NRK-profilen fikk 25 hjertestanser: Livsgleden kom tilbake fra uventet hold
Da kroppen sviktet og treningen forsvant, trengte fotballekspert Carl-Erik Torp noe å holde fast i. Det var da han fant kunsten.
– For meg er det ingen tvil om at det er et hjerte, sier NRK-profilen Carl-Erik Torp (42).
Hjertet er hans eget. Ikke det i brystet, men det på veggen. Et stort, rødt hjerte signert med Carl-Eriks kunstnernavn, CheEllac.
Se video: Influenser Frida Leonore Næss hadde et klart ønske med badetøykolleksjonen. (Artikkelen fortsetter under videoen)
Kunsten henger flere steder i huset: Marve Fleksnes, politiske figurer, popkulturelle referanser og små detaljer som får en til å gå nærmere.
Men kanskje er det nettopp hjertebildet som sier mest om hvorfor den tidligere Brann-spilleren og nåværende NRK-eksperten i det hele tatt begynte å lage kunst.
Hjertet stoppet
2011 var året da Carl-Erik for alvor ble kjent også blant dem som ikke fulgte med på fotball. Den populære Brann-spilleren gikk i bakken med hjertestans under en direktesendt fotballkamp.
Takket være dyktig helsepersonell og en hjertestarter overlevde han, men idrettskarrieren tok slutt. Carl-Erik gikk videre i livet: Fikk jobb, giftet seg og fikk to barn.
Så, under koronatiden, smalt det igjen.
Ikke bare med pandemi, stillstand og uro. Men med kroppen.
– Jeg tok en joggetur, og da smalt det. Hjertet stoppet mens jeg løp, forteller han.
25 hjertestanser
Den innopererte hjertestarteren vekket ham til live, men da han forsøkte å jogge på nytt dagen etter, skjedde det samme igjen.
– Da var det et ganske klart tegn på at noe hadde endret seg. Plutselig begynte jeg å få så mange anfall at jeg ikke kunne trene. Jeg fikk 25 hjertestanser og ble utrolig deprimert og fortvilet.
For en mann som alltid har brukt kroppen, ble det brutalt.
– Jeg er ikke redd for å dø. Det ubehagelige er konsekvensene av hjertestansene. Du føler deg mindre normal, mer syk – det begrenser livet ditt. For meg er trening helt avgjørende for å være i vater mentalt, innrømmer han.
Det gikk utover Carl-Erik, og det gikk ut over dem rundt ham. Ikke minst kona Tone.
– Hun andre som bor her, har nok merket mye mer enn meg av de berg-og-dal-banene. Av hvordan jeg er når helsen ikke funker så bra. Jeg føler meg bare sur, snurt og lei, forteller han ærlig.
– Ga meg en lykke
Det var da nesten alt stoppet opp, at han fant kunsten. En hobby som ganske raskt ble mer enn farger, tusjer og lerret.
Carl-Erik viser oss ned i underetasjen. Her er det ingenting som tyder på at noen holder på med noe annet enn kunst.
Her er ingen fotballer, bare akryltusjer, utskrifter, skisser, små papirbiter og bilder som står lent mot veggen.
Han viser frem bildene – han peker, forklarer, ler litt av seg selv og stopper ved detaljer han har brukt timevis på å få riktig.
– Da jeg begynte med dette, kjente jeg at det krevde akkurat nok konsentrasjon til at jeg ikke kunne grave meg ned.
Han ser bort på arbeidsbenken, på papirbitene, tusjene og de halvferdige motivene.
– De første par årene jeg ikke kunne trene, ga det meg en form for lykke å klare dette. Å kjenne at jeg kan noe. At jeg gjør noe. At jeg får til noe.
«Dette har pappa laget»
Midt i intervjuet kommer sønnen Tidemann (10) hjem fra skolen. Han føler seg dårlig, men får komme ned og se når faren blir fotografert. Han står der en liten stund før han går opp igjen til sofaen.
– Noen ganger kan jeg høre ham fortelle vennene sine: «Dette har pappa laget». Det er koselig at han er stolt, smiler Carl-Erik.
Men det er ikke bare hjemme bildene får oppmerksomhet. Da TV-profilen delte kunsten på Instagram, gikk det ikke lang tid før han fikk forespørsler om han ville selge.
Siden den tid har hobbyen fått en egen nettside. Han har hatt utstillinger og solgt en god del av både originale bilder og trykk.
– Det gjør meg stolt og ydmyk at noen vil ha et bilde jeg har laget hengende i hjemmet sitt, sier han.
Stensilart heter teknikken Carl-Erik bruker. Bildene begynner ofte som en idé i hodet. Deretter jobber han digitalt, printer ut, lager stensiler og bygger motivene videre for hånd. Lag for lag. Det er tidkrevende, pirkete og fullt av små justeringer.
– Det mest imponerende er kanskje at man gidder å holde på med det, erkjenner han og ler.
Bedre helse
Etter ablasjonen i 2022, en behandling mot hjerterytmeforstyrrelser, har Carl-Erik ikke hatt et eneste anfall.
– Det er helt latterlig. Før det hadde jeg et og et halvt år hvor jeg nesten ikke kunne gjøre noe. Nå kan jeg gjøre alt igjen, forteller han og ser lykkelig ut.
Likevel har kunsten blitt værende. Som et eget rom i livet hans. Et sted der han ikke må kommentere, prestere eller forklare fotball.
Et sted der han ikke trenger å tenke på hverdagslogistikk eller handlelister. Der kan han sitte stille lenge nok til at noe begynner å ta form.
– Det gir meg en terapeutisk ro. Kanskje sånn som yoga er for andre? Jeg synes kanskje det mest tilfredsstillende er når jeg har sittet lenge med noe pirkete, og så tar tre steg tilbake og tenker: «Oi, shit. Nå ser det plutselig ut som noe.»
Han smiler.
– Det er en deilig følelse.
Noe nytt
Carl-Erik bor i barndomshjemmet sitt på Kolbotn utenfor Oslo. Da datteren Maud ble født, flyttet foreldrene hans ut, og Carl-Erik, Tone og de to barna flyttet inn.
Det er praktisk. Kort vei til alt. Nært besteforeldre. Nært skole og barndomsminner. Men også litt for kjent.
– Det er litt kjedelig at livet bare går i ring, forteller han med et avmålt smil – et som rommer både trygghet og en oppgitthet over å kjenne hver eneste krok.
Sønnen Tidemann har i dag Carl-Eriks gamle gutterom, og barna går på den samme barneskolen som han selv gikk på.
– Jeg kjenner alle smakene. Kriker og kroker. Det er ikke noen spennende. Jeg var egentlig lei av skolen før ungene begynte der, sier han.
Og kanskje er det nettopp derfor bildene har fått så stor plass. I et hus fullt av gamle minner har han skapt noe nytt. Farger, figurer og motiver som ikke var der før.
– Litt lei fotball
Fotballen har vært der nesten hele livet. Først som gutt. Så som spiller. Deretter som ekspertkommentator. Nå har han også en sønn som er svært fotballinteressert.
– Han er egentlig mer fotballinteressert enn meg. Jeg kan bli litt lei fotball, innrømmer han uten at han skjemmes for det.
I sommer er fotballen likevel umulig å komme utenom. Carl-Erik er en del av NRKs VM-dekning når Norge endelig er tilbake i et det store selskap.
I forkant prøvde han å holde forventningene litt på avstand.
– Jeg prøver egentlig bare å dysse ned gleden. Jeg er som et barn på julaften. Det er helt sinnssykt at vi er med, og det er definitivt høydepunktet i mediekarrieren min, konstaterer han når vi møter han noen uker før mesterskapet starter.
Han husker selv sitt første store VM-minne. Det var i 1994 – han var ti år gammel. Nå ser han den samme forventningen hos sønnen Tidemann.
– Sønnen min er på samme alder og akkurat der jeg selv var. Kanskje skjønner han ikke det nå, men når han sitter oppe om natten og ser kampene, kommer han til å få de minnene jeg har, sier han og smiler før han fortsetter:
– Det er et eller annet med øyeblikkene hvor du sitter og ser på noe, og så vet du at alle hus rundt deg sitter og ser på det samme. Vi er sammen. Det er en fellesskapsfølelse man ikke opplever ofte!
