Åpenhjertig Lisa Tønne: – Alltid hatt en ekstrem frykt for å bli forlatt

– Han skjelver litt når han er sulten. Og nå vet han at det snart er mat, sier Lisa mens hun rydder bøker og papirer av spisebordet. 

Hunden Bingo, en liten yorkshire-terrier, svinser rundt bena på oss. Han venter på mat.

Se video: Dette angrer influenser Janka Polliani bittert på at hun gjorde. (Artikkelen fortsetter under videoen)

Hun har tatt imot Hjemmet i den flotte eneboligen sin på Ekeberg i Oslo. Her er det utsikt over hele byen.

Lisa, kjent som komiker, skuespiller og podkast-vertinne, er avslappet kledd i singlet og komfortable bukser.

Hun har vært med i utallige standupshow, og for mange er hun fortsatt mest kjent som rollefiguren «Ali Reza» i ­komiserien med samme navn.

Show i Trondheim

Denne sommeren er hun aktuell med soloforestillingen «Elsk meg i plenum» på Nye Hjorten teater i hjembyen Trondheim.

Showet byr på en humoristisk reise gjennom Lisas 48 år lange liv, fra barnehjemmet i Iran til adoptivforeldrene på Nidarvoll.

– Humor er min måte å være i verden på. Jeg har alltid hatt et hode som er skrudd den veien. Som barn likte jeg å underholde andre, forteller hun.

Men under latteren er det også alvor og sårbarhet. 

– Jeg er både åpen og lukket på samme tid. Det hender at jeg blir tatt på sengen av min egen sårbarhet, skam og svakhet. Slik er det vel for oss alle, sier hun.

Ble smuglet ut

Lisa ble født 21. desember 1977 i Irans hovedstad Teheran, da het hun Forozan Sadeghi Naser. Det opprinnelige fornavnet hennes, Forozan, er persisk og betyr solstråle. 

Som nyfødt ble hun plassert i en kurv utenfor et barnehjem i Teheran. Våren 1978 ble hun fem måneder gammel adoptert av Annelise og Eirik Tønne, og flyttet med dem til Norge.

– Jeg hadde en flott barndom på Nidarvoll. Jeg holdt på med hest og håndball på fritiden. Det var et fint sted å vokse opp, sier hun.

Foreldrene var åpne om at hun var adoptert helt fra starten. 

– Noen får det jo som en overraskelse på 18-årsdagen, men mine foreldre var ærlige på det fra start. 

Den tøffe spedbarnstiden i Iran har satt sine spor. Selv om hun ikke husker noe fra denne tiden, er det med henne den dag i dag.

– Det hadde vært spenn­ende å vite om jeg har søsken. Men det føles som et overveldende prosjekt å skulle opp­søke de biologiske foreldrene mine. Jeg ble smuglet ut av landet, så det finnes ingen ­papirer eller spor etter meg.

Da foreldrene hentet henne, hadde Lisa ligget i en sprinkelseng nærmest uten fysisk kontakt de første fem månedene av livet. Som barnehjemsbarn gikk hun glipp av den viktige tilknytningsprosessen til ­moren.

En frykt for å bli forlatt

Hun forteller at nervesystemet og utviklingen i hjernen påvirkes av en slik start. Det skaper noen hull og sår, noe Lisa selv kan kjenne på.

– Kroppen og det ubevisste sinnet husker jo. Jeg har alltid hatt en ekstrem frykt for å bli forlatt. Derfor er det også vanskelig for meg å slippe taket. Jeg kan liksom ikke forlate flokken, og jeg sliter med å sette grenser for meg selv. Slike traumer kan søle til mye i livet. Men, du trenger ikke være adoptert for å bale med ting fra barndommen. 

Lisa bodde sammen med adoptivforeldrene til hun var 16 år. Da flyttet hun til Surnadal for å gå på folke­høyskole.

– Scenisk Knausgård

Det samme året ble foreldrene skilt, og faren giftet seg etter hvert med Lisas bonusmamma Grethe. 

– Jeg kaller aldri mine foreldre for mine adoptivforeldre, jeg tenker heller aldri på dem som det. De er mine foreldre, jeg har ingen andre foreldre, sier hun og fortsetter:

– Jeg spiller jo ut foreldrene mine i forestillingen. Jeg går inn i forskjellige karakterer med ulike dialekter, men jeg har ikke bare på meg tøyse­hatten. Det handler om hele min barndom, fra jeg blir forlatt utenfor barnehjemmet i Teheran, til oppveksten i Trondheim. Det blir et slags scenisk Knausgård, ler hun.

Viktig å være sann

I fjor gjennomgikk Lisa en livskrise som fremdeles sitter i. Etter 19 år sammen ble det kjent at Lisa og mannen Kyrre Holm Johannessen skulle gå fra hverandre.

48-åringen har snakket om bruddet i podkasten, men holder ellers kortene tett til brystet. 

– En slik livskrise er ikke lineær. Det går opp og ned. Og selv om det har vært forferdelig i perioder, så blir det nok bedre på sikt. Det er en indre opprydning som må ­gjøres. Det kan ikke forseres.

Barna Jacob og Lola har blitt 17 og 15 år. Lisa er opptatt av åpenhet, at det er lov å gjøre feil, og det viktigste er alltid reparasjonen.

– Vi kan ikke gå et helt liv uten noen bommerter som av og til kan føre til at noen blir lei seg. Da er det viktig å være sann og eie sine feil. Ikke gjemme ting vekk og skamme seg. Lytte innover slik at man også kan være sann mot seg selv. Ingen følelser er feil.

– Snakker mye med dem

Lisa har et nært forhold til barna sine, og de vet når Lisa har en dårlig dag eller en dårlig uke.

Hun spiller med åpne kort. Noe annet lar seg ikke gjøre.

– Jeg snakker mye med ­barna. De kjenner på energien i rommet, og jeg mener at det er verre om ting forblir usagt. Det er ingen god følelse, sier hun, og fortsetter:

– Det som er så fantastisk med å ha barn, er jo at man må komme seg opp om morgenen, uansett om man har en dårlig dag. Man har ikke muligheten til å «legge seg ned» når livet blir tøft. Og det vet jeg ikke om er så lurt heller, sier hun.

Ble lam i ansiktet

Lisa liker å lese når hun skal koble av. Det går mye i psykologisk faglitteratur om ny ­forskning, og for tiden er hun opptatt av vagusnerven og dens kobling til hjernen.

– Lesing har alltid vært en fin avkobling for meg, men den siste tiden har det vært mye stress, og da har jeg faktisk ikke klart å lese så mye.

Lisa er en person som er ­påkoblet kroppen, og hvordan hun har det mentalt påvirker det kroppslige i stor grad.

Hun har også hatt skikkelig uflaks et par ganger i livet, og opplevd at nokså uvanlige sykdommer har rammet henne.

I 2012 fikk hun påvist hjernesvulst som presset på balansenerven. Hun ble operert i Tyskland, da de kunne de tilby henne hørselsbevarende kirurgi.

Operasjonen i seg selv var vellykket, men i etterkant oppsto det en akutt blødning. Da den skulle stoppes, gikk det utover nerven, noe som resulterte i at hun ble lam i halve ansiktet.

Det går igjen utover motorikken, hun er nummen og har små kramper, og hun kan ikke lukke det høyre øyet skikkelig. 

Åtte år senere ble hun på nytt rammet av en alvorlig hendelse. Hun fikk kverke, en sykdom som stort sett bare rammer hester. Infeksjonen medførte høy feber i tre uker, en hvilepuls på 200 – og en ­alvorlig blodforgiftning.

– Jeg har hørt at dette rammet meg og tre finske menn. Så ja, det er alltid noe spesielt med meg, ler hun.

Hadde flaks

Til tross for utfordringene ­føler Lisa at hun har flaks. Svulsten hun hadde var jo godartet, noe hun er takknemlig for.

Hun har ikke anlegg for å bli bitter og tenker at alle erfaringer kan brukes til noe.

Og for en komiker er det jo en gavepakke.

– Jeg tenker at jeg hadde flaks. Å være lam i ansiktet gir meg jo fripass på det meste. Jeg kan sparke i alle retninger, ler hun.

48-åringen er opptatt av å stille opp for de svake i ­samfunnet. Hun har i flere år brukt sin stemme og kjendisstatus til å støtte ulike velde­dige formål, forsvare minoriteter og løfte tabubelagte ­temaer. 

– Kan tøys og tull bidra til å gjøre noe godt i verden, er det jo bra.

Det går i ett hjemme hos Lisa. Det kommer både magnesium og små parfymeflasker i posten – som hun ikke husker å ha bestilt og ikke klarer å få avbestilt igjen.

Hun har hatt ADHD-diagnosen siden barneårene. Men på 80-tallet het det MDB, altså Minimal Brain Dysfunction, en funksjonsforstyrrelse i hjernen. 

– Altså, det var jo det samme som å ha en liten hjerneskade, ler Lisa.

Hun er hyperaktiv, og i tillegg har hun dyskalkuli.

– ADHD reiser sjelden ­alene. Det var først i voksen alder at jeg merket at det handlet om mer enn tallforståelse. Det påvirker også oppfatningen av tid og romforståelse.

Arv eller miljø?

Kjendisstatusen har en bak­side, og det er blant annet at «alle» har en mening om Lisa.

Taktikken hennes er å holde seg langt unna kommentar­feltene, men hun tar gjerne med seg nyttig kritikk om den kan brukes til noe.

– Jeg er ikke uredd, jeg er kjemperedd! Det er likevel ikke noen annen måte for meg å være i verden på enn gjennom ærlighet og åpenhet.

På spørsmål om hva hun kan ha fått med seg fra sine iranske aner, er svaret den tidvis gode selvtilliten.

– Men den har jo trønderen i meg også, så jeg er ikke sikker på om det er arv eller miljø, sier hun.

Etter bruddet med ektemannen har Lisa overtatt huset. Det som før var et femtitallshus med skråtak, har nå blitt et flott, moderne bygg.

– Jeg er en type som binder meg veldig til et sted, og da vi trengte større plass, var det ikke annet å gjøre enn å bygge på huset. Jeg trives veldig godt her på Ekeberg. Men jeg er også veldig glad i Trondheim, og du skal ikke se bort fra at jeg kjøper meg en leilighet der i fremtiden. Kanskje etter at barna har flyttet ut. Vi får se. 

NRK-profilen om søsteren: – Blir rørt av å snakke om det