Henriette Jæger: – Jeg erter mamma med at jeg vil ha fire-fem barn
For Henriette Jæger betyr familien mer enn medaljene. Nå forteller friidrettsstjernen åpent om livet med trenermamma Unn Merete, kjæresten Jacob – og drømmen om en stor familie.
Henriette Jæger (23) er en av Norges fremste friidrettsutøvere.
Hun har blant annet vunnet gull i stafett-VM og nådd OL-finalen på 400 meter. Hun har fått Kongepokalen og satt flere norske rekorder.
Se video: Alexandra Joner: – Jeg tror ikke dattera mi kommer til å tenke at jeg var kul. (Artikkelen fortsetter under videoen)
– Jeg erter mamma med at jeg vil ha fire–fem barn.
Henriette sier det med glimt i øynene. Det er åpenbart ikke første gang hun lufter planen.
– Hjelpe meg hvis de blir like aktive som du var, svarer Unn Merete Jæger (55).
Hun ler før hun legger til:
– Jeg skjønner at pappaen din og jeg kan glemme et rolig liv som pensjonister.
Smilet er aldri langt unna. Nå knekker mor og datter sammen i latter.
Tre barn er kanskje nok
Henriette følger opp, ertende:
– I ferier og helger ser jeg for meg at vi kjører barna til dere i Aremark. At de, sånn som Karoline (26) og meg, blir sendt ut – aktivisert, og gjerne trent litt også.
Hun smiler bredt.
– Dere har jo gjort det før – søsteren min og jeg fikk en super oppvekst.
Selv om tonen er spøkefull, er det en fremtid hun ser for seg.
– Vel … det kan hende vi stopper på tre barn, korrigerer hun.
– Foreløpig er det hva samboeren og jeg har blitt enige om.
I snart fem år har hun og Jacob Vaula (24) vært et par. I januar flyttet de sammen på Lørenskog.
Begge satser for fullt på friidrett, og livene deres speiler på mange måter hverandre. Å være toppidrettsutøver er langt fra et A4-liv.
Kraftfullt «Team Jæger»
Store deler av hverdagen består av trening, restitusjon og reiser fra stevne til stevne.
– Du finner ikke oss ute på byen, for å si det sånn, sier Henriette blid.
Hun har akseptert hva det koster. At hun ofte både går glipp av festligheter og høytider.
Til gjengjeld er hun sjelden alene. Unn Merete er mer enn mamma. Hun er også trener på heltid for datteren.
– Men, understreker moren rettferdig, «team Jæger» er langt større enn bare oss to. Uten en like dedikert pappa, min kjære Lars, hadde det neppe gått at jeg trener henne.
Hun trekker også frem resten av familien: Besteforeldre, søsken, tanter, onkler, fettere og kusiner – alle støtter og heier.
Henriette nikker.
– Jeg er utrolig heldig. Hjemme hos oss var det aldri snakk om å «komme seg ut». Vi var så å si alltid ute.
Hun smiler.
– Og mamma og pappa var som regel med oss. På trening, på kamper, på tur. Det var sånn vi levde og lever.
Nettopp det ønsker hun å gi videre til neste generasjon.
– Ingenting betyr mer enn familien. Ikke engang medaljer.
Velfungerende duo
På Stovner stadion i Oslo begynner det å regne idet treningen deres er ferdig. Det finnes ikke noe tak å trekke inn under, ingen tørr krok å gjemme seg.
Likevel gjennomføres fotograferingen uten antydning til irritasjon. Henriette drar av seg den våte treningsbuksen og smetter inn i et lite skjørt.
Unn Merete har en bluse under treningsjakken. Ingen av dem spør etter speil. Ingen kommenterer at håret raskt blir vått eller at klærne klistrer seg til kroppen.
Tvert imot er det de som beklager været. Noe som beskriver den velfungerende duoen godt. Ting skal ikke gjøres større enn nødvendig. De flytter seg dit lyset fungerer best, smiler mot kamera og løser situasjonen underveis.
Slik har det vært i mange år.
– Et blikk kan være nok mellom mamma og meg, forteller Henriette.
Kjenner datteren godt
Hun trenger ikke forklare for at moren skal forstå hvordan hun har det. Om kroppen er tung. Om hun er sliten. Om hun trenger alenetid.
Unn Merete nikker.
– Jeg ser det på måten hun beveger seg. Hvordan hun svarer. Slike små ting. Og så justerer vi treningen deretter.
Hun beskriver det ganske enkelt som et resultatet av å kjenne datteren godt.
– Noen ganger ser hun også ting jeg kanskje ikke vil at hun skal se, røper Henriette og ler.
Det kan være en bekymring hun helst vil skjule.
– Det er også derfor samarbeidet vårt fungerer så bra. Mamma er den beste jeg kan ha ved siden av meg, både som trener og mamma.
Unn Merete tar rørt imot rosen.
– Selv takk, svarer hun beskjedent. – Det er stort å få være med på denne reisen sammen med deg.
Mor og trener – samtidig
Det er få trener-utøver-relasjoner i norsk idrett som er tettere enn deres. Unn Merete har trent Henriette siden hun var bitte liten i Aremark.
Først handlet det bare om lek, om å få brukt kroppen, om å være i aktivitet fordi det var gøy. Ingen av dem så for seg VM-finaler, OL eller Diamond League-seire den gangen.
– Hun var ikke et typisk barnetalent, sier Unn Merete ærlig.
– Det var mer at hun trengte å være fysisk aktiv.
Henriette drev med både fotball og turn i tillegg til friidrett. Det var først i 14–15-årsalderen de skjønte at nivået hennes var noe utenom det vanlige.
– Da begynte det virkelig å skje ting, forteller moren ivrig.
Likevel er det ikke resultatene hun først trekker frem når hun beskriver datteren.
– Jeg er selvfølgelig veldig stolt av alt hun får til på banen, men mest av alt er jeg stolt av mennesket Henriette.
– Journalistene gråt
Hun forteller om da idrettspresidenten ringte dem under et mesterskap i Bergen.
En gutt med Downs syndrom ønsket å møte Henriette. Midt i et hektisk program tok hun seg god tid til ham.
– Han var helt i himmelen etterpå, husker moren og smiler varmt.
– Flere journalister sto faktisk og gråt av å se de to sammen.
Henriette blir litt sjenert på egne vegne når historien kommer opp.
– Selvfølgelig, sier hun bare, – jeg vet hvor mye et slikt treff også hadde betydd for meg.
Karsten Warholm og Amalie Iuel har vært to av hennes forbilder.
– Det er stort å kunne kalle dem venner og kolleger i dag.
Da det ble for tett
Forholdet mellom Henriette og moren har ikke bare vært enkelt. I tenårene ble det vanskelig å skille rollene – mamma og trener.
– Det krasjet litt mer da, innrømmer begge.
Henriette skulle løsrive seg, være med venner og finne sin egen plass. Samtidig var moren treneren som stilte krav til søvn, kosthold og prioriteringer.
– En trener og en mamma vil jo ofte forskjellige ting, poengterer Unn Merete.
Med et lite sukk tenker hun tilbake.
– Innimellom var jeg faktisk redd for at trenerrollen skulle gå utover relasjonen vår.
De ble mye sammen. Kanskje litt for mye.
– Vi kranglet mye mer enn vi gjør nå, sier Henriette.
– At vi er veldig ærlige med hverandre, det tror jeg har reddet oss.
En kjær telefon
I dag opplever begge at balansen er god.
– Det hjalp nok at Henriette flyttet hjemmefra, tror Unn Merete.
– Det gir oss naturlige pauser.
På treningsleirer er hun bevisst på ikke å være mer med datteren enn hun må.
– Hun kan jo ikke ha med seg «morra si» over alt, ler den spreke mammaen.
– Jeg er bevisst på at hun får være med venner og ikke føle at jeg alltid er der.
Desto mer betyr det når datteren tar kontakt med henne som mamma.
– Jeg elsker når hun ringer Lars og meg for å spørre oss om råd som foreldre. Alt fra matlaging til økonomi.
Livet utenfor banen
Henriette har ikke så mange fridager i løpet av en måned – og liker det best slik.
– Å ha fri er noe av det kjedeligste som finnes.
Hun ler.
– Jeg må ofte ligge med beina høyt og restituere. Det er også en del av jobben.
Hun prøver å fylle tiden med oppgaver som gir ro.
– Jeg liker å lage mat. Det blir mye lasagne. Hvis det kan kalles en hobby – er det min.
Hun ser TV-serier med Jacob og spiller yatzy med stafettjentene.
– Når jeg er med Jakob, er jeg bare Henriette. Ikke hun som løper 400 meter.
Det er kanskje noe av det viktigste samboeren gir henne – å være elsket bare som henne.
– Vi lever veldig likt. Jacob skjønner hvorfor jeg må prioritere som jeg gjør, og omvendt.
Det som betyr mest
Når Henriette får spørsmål om hva hun er mest redd for, kommer svaret raskt.
– Å miste noen av dem jeg er glad i.
Hun tenker særlig på besteforeldrene, som har fulgt nesten hvert eneste løp gjennom oppveksten.
– De har blitt 85 år og er ikke lenger i form til å stille opp fysisk, men de sender meg alltid en melding. Det betyr veldig mye.
Kanskje er det også derfor hun stadig vender tilbake til familien når hun snakker om fremtiden.
– Jeg vil ha mye liv rundt meg. Aktivitet. Mye familie.
Så ler hun igjen og kikker bort på moren.
– Og mamma må bare forberede seg. Jeg kommer definitivt til å sende ungene våre til Aremark.
