Gry Marie var barn av en «spuria». Skjebnen hennes var avgjort allerede da hun ble født

12. februar 1960 ble Gry Marie Norstrand (66) født på Røde Kors-klinikken i Oslo. Hun var resultat av et utenom­ekteskapelig forhold, der faren allerede hadde familie og ­moren ble skjøvet ut i kulden.

Moren ble omtalt som en «spuria» – betegnelsen på en ugift kvinne som fikk barn utenfor ekteskap.

Video: Selma Ibrahim: - Han hadde løyet på alder og bilde

Gry Marie og moren var på klinikken i syv dager før babyen ble plassert på spedbarnsavdelingen ved Oslo kommunale husmorskole. Der bodde hun i over ett år. Elevene ved husmorskolen skulle lære ­barnepleie, og foreldreløse barn ble brukt som en del av opplæringen.

Gry Marie har sett bilder derfra. På dem går de ansatte med munnbind.

– De var sikkert snille, men jeg tror ikke vi fikk så mye annet enn mat og stell. Vi var ti barn på samme rom. Hvor­for de brukte munnbind, vet jeg ikke, men det gjorde at vi ikke fikk se ansiktsuttrykkene deres og dermed gikk glipp av viktig tilknytning, sier hun.

Fire hjem

Senere kom Gry Marie til Åkeberg barnehjem i Gamlebyen i Oslo, og åtte ­måneder etter ble hun flyttet til Solfeng barnehjem på Nordstrand. Barnehjemmet ble drevet av Frelsesarmeen, og dette ble hjemmet hennes til hun var nær fire år.

I 1963 flyttet hun til adoptivforeldrene i Ålesund. De var 50 og 55 år da de fikk henne, og starten ble alt annet enn enkel.

– De var ressurssterke, men de hadde det ikke bra. Begge hadde mistet ektefeller tidligere, og de hadde opplevd flere spontanaborter. Adoptiv­moren min brukte valium, og hun var ikke snill, sier Gry Marie.

Hun hadde sterk vilje, og foreldrene klarte ikke alltid å håndtere henne.

– Jeg hadde store tilknytningsvansker og prøvde å rømme flere ganger. Jeg savnet faktisk det siste barnehjemmet, forteller hun.

Skadet av barndommen

Som 16-åring flyttet hun hjem­mefra. Hun holdt kontakten med adoptivforeldrene, men forsto senere i terapi hvor sterkt barndommen hadde preget henne.

Da hun var 18 år, skrev hun brev til sin biologiske mor, og de møttes en tid senere.

– Det var et stivt og litt rart møte. Hun ble nok retraumatisert av å møte meg. Jeg fikk vite at faren hennes hadde presset henne til å gi meg bort. Jeg var jo et resultat av utroskap, så situasjonen var vanskelig, sier hun.

Begge de biologiske foreldrene er i dag døde.

Mye uro

Gry Marie har flyttet over 50 ganger i løpet av livet.

– Det sier nok noe om uroen jeg bar med meg etter oppveksten. Men jeg ble reddet av at adoptivfaren min var snill, og av en god venninne jeg spilte i orkester sammen med.

Kreativiteten har vært avgjørende.

– Selv om livet til tider var kaotisk, klarte jeg alltid å reise meg igjen. Jeg finner trygghet i utdanning, i samvær med hundene mine og når jeg maler.

Hun giftet seg, fikk senere egne barn – fire sønner og ni barnebarn. I dag er hun skilt.

– Jeg er takknemlig for barna mine. Jeg har jobbet mye med meg selv for å få et godt liv, sier 66-åringen, som har arbeidet som logoped i mange år.

Fra starten var det bestemt at hun skulle adopteres bort. En «spuria» skulle ikke beholde barnet.

– Da jeg vokste opp, var det mye skam knyttet til dette, sier hun.

Gjorde inntrykk

Aud Oftestad (92) har egne ­erfaringer med denne praksisen. På 1950-tallet hadde hun praksis ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet som sykepleierstudent.

På sengegjerdet hang ­kurver merket med enten «v» eller «s» – v for «viv» (gift kvinne), s for «spuria», latin for uekte. Barn født utenfor ekteskap ble ofte planlagt bortadoptert. Kvinnene fødte gjerne med et håndkle over ansiktet, og barnet ble raskt båret ut.

– Barnet skulle skjules, men kvinnen fikk vite om det var gutt eller jente. Jeg var bare 19 år, og det gjorde et sterkt inntrykk, forteller Aud.

Sykepleierne forsøkte å gi kvinnene omsorg under fød­selen, mens barna etterpå ble tatt hånd om av elever.

– Vi følte nesten at barna var «våre». Noen av dem har fulgt meg i tankene hele livet. Det var blant annet en liten gutt ingen ville ha. Jeg ser ham fortsatt for meg. Det er rart å tenke på at disse barna nå er i 70-årene.

Skrev bok om «Spuria»

Forfatter Johan B. Mjønes lot seg inspirere av Auds historie da han skrev romanen «Spuria». Et intervju med henne i magasinet Sykepleien høsten 2017 vekket nysgjerrigheten hans.

– Ordet «spuria» hadde jeg aldri hørt før. Jeg leste intervjuet med stor interesse. Beskriv­elsen av hvordan kvinner fødte med en klut over ­øynene gjorde sterkt inntrykk og ga meg ideen til boka, forteller han.

Han hadde også egne erfaringer fra arbeid på sykehjem.

– En gang var jeg med på å stelle en død mann. Pleieren la en fuktig klut over øynene hans for å lukke øyelokkene. Disse to bildene smeltet sam­men i hodet mitt.

Åpningsscenen falt på plass

Resultatet ble en roman der en eldre kvinne blir minnet om at hun selv fødte et barn i hemmelighet som 16-åring – med en klut over øynene – og ga barnet bort til adopsjon. Hemmeligheten har hun aldri fortalt, ikke engang til ektemannen.

– Da bestemte jeg meg for å skrive historien, sier forfat­teren.

Lite forskning

Han forventet omfattende research, men oppdaget at det knapt var forsket på temaet.

– At unge kvinner i etterkrigsårene ble presset til å adoptere bort rundt tusen barn årlig, var nesten ikke dokumentert. Det var sjokkerende.

Aud fikk boka først da den var ferdig, og siden har de holdt foredrag sammen.

– Mange lesere som selv er berørt, har takket oss for at temaet løftes frem. Det har preget både kvinner, barn og familier i generasjoner.

Aud (91): – Jeg kan ikke lenger tie om hva som skjedde

Urettferdig

Aud husker godt skammen knyttet til graviditet utenfor ekteskap.

– Da jeg selv fikk barn tidlig på 1960-tallet, kjente jeg hvor urettferdig forskjellsbehandlingen var. Det var tungt å bli stemplet som «lausunge». Det preget både mødrene og barna.

På foredragene deres har mange tidligere barnehjems- og adoptivbarn deltatt.

– Flere har blitt rørt når de hører at barna faktisk fikk ­omsorg, forteller Johan.

Aud nikker.

– Vi var unge kvinner selv og tenkte at det kunne vært oss. Derfor følte vi stor omsorg både for mødrene og barna.