– Det var et sjokk. Jeg var 24 år

– Som eldre forstår jeg litt mer, slår Benny Borg fast.

Den ungdommelige jubilanten lener seg tilbake i stolen på det lune kjøkkenet. Den dype stemmen og det klare blikket holder oss fanget, og vi lytter, som om ordene bærer med seg små hemmeligheter fra et langt liv.

Selv om han sjelden mimrer, åpner han døren til barndommen.

– Vi søsken syntes faren vår var streng, nevner han.

– Nå skjønner jeg hvorfor han holdt kustus på oss. Han ville ikke, som han også sa, at vi skulle henge på gatene i Göteborg.

De var syv mennesker – fem barn og foreldre – pakket inn på snaue 60 kvadratmeter. Lukten av mat, lyden av knirkende gulvplanker og latteren som aldri helt falt til ro, ligger fortsatt et sted i minnene hans.

– Broren min, Kjell, og jeg delte en sovesofa i stuen. Teppet måtte rulles sammen før den ble slått ut og redd opp hver kveld. Om morgenen – motsatt rutine. Hver kveld, hver morgen, et lite ritual som lærte oss samarbeid – og kanskje hvordan man deler livet med andre.

Les også: Helene Bøksle stråler: – Jeg føler meg virkelig heldig

Pappa elsket jazz

Bennys barndom var fylt av jazz; faren, Evert Borg, elsket musikken. Tredje barnet i familien ble oppkalt etter klarinettistene Artie Shaw og Benny Goodman, og faren hadde en drøm: at Benny skulle bli jazzklarinettist.

– Selvsagt påvirket det oppveksten, slår Benny fast.

Faren påtok seg rollen som musikklærer, men sønnen var ikke lydhør.

– Jeg hatet å spille klarinett, og som 13-åring hadde jeg fått nok.

Benny kuttet seg i leppen med et barberblad så det ble umulig å spille. I dag humrer han ved minnet, men alvoret kommer tilbake når samtalen dreier mot farens mørkere sider.

– Som eldre skjønner man som sagt mer, gjentar han rolig.

Faren ble førtidspensjonert som 54-åring. Han var lungesyk og hadde alkoholproblemer. På sitt tredje forsøk endte han livet.

– Det var et sjokk! Jeg var 24 år og spurte meg selv: «Kunne jeg gjort noe annerledes?» Som å ha besøkt dem oftere. Jeg kjente på skyld. Senere har jeg forstått at det ikke handlet om meg, men et ukjent mørke pappa slet med. 

I 2020 skrev Benny sangen «Pappa». Han gir Maud Angelica Behn (22) æren for at han endelig klarte å skrive en sang om faren – etter å ha komponert over 500 låter.

– Den satt langt inne, for meg, innrømmer han og utdyper:

– Maud var bare 16 år i sin fars begravelse, men klarte å sette ord på det jeg hadde båret på i hele voksenlivet.

«Ingen er skyldig, men ingen går fri», synger han i «Pappa».

– Jeg kjente på skam da pappa valgte å ende livet. Selvmord var noe folk tiet om. I dag vet jeg at det slett ikke hjelper. Jeg velger, som Maud, å være åpen. 

Mamma

Svensken som ble norsk statsborger, og i dag drømmer på norsk, startet vår prat med å understreke at han ikke vil snakke om tapet av kona Liv.

Nå er det 12 år siden hans kjære gjennom et langt liv gikk bort, og det gjør fremdeles vondt. Men han er lei av gjentagelsen av det i pressen.

– Hva med moren din? spør vi. – Henne vet vi lite om.

Han lyser opp i et guttaktig smil, piler ut i gangen og kommer tilbake med et bilde.

– Jeg tror det ble tatt da hun var 19–20 år, tipper han.

– Ligner vi? spør han.

Den vakre kvinnen smiler mot oss. Begge har det varme glimtet i øynene, det samme nysgjerrige draget.

– Vitebegjærlig, korrigerer beleste Benny.

– Mamma var god, hun! I løpet av ni år fødte hun fem barn. 

Moren hans het Sigrid og var syv år eldre enn faren. Da to møttes, var hun en barnløs enke.

– Hver morgen sto mor opp klokken fire, leverte aviser i nabolaget, kom hjem to timer senere, vekket alle, serverte frokost og fikk familien ut av huset, minnes Benny.

Faren hadde omskolert seg til skomaker. Han kunne ikke brødfø dem alle som revyartist og musiker.

– Han drev egen butikk og kom hjem til lunsj. Da overtok mor arbeidet med å levere ut og ta imot sko. Ved stengetid tok hun trikken hjem, lagde middag til syv, og på tampen av kvelden sovnet hun foran TV-en – dødssliten.

Likevel kunne faren spørre: «Sigrid, kan jeg få en smørgås og kaffe?» Nei, var aldri et ord i hennes munn, forteller Benny.

– Vi hørte heller aldri at hun hevet stemmen. Hvis vi var uskikkelige, var det strengeste hun sa: «Bare vent til pappa kommer hjem!»

Les også: (+) Jeg tvilte aldri på deg, Kari. Det var et sjokk å høre hva du hadde sagt om meg

Stå-på-vilje

Benny bosatte seg i Norge i 1969. I 18 år var han fast gjesteartist i Dizzie Tunes. Etterpå markerte han seg som soloartist, og han skrev også låter for andre.

– Som ung og lovende skrev jeg flere sanger om å være gammel, en av dem kom ut i 1973; «Nyforelsket 70 år». Den handler om to eldre som «i sitt trette gamle sinn» finner hverandre i «livets tredje vår». Til dramatiseringen av den fant vi folk som nesten ikke kunne gå og hadde skjelvende hender. Latterlig, tenker jeg nå.

For i dag ser han på en 70-åring som ung!

Benny Borg er virkelig en av norsk populærmusikks «grand old men», kjent for sin allsidighet, både som seriøs samfunnsobservatør og gjøglende revy- artist. Han har laget kritikerroste musikalske forestillinger basert på egne livserfaringer, og show om artister som Johnny Cash og Cornelis Vreeswijk. De siste årene har han hatt gedigen suksess som Elvis Presley.

– Jeg har arvet mammas stå-på-vilje, sier han beskjedent.

For fortsatt reiser han rundt og formidler historien om Elvis.

– I min familie har vi aldri hatt fritidsproblemer. Det var forresten en overskrift i lokalavisen da jeg var barn.

Han reiser seg for å lete etter avisutklippet. Selv om leiligheten er imponerende ryddig, finner han hverken det eller gamle familiebilder.

– Lillesøsteren min, Renée, må ha tatt det med seg til Göteborg, tror han.

– Ja, «lillesøster», liksom – også hun har blitt eldre, 75 år!

Han ler humrende. Humoren er en god følgesvenn.

Tankevekker

Han har bare to søsken igjen i live, Anita (78) og Renée.

– Det tyngste ved å bli 80, er alle man har mistet underveis.

Han tror få av oss har et naturlig forhold til døden, det uunngåelige ved livet. 

– Nettopp derfor var det en artikkel som vekket min interesse: «Døden er en venn.»

Før han går videre, blir blikket like bestemt som en pekefinger.

– «Benny Borg tenker på døden», den overskriften vil jeg ikke se, ok? 

Han måtte lese artikkelen flere ganger for fullt ut å forstå meningen.

– Det sto at vi blir født med døden, og med årene nærmere kjent med den. Den utfordrer oss, og styrker for de fleste ønsket om å leve. Sånn sett er døden en venn, mente artikkelforfatteren; den følger oss gjennom livet. Jeg synes tanken er fin. 

Han mener det ville ha vært løgn, ja, nærmest latterlig, om en på hans alder sa: «Alder betyr ingenting!»

– Vissheten om at jeg nærmer meg veis ende er ikke en gledelig tanke. Derfor prøver jeg å snu om på tanken, sier han, fremdeles like sjarmerende.

– «Gudskjelov at jeg har blitt så gammel!»

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg har alltid vært forelska

Holder hodet i gang

Benny imponerer stadig med sin sylskarpe hukommelse.

– Det hjelper å løse kryssord hver lørdag, deler han med et lunt smil.

Det velfylte biblioteket i leiligheten er ikke bare til pynt.

– Liv og jeg valgte leiligheten på grunn av de innebygde bokhyllene, forteller han.

– Nå er det ikke lenger rom til flere bøker, men jeg elsker å lese, ja.

Som et bevis ligger boken «Ufred» av Åsne Seierstad oppslått.

– Som den jenta kan skrive! Hun tar oss med dypt inn i et land mange tror de kjenner, men få har sett under overflaten: Russland, beskriver han med åpenbar beundring.

Han leser også bind to av tre om «Vestens tenkere», skrevet av Trond Berg Eriksen.

– Det handler om alt fra Descartes til Ibsen, opplyser han engasjert.

– Overraskende få tenker på Ibsen som filosof …

Morsomme påfunn

Selv om samtalen stadig tar noen avstikkere, husker han den opprinnelige tråden. Om barndommen, og at familien ikke hadde fritidsproblemer.

– Min interesse for musikk ble vekket da jeg fant en gammel firestrengers gitar på loftet. Jeg lærte meg to harmonier og komponerte låter i seks åttendedels takt.

Inspirert av Paul Anka og Pat Boone laget han sine første sanger.

– Mamma hadde hendene fulle, og pappa bygget en togbane på et av de to soverommene.

Benny ler hjertelig når han ser for seg scenen.

– Og husk, minner han igjen om – vi var syv mennesker i en trang, treroms leilighet.

Faren hadde også et annet kreativt påfunn: han viste filmer for nabolaget.

– Han fikk tak i en projektor, spente opp en hvit duk foran kjøkkenvinduet og så lånte vi filmer på det amerikanske konsulatet. Utenfor sto naboene og så på – speilvendt, med vindussprossen midt i bildet. Men det var samlende, og det var gøy for oss alle.

Jubileet

Han vender tilbake til det som driver ham fremover: musikken.

– Jeg har alltid hatt noe å glede meg til, sier han livsglad.

Rundt bursdagen den 13. november slipper Benny nok et album. Tittelen er ikke klar i skrivende stund, men han røper hvordan én av låtene ble til.

– Min gode venninne, Ida Marie (Børli Sivertsen, red.anm.), ga meg ideen til «Et helt menneske».

De ble kjent under innspillingen av «Hver gang vi møtes» i 2016.

– Vi ble sittende og prate en kveld da hun sa: «Vet du hva moren min sa til faren min? Du trodde du møtte en kvinne, men du møtte et helt menneske.» Der og da kom sangen til meg.

Låten ble spilt inn på hytta i Hemsedal, og da musikeren fra Nesna sendte en video av morens reaksjon første gang hun hørte den, ble også Benny rørt.

– Moren hennes var veldig beveget, deler han.

Da vi spør om et bilde av ham og den yngre venninnen, trekker han lurt på smilebåndet. Nok en gang tar han en underholdende «avstikker».

– En gang for mange år siden tok jeg med datteren til Liv, Danielle (55), på den røde løperen. En fersk journalist spurte hvem hun var, og jeg svarte: «Kjæresten min, spanske Carmita Rosario.» Det ble slått stort opp. Liv kalte det «en typisk Benny Borg-spøk» – og var ikke begeistret. Da jeg så reaksjonen hennes, angret jeg.

Han rensker stemmen.

– Tilbake til Ida Maria – hun er «bare» en god venninne. Jeg er heldig som har mange gode mennesker i livet mitt, i alle aldre,  understreker han.

I 1974 skrev Benny sangen om «Den store dagen», den gamle kvinnen som satt alene på bursdagen. Barna hennes kom ikke, de tok feil av hvilken dag det var. Selv har han mennesker som gjerne vil feire seg, og han har planer om en bedre middag på restaurant med sin nærmeste familie, både i Oslo og Göteborg. 

– Jeg feirer egentlig ikke bursdager, men setter pris på omtanken, sier han med et varmt smil.

I år gjør han et unntak.

– Et glass med champagne smaker aldri feil.