk blir syke, mister jobben, blir deprimerte, orker ikke åpne post – kort sagt, livet blir vanskelig.

– Hva mener du kan gjøres med det?

– Vel, vi her på kontoret er involvert i et prosjekt som Lovisenberg sykehus har satt i gang. Det heter «Livslosen», og er et tilbud for folk som har forsøkt å ta livet sitt, ofte etter å ha slitt med for eksempel gjeld – som forresten er en vanlig årsak til at mange begår selvmord i dag.

– I stedet for å bli sendt rett hjem etter et opphold på akuttpsykiatrisk, får de nå tilbud om opphold i et gjestehus, en slags mellomstasjon før de drar hjem igjen. Det vi gjør der, er å se om vi kan hjelpe til med å rydde opp i problemene. Undersøke hva som kan gjøres, rent juridisk.

–Juss-kunnskap er nyttig?

–Ja, absolutt. Og juss er ­interessant. Spesielt hvis du kan knagge det på ting du kjenner til, slik jeg gjorde. Først da vi ble kastet ut hjemmefra, men kanskje enda mer da jeg måtte kjempe for Rebekkas rettigheter.

Sloss for Rebekka

Rebekka. Det er navnet på den eldste datteren til Lippestad. Hun ble født med en muskelsykdom som førte til at hun var sterkt funksjonshemmet og døde 18 år gammel.

Helt fra hennes første dag på jorden sloss Lippestad for hennes rettssikkerhet. For at hun skulle få samme tilbud som andre i barnehagen, et godt pedagogisk tilbud på skolen, ja, at hun skulle få være med i gymtimene selv om hun satt i rullestol.

– Hun kom aldri til å få noen vanlig jobb, men likevel var det viktig for henne å lære å lese. Og å delta så mye som mulig i annen aktivitet. Dette handler jo om livskvalitet og om grunnleggende rettigheter.

De siste årene hun levde, var hun avhengig av respirator. Lippestad og resten av familien – også Rebekka – visste at den en dag kom til å bli slått av.

Fjorten dager før det skulle skje fikk de beskjed.

– Dette er vurderinger ­sykehuset tar, og så får man en dato og et klokkeslett. Samtalene med sykehuset hadde pågått ett års tid, og jeg glemmer aldri da legen sa at det ikke lenger var etisk forsvarlig å fortsette behandlingen.

– Det er jo veldig … spesielt. Han spurte også om hva vi trodde ville være det beste for Rebekka i tiden hun hadde igjen. Da var vi helt enige om at hun skulle få lov til å dø hjemme. Det var viktig for familien, og ikke minst for henne selv.

Ba om et under

Lippestad forteller om at troen hjalp ham.

– Jeg er kristen, men ikke sånn at jeg tror at jeg er unik og at jeg får direkte hjelp der og da. Det gjør man jo aldri. Men den siste natten, da jeg la meg i sengen hennes og holdt rundt henne, ba jeg om at det måtte skje et under. Det var fire timer igjen, og nå måtte noe skje. Men så gjør det ikke det. Og da tar man til fornuft.

– Hva gjorde du da?

– Da ba jeg til Gud om hjelp til å stå i dette. Å være pappa for Rebekka og de syv andre barna. Og å være ektemann for Signe. Jeg ba også om at vi ikke gikk til grunne, som familie. For det følte jeg at vi kunne komme til å gjøre. Eller – i hvert fall at jeg kunne gjøre det.

Han fortsetter:

– Den natten var Rebekka litt til og fra. Hun spurte meg: ‘Pappa, skal jeg dø i morgen?’. ‘Ja’, svarte jeg. ‘Skal du være med?’, spurte hun. Da kom jeg på et sitat i Bibelen som sier noe sånt som at tusen år på jorden er som et øyeblikk i himmelen. Så i et evighetsperspektiv vil jeg jo komme etter ganske snart. Da svarte jeg: ‘Jeg kommer etterpå.’ Det var det siste vi sa til hverandre.

Han blir stille. Det eneste som høres er det svake suset fra friskluftanlegget. Et kremt bryter stillheten.

– Jeg har stor forståelse for hvordan de som mistet barna sine på Utøya har det. Man glemmer aldri noe sånt. Kommer aldri over det. Men …, sier han og retter seg opp i stolen.

– Jeg tror man har en plikt til å leve videre med det. Og til å leve godt med det. For ­livet går videre. Og det har det gjort. Selv om det har vært veldig tøft, har vi levd et godt liv etter at Rebekka døde.

Ganske romantisk

Like barn leker best – eller gjør de egentlig det?

Geir Lippestad sier han tror det er en stor fordel at kona hans ikke jobber innen samme fagfelt som ham. At hun driver med noe helt annet.

– Jeg tror det holder meg på jorden, på en måte. Hun fulgte med på hva som skjedde under 22. juli-saken, men var ikke spesielt opptatt av min jobb i det hele.

– Hvordan møttes dere?

– Da Rebekka var liten,­ leverte jeg henne ofte i barnehagen. Og der var det en dame som også kom med en liten unge i rullestol. Vi ble nok ikke forelsket sånn der og da, men vi begynte å prate sammen, ble kjent – og så ­utviklet det seg med tiden.

– Det ryktes at du fridde i Italia. Det høres jo både flott og romantisk ut …

Han smiler skrått.

– Hvis du spør Signe, så vil hun nok neppe si at jeg er veldig romantisk. Men selv synes jeg at jeg er litt romantisk. Eller … faktisk ganske romantisk. Jeg er ikke så flink til å kjøpe gaver og sånt, men jeg er opptatt av at vi skal gjøre ting sammen. Jeg er glad i å sitte og prate sammen utover kvelden.

– Og da gjør du ikke den samme tabben som mange menn gjør, å prate uteluk­kende om seg og sitt?

Lippestad rister på hodet.

– Altså, Signe, som har en jobb der det rett som det er står om liv og død, blir ikke veldig imponert over at jeg kommer hjem og sier: «Du vil ikke tro hva som skjedde i ­retten i dag!». Det skal ganske mye til for å imponere henne.

Sånn er Signe

Lippestad forteller at han en gang hadde fire «mektige menn» på middagsbesøk hjemme. Signe sto for maten og hadde den viktigste av gjestene som bordkavaler. Og så, omtrent klokken halv ni, et par-tre timer etter at gjestene hadde satt seg til bords, reiste hun seg og forsvant.

– Kort tid etter kom hun ned i stuen igjen – iført pysjamas. Hun forklarte at hun nå måtte trekke seg tilbake, siden hun skulle på tidlig vakt morgenen etter. De høflige gjestene beklaget at de hadde sittet for lenge og gikk.

– Oi. Hva tenkte du da?

– Jeg tenkte ‘Fader også! Det var dumt!’. For dette var jo en sånn «en gang i livet»-opplevelse. Det sa jeg også til henne, men da svarte hun bare bestemt at det ikke var noe å gjøre med det. Hun måtte være opplagt på jobben dagen etter, og at det var viktigere at hun var beredt til å ta imot et barn dagen etter enn å konversere middagsgjester.

– Om aldri så «mektige»?

Lippestad smiler. Nikker sakte.

– Ja. Sånn er hun. Og det tror jeg er bra.

Nesten umulig å forstå

Nå, når 22. juli nærmer seg igjen, er det nærliggende å spørre Lippestad om hva vi har lært av marerittet som utspilte seg på høylys dag – og ikke minst: av etterspillet som pågår ennå.

– Jeg tror vi har lært mye. At terror også kan skje i Norge. Og at hvem som helst kan stå bak den, selv folk som har hatt en privilegert oppvekst i forhold til mye av det vi ser rundt om i verden. Og så tror jeg vi har lært noe om hvordan vi møter kriser. Hvor viktig det er å ta et steg tilbake og tenke oss om før vi reagerer.

– Hva tenker du om at overlevende fra Utøya i dag opp­lever til dels grov hets?

– Jeg synes det er vanskelig, nesten umulig, å forstå at noe sånt kan skje. At folk kan gjøre sånt.

Han sukker.

– Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si. Men … det jeg vet, og er veldig opptatt av, er at 22. juli aldri må glemmes. Dagen må markeres hvert år, og historien må fortelles igjen og igjen, slik at nye genera­sjoner aldri skal være i tvil om hvor viktig dette er. At noe sånt kan skje, og at det skjedde fordi noen ville angripe selveste demokratiet.

– Hvis vi noen gang – Gud forby – skulle oppleve noe ­lignende, og du blir spurt om å igjen innta rollen som for­svarer, hva ville du svart?

Lippestad nøler ikke et brøkdels sekund. 

– Ja. Absolutt.

Maud Angelica Behn: – Jeg tenker på pappa hver dag